Kunnskapsløftet gir større rom for praktisk-estetiske fag

– Jeg får nesten tårer i øynene av den nye læreplanen for grunnskolen, sier dosent Kari Olene Oma Rønnes ved Universitetet i Stavanger (UiS) og Høgskulen på Vestlandet (HVL).

Det er snakk om gledestårer. I Fagfornyelsen, som er en realisering av reformen Kunnskapsløftet 2020, fant dosenten en åpning for å gi praktisk-estetiske fag større plass i grunnskoleundervisningen enn tidligere læreplaner har gitt rom for.

Med Kunnskapsløftet 2020 i bakhånd tok så Rønnes i fjor høst initiativ til kunstprosjektet «Pasjonstidens mysterium». Hun ville vise hvilke muligheter som ligger i læreplanen, for den som er villig til å tenke nytt om hva praktisk-estetisk undervisning kan være – både i lærerutdanning og for elever.

Kunstprosjekt med studenter og elever

I påsken ble forestillingen – eller spelet – med samme navn fremført ni ganger i middelalderkirkene Utstein kloster og Hesby kirke i Rogaland.

Utøverne var elever ved Finnøy og Mosterøy barneskole, samt en tverrfaglig sammensatt gjeng av studenter fra UiS og HVL, henholdsvis musikk-, dans- og drama/teater-studenter, som tar alle en praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). For kunstfagstudentene var dette prosjektet en del av deres praksisopplæring.

Initiativtaker Rønnes sto for både den kunstneriske og organisatoriske planleggingen. Etter hun hadde fått avklart finansiering og satt i gang et forprosjekt med støtte av Stiftelsen Pasjon i Stavanger, tok hun kontakt med rektorene ved Mosterøy og Finnøy barneskole.

Hun ba om å få tre ukers undervisning der timeplanen var åpen, med 6. trinn til disposisjon en uke på høsten og to uker på ettervinteren inn mot forestilling. Som Rønnes sier: kreativitet og kunst tar tid.

– Jeg brenner for at barn og unge skal få oppleve praktiske-estetiske læreprosesser i sitt eget lokalmiljø. Og de skal få dette av personer som har fagkompetanse innen kunstfagene.

– Hvor finnes så disse fagfolkene? Jo, de bør i hvert fall finnes med både energi og utforskertrang i universitets- og høgskolesektoren. Og studentene var så engasjerte og hadde slik formidlingsevne at de fikk elevene med seg. Det ble en sterk opplevelse.

Verdien av praksisfellesskap

Den teoretiske forankringen for prosjektet var forskning som viser verdien av praksisfellesskap. Studentene og elevene skulle i fellesskap skape forestillingen og fremføre som likeverdige utøvere.

– Kunsten er å ha fagpersoner som kan fagene; dans, drama/teater og musikk. Elevene må ikke ha forkunnskaper.

– Dette har vært spennende, utfordrende og arbeidskrevende. Iblant var det et kreativt kaos. Men du må våge å miste litt kontroll. Og det ble imponerende bra forestillinger til slutt, sier Rønnes.

Forskjellen mellom kulturskole og grunnskole

Student Frøya Tonheim mener også at prosjektet var bra å delta i – men også krevende. Tonheim studerer utøvende jazz, med altsaksofon som hovedinstrument, ved UiS.

– Mye av den praksisen vi har er blant annet i Kulturskolen. Den er rettet mot elever som allerede spiller instrumenter. I barneskolen er det veldig spredt nivå. Noen er musikalske mens andre spiller fotball. Det gjør det utfordrende å få med deg alle, uavhengig av hva de er interessert i, sier Tonheim.

Hun påpeker at selv om tre uker er mye i skolesammenheng, er det kort tid sett opp mot omfanget av arbeid inn mot forestilling.

– Vi studenter samarbeidet godt om hvordan musikken skulle fungere sammen med dans og i dramaet. Vi tok med elevene på innspill, arbeidet med lyd og laget egne instrumenter.

– Det har vært viktig at selv om det er vi som setter det opp, skal elevene få komme med innspill og være medskapende. Vi har ikke bare plukket ting de skal gjøre, og så har de gjort det. Vi laget dette sammen.

Opplevelse av mestring

Tonheim understreker at både elevene og hun som student kjente mestring i dette arbeidet. Hun opplevde å bli en bedre lærer, og hun så elever lære både om seg selv og nå ulike læreplanmål, særlig de tverrfaglige temaene: folkehelse, livsmestring og medborgerskap.

«Å se lyset i øynene i det øyeblikket de fikk til noe, det var gøy.»

– Det morsomste med musikk er det sosiale. Og dette fellesskapet kan man ta inn i skolen.

– En musikklærer jeg hadde sa en gang: «Som lærer kan jeg ikke løse elevens problemer, men jeg kan gi eleven en god opplevelse av mitt fag». Det synes jeg er en fin tanke, og det var noe av dette jeg synes vi fikk til i dette prosjektet. Å se lyset i øynene i det øyeblikket de fikk til noe, det var gøy.

Inspirert av hverandre

Ole Morten Velde, operasanger og PPU-student ved Høgskulen på Vestlandet, var ansvarlig for det musikalske i forestillingen. I likhet med Tonheim trekker han frem hvor lærerikt det var både for ham selv, og elevene å delta i en slik prosess.

– Det var en del elever som syntes det var utfordrende å stå i en prosess de ikke visste utfallet av. Men i det forestillingen begynte å få rammer endret det seg. De ble supergira. Mange blomstret og strakk seg mye lenger enn både jeg og mine medstudenter forventet.

– En suksessoppskrift i norsk kulturliv er samarbeid mellom amatører og profesjonelle. Det viste seg å stemme her også. Elevene ble inspirert av oss, og vi lot oss inspirere av dem.

Velde mener, som Rønnes, at denne måten å jobbe med praktisk-estetiske fag er en motsats til måltall-tankegangen som ofte setter denne undervisningen til side til fordel for de såkalte basisfagene.

– Det fantastiske med et prosjekt som dette, er at elevene lærer å jobbe med prosess og tverrfaglig samarbeid. I tillegg huker du av veldig mange læreplanmål underveis. Dette er verdifullt – det blir en påminnelse om hvor viktig fellesskapet er.

En vill idé å lære noe av

Stykket «Pasjonstidens mysterium» er en dramatisering av påskefortellingen i Markusevangeliet, og ble skrevet av studenter og elevene i fellesskap.

Bakgrunnen for at det ble akkurat dette spelet og akkurat disse middelalderkirkene, er tett knyttet opp til Kari Olene Oma Rønnes’ personlige engasjement for kunstundervisning. Hun pleier selv også å delta i pasjonsspill i Stavanger domkirke.

Rønnes var forberedt på at innholdet ville møte motstand ettersom det bygger på en religiøs tekst, selv om det hele tiden var understreket at det som foregikk ikke var forkynnelse. Hun ble like fullt overrasket da ingen protesterte på en dramatisering av tekst hentet fra Markusevangeliet i bibelen.

– Det var en vill idé. Men jeg har en tendens til å våge det. Det verste som skal skje er at man går på trynet. Og om noe er dybdelæring, så er det hva vi gjorde.

– Hva er det viktigste andre kan lære av deres arbeid?

– Folk med kunstfaglig kompetanse må lese den overordnede delen av læreplanene. Kunstfagene skal inkluderes i skolehverdagen, i nærmiljøet. Du kan gjøre alt innen kunstfagene om du er kreativ nok.

Hun legger til at det å bruke kunstfagene slik læreplanene åpner opp for, også åpner for at flere grunnskoleelever blir eksponert for kunst på høyere nivå.

– Det er mulig det trengs en ildsjel. Men det er jo mange kunstnere. Det handler om verdiene som ligger bak det materielle, det sanselige.