Det er mye usikkerhet rundt Kulturtanken og framtida til Den kulturelle skolesekken (DKS). Mange er bekymra for at musikken får mindre plass, og at kvaliteten på produksjonene blir dårligere i framtida. Vi lar Kulturtanken svare så konkret som mulig på bekymringene.

Hva skjer med produsentene?

Fire av dem som tidligere jobba som produsenter i Rikskonsertene, har fortsatt i Kulturtanken. Noe av det Kulturtanken har avdekka gjennom sin kartlegging, er at det eksisterer et behov for fagpersoner på de andre kunstartene i DKS.

Les også: Er det plass til Plopp i framtidas skolesekk?

– Det er sterkt ønska fra de andre kunstfeltene at de får tilgang på den samme type kompetanse som det Rikskonsertene hadde på musikkfeltet, sier direktør i Kulturtanken, Lin Marie Holvik.

Disse operative stillingene er nå utlyst.

– Hvis du har et spørsmål om for eksempel visuell kunst til Kulturtanken, så eksisterer det en definert person som du kan henvende deg til, så du veit at ditt fagområde er ivaretatt, utdyper Matias Hilmar Iversen, seniorrådgiver i avdeling kunst, kultur og skole.

Fagpersonene skal ha kompetanse i produksjon, turnélegging og arbeid med formidlingskvalitet. Men Kulturtanken skal ikke produsere forestillinger, slik Rikskonsertene gjorde.

– Hvordan skal dere få utnytta denne kompetansen fullt ut, hvis dere ikke skal produsere?

– En del av arbeidet vil dreie seg om rådgivning. En produsents arbeid har alltid handla om å gi råd og vise muligheter for utøvere i utviklingen av skolekonserter. Medarbeiderne i Kulturtanken med musikkompetanse skal jobbe sammen med produsenter i fylkene, direktekommunene og det frie feltet, ta del i samproduksjoner og være med på å jobbe med kvalitetssikring og -heving, forteller Holvik og Iversen.

Les også: Statssekretær er ikke bekymra for musikkens plass i Skolesekken

Usikkert om nyproduksjon

Kulturtanken forventer at fylker og kommuner tar ansvar for nyproduksjon i DKS, men har ikke bestemt hvordan arbeidet skal organiseres.

– Vi skriver i tilskuddsbrevet at vi ønsker at det skal skapes nye produksjoner, og så må vi se på hvordan vi skal få det til. Mange skulle jo ønske at vi hadde produksjonsmidler, det har vi ikke per dags dato, men vi har en forventning knytta til tilskuddsmottakerne om at de skal bidra til nyproduksjon, sier Holvik.

Les også: Rikskonsertene overtar Skolesekken

Utstyret er ikke solgt

Flere Musikkultur har vært i kontakt med har en oppfatning om at utstyret til Rikskonsertene er solgt. Dette stemmer ikke.

– Vi har ikke solgt unna Rikskonsertenes utstyr. Vi trenger utstyret i sesongen som er nå, forteller Iversen.

En del av Rikskonsertenes planlagte turneer er ennå på veien, og avsluttes ikke før høsten 2018. Iversen vil sammen med Rikskonsertenes programråd se på hva som skal gjøres med utstyret som har tilhørt institusjonen.

– Det er flere som tar kontakt fra andre kunstarter og spør om de kan jobbe her på huset, så vi trenger fortsatt å ha utstyr. Og så må vi se hva vi gjør når vi kommer til høsten 2018. Finnes det behov nasjonalt som vi må serve? Dette er det altfor tidlig å svare på. Vi har altså foreløpig ikke gjort noe med utstyret, det ville være prematurt, sier Iversen.

Forenkler ved å gå digitalt

Noe annet som er i en prematur fase, er Kulturtankens planlagte nye digitale DKS-portal. Denne skal gjøre det enklere for kunstnere og produsenter å dele informasjon om produksjoner.

– Alt blir åpent og tilgjengelig. Alle godkjente produksjoner vil være synlige og tilgjengelige for alle produsenter og skoler. Og så vil det være noen på baksida som har tilgang på enda mer, for eksempel produsentene i fylkene. Portalen vil dermed også være et verktøy for kommunikasjon, forteller Lin Marie Holvik om den planlagte digitale satsinga.

Hun karakteriserer portalen som et gigantisk prosjekt, og håper å kunne sette det ut på anbud på nyåret.

Les også: MFO arbeider for å sikre musikerjobber i Kulturtanken

Flere ansatte med teknologi som spesialfelt

Teknologi er i det hele tatt viktig når den nye enheten skal bygges, mener direktøren.

– Det går ikke an å drive en organisasjon for barn og unge uten å jobbe med samtidas teknologi, sier hun.

Kulturtanken har derfor flere ansatte som jobber med teknologi. Disse skal ikke utvikle ny teknologi for skoleproduksjon, men ha kompetanse som kunstnerne kan bruke.

– Hvem har meldt inn dette som et behov?

– Det trenger ikke å meldes inn fra noen, det ligger rett foran deg det, mener Holvik.

– Så det er noe dere har kommet fram til?

– Helt på egen hånd, sier Holvik, og suppleres av Iversen:

– Det blir som å ha fagpersoner på de ulike kunstfeltene. Når disse prosjektene kommer, så må vi ha folk som kan gripe fatt i dem, forstå dem og bidra til å videreutvikle dem.

– Mange sier at det mest unike ved DKS er det analoge møtet mellom kunstner og barn. Vil teknologi gjøre det møtet bedre?

– Hvis målet er å erstatte møtet mellom elev og musiker, så er svaret nei. Det er i møtet og i kunstformidlinga at DKS har sin styrke og det skal det fortsatt være, sier Iversen.

– Dette spørsmålet kommer opp hver gang en snakker om teknologi og digitalisering. Møtet mellom mennesker er helt uvurderlig i DKS. Teknologien kan forsterke det møtet, eller bidra til å gjøre det mer spennende og interessant, men det kan aldri erstatte møtet mellom mennesker, understreker Holvik.

– Det er også et spørsmål om hva man prioriterer når man bygger en organisasjon, og dette er et av de områdene dere har prioritert. Det er det nok noen som er uenige i. Forholdene på mange skoler er ikke engang tilrettelagt for å ta i bruk teknologi.

– Men det er ikke sånn at vi prioriterer bare én ting. Dette er det nødvendig å ha fokus på, men det betyr ikke at vi prioriterer vekk noe annet, sier Holvik.