Bandet sparte ikke på skytset mot omstillingsprosessen i Den kulturelle skolesekken (DKS) og Rikskonsertene, som nå er inne i sitt andre år. Foran et auditorium av representanter fra Kulturdepartementet, fylker, kommuner og andre sentrale kulturaktører, uttrykte musiker Nils Christian Fossdal sterk bekymring for framtida.

– Jeg er redd det allerede er for seint, sier han.

Les også: Er det plass til Plopp i framtidas skolesekk?

– Kamuflert nedbygging

Det han og de andre bandmedlemmene sikter til er redselen for at det positive arbeidet som ble gjort under Rikskonsertene kanskje er tapt for alltid.

– Det som har skjedd på kulturfeltet under denne regjeringen er en nedbygging, kamuflert som tiltak for å gjøre ting bedre. Det hadde vært mye bedre om de var ærlige på det og sa at de ikke syntes kunst og kultur var så viktig, sier Magnus Soltvedt Wiik.

I dag forsterker han bandet Løkki, som vanligvis opererer som trio.

– Ja, da kan man iallfall si seg uenig. Dette virker mer som et avviklingsprosjekt enn et omstillingsprosjekt, mener Nils Christian.

– Man fjerner all makt som finnes i de ulike apparatene, desentraliserer, og sørger på denne måten for at alt til slutt råtner vekk. «Hvem har ansvaret?» «Det veit vi ikke, for den organisasjonen finnes ikke lenger», illustrerer Hans Martin Austestad.

Les også: Kulturtanken svarer om valg og framtidsutsikter

Må si ifra

Musikerne i Løkki hadde nettopp lagt bak seg en fireukers turné i DKS i Akershus da de ble invitert til å spille og fortelle om sin situasjon, under en innspillskonferanse om den planlagte kulturmeldinga på Jessheim videregående skole. Musikkultur møter bandet på bakrommet i etterkant av deres innslag.

– Da vi på våren fikk beskjed om at vi kom til å miste ansiennitet og sykelønn i DKS-systemet fra denne høsten, var det mange som ikke turte å si noe, og det er jo forståelig. Du får ikke jobb hvis ingen liker deg, påpeker Hans Martin.

– Hvorfor er ikke dere redde for å uttrykke dere om dette?

– Vi er så trygge på at det vi gjør fungerer, og hvis det er sånn at det å si ifra fører til at vi ikke får jobb, ja, da får det så være, sier Nils Christian.

– Jeg har følt for å ta til orde for utviklinga, sier Hans Martin, som er en av dem som står bak Facebook-oppropet «Styrk rettighetene til utøverne i DKS!».

Les også: Mageplask i Kulturtanken

Som livet

Helt uanmeldt dukker de opp, banjo, gitar og flerstemt sang – en musikalsk gerilja som bryter inn i timeplanen.

– Når vi gjør et avbrekk i klasserommet, gjør vi noe som har med livet å gjøre. Livet er ikke programmert og forutsigbart, påpeker Hans Martin.

– Det er noe magisk ved å tro at du veit hvordan dagen skal bli, og så plutselig har du tre menn, en gitar og en banjo, som spiller og synger foran deg. Sånn kan livet være, på godt og vondt, supplerer Nils Christian lattermildt.

Gutta har et oppriktig engasjement for jobben ute i skolene, og understreker at dette er noe de gjør fordi de opplever det som meningsfylt.

– Man blir ikke kjent eller rik av å dra på skolekonsertturné.

Les også: MFO arbeider for å sikre musikerjobber i Kulturtanken

– Å kutte ansiennitet – et farlig signal

Bandet er særlig opptatt av at kunstnerne må få beholde ansienniteten sin etter etableringa av Kulturtanken. Avtalen mellom MFO og Rikskonsertene innebar at musikerne fikk et lønnshopp etter 200 konsertdager. Nå som Rikskonsertene er nedlagt, er det usikkert hva som skjer med ansienniteten til dem som har turnert mye.

Løkki mener at det å slette ansienniteten er et farlig signal å sende til utøverne, og i neste rekke barna.

– Jeg har tenkt masse på dette med rettighetene til utøverne. Jeg synes det er viktig at det å være musiker er noe annet enn det å prøve å bli kjent. Sånn sett er det veldig rart at man legger opp til at kun de nyetablerte og unge kan turnere i DKS, at rammene ikke legger opp til å sende ut en etablert familieforsørger med huslån og behov for sikkerhetsnett. Det er også viktig å vise barn at folk i alle livsfaser kan være musikere, at ikke musiker blir en samfunnsrolle som er helt urealistisk, uetablert og useriøs, understreker Hans Martin, og suppleres av kollega Mattis Myrland:

– Man sender et ganske tydelig signal til utøverne som synes det er attraktivt å gjøre disse turneene, om at jobben ikke er så viktig, og det får konsekvenser.

Les også: Statssekretær er ikke bekymra for musikken i Skolesekken

Er lei av å være tålmodige

Løkki har denne høsten fått beholde ansienniteten sin fra Rikskonsertene.

– Men dette er bare en midlertidig løsning. Hvis man ikke gjør noe for å sikre den, kan den fort pulveriseres bort igjen, advarer Hans Martin.

Bandet erfarer at flere fylker avventer situasjonen og har beholdt den gamle ansiennitetsstigen, mens en del direktekommuner dropper ansiennitetsprinsippet for å spare penger.

– Bransjestandard kan også tolkes svært ulikt, sier musikerne, som er lei av å være tålmodige.

– Vi blir hele tida bedt om å være tålmodige. I to år har de bedt oss om å smøre oss med tålmodighet, sier Hans Martin.

Les også: Ikke glem fylkene, Rian