Kunstnere har ikke rom for et kapittel i livet som heter «skadet»

Hos kulturutøvere er «den kunstneriske stemmen» ofte tett sammenvevd med identiteten. Det innebærer at skillelinjene mellom hva vi gjør, og hvem vi opplever at vi er, blir uklare. En musikervenn sa det slik: «Det å lage og spille musikk og opptre, er det jeg er laget for. Jeg vet ikke riktig hvem jeg er hvis jeg ikke kan utøve.»

Identitet kan sies å være nettopp den enkeltes svar på spørsmålene «hvem er jeg, hva er min plass i verden og hva skal jeg bruke livet mitt til?» Ifølge narrativ identitetsteori innbefatter identitetsbegrepet selve historien om vårt liv, slik vi forteller den til oss selv – vår egen personlige «myte» om du vil. Livsnarrativet er internalisert i hver og en av oss og integrerer fortid, nåtid og en forestilt fremtid. Dette bidrar til at tilværelsen og livsløpet vårt gis mening og sammenheng.

Uten at jeg skal karakterisere scenekunstnere som en monoman gjeng, vil jeg anta at det å jobbe som scenekunstner er en bærebjelke i den narrative identiteten til mange av oss.

Imidlertid reflekterer vi nok ikke nødvendigvis noe særlig over dette til daglig. Nei, kanskje er det først hvis vi blir forhindret fra å utøve – midlertidig eller permanent – at erkjennelsen kommer helt til overflaten?

Jeg tok en prat med forhenværende sopran Katarina de Brisis i Musikkpedagogene Norge om temaet. Hun forteller at hun etter mange år som frilanser var i en mindre bilulykke som fikk skjebnesvangre konsekvenser. Skader på muskler i nakke og hals bidro til at stemmen ikke fungerte slik den skulle og hun måtte avbryte sangerkarrieren.

Livsomveltningen kastet henne ut i et identitetsmessig vakuum, forklarer hun: «Hvem er jeg nå?»

Når stemmen svikter

Stemmevansker er ett av mange hindre mot å kunne praktisere kunsten sin. I sin NTNU-mastergrad levert på tampen av 2021, intervjuet logoped og musiker Marit Løfaldli en håndfull profesjonelle stemmeutøvere (sangere og skuespillere). Flere av disse hadde erfaring med stemmevansker. Blant studiens formål var å utforske hvilke konsekvenser dette har for utøvere i estetiske fag.

Informantene rapporterte om bekymring knyttet til egen arbeidssituasjon, gjerne ispedd følelsen av hjelpeløshet, sinne eller frykt for at stemmevanskene skulle vende tilbake. Flere var redde for ryktet sitt som sangere. I tillegg kom det frem at de kunne streve med både selvbebreidelse for å ha «påført» seg selv en skade, og skyldfølelse for å ha sviktet medspillere og kollegaer.

På identiteten løs

Et annet tilbakevendende og eksistensielt tema hos Løfaldlis intervjuobjekter, var opplevelsen av en identitet under press, slik også Katarina de Brisis forteller om. «Stemmevansken tok fra meg personligheten min!», ble en av utøverne, Lina, sitert på, før hun utdypet: «Jeg opplevde at jeg mistet min identitet i møte med andre fordi stemmen min ikke klarte å uttrykke det jeg ville uttrykke. […] Hele min identitet var jo knyttet til sang – jeg hadde jo ikke noen hobbyer, jeg var jo musiker! Med hele meg, hele tida!»

Det at stemmen sluttet å fungere ble umulig å kombinere med selvbildet som en fremgangsrik sanger med fremtiden foran seg. Med andre ord: Livsfortellingen hennes hadde ikke rom for et «skadet musiker»-kapittel. Når hun på toppen av dette ble frarøvet arbeidshverdag, musikerfellesskap, og kanskje prestisje og posisjon, er det kanskje ikke rart at hun opplevde å miste seg selv!

Aksept og nyorientering

Denne type problematikk kommer mange oss til å oppleve i løpet av karrieren. I skrivende stund har jeg flere bekjente som nylig har måttet avlyse konserter og turneer på ubestemt tid, som følge av skader, alvorlig senebetennelse, eller lignende. Som intervjuene over antyder, kan det være tøft.

Likevel klarer mange å integrere slike negative livshendelser inn i «narrativet» sitt. Noen ser til og med på dem som en kilde til vekst og rapporterer høyere nivåer av tilfredshet og lykke i livet.

«Klarer man å kjenne takknemlighet for noe positivt som faktisk kom ut av den uønskede situasjonen?»

For å lykkes med dette er man pent nødt til å akseptere ting slik de er akkurat nå. Prosessen innebærer å la seg føle på typiske «tapsfølelser» som gjerne dukker opp når noe er tatt ifra en. Selv om det kan være smertefullt, bidrar det til å forsones med realiteten og unngå bitterhet og stagnasjon.

Narrative terapeuter vil også hevde at det trengs en nyorientering – en slags alternativ «overskrift» til myten om en selv, og en twist på plottet. Målet må være å kunne gi mening til det som skjedde og bidra til en lykkeligere «slutt» på historien, tross alt. Klarer man å kjenne takknemlighet for noe positivt som faktisk kom ut av den uønskede situasjonen? Åpnet det seg noen nye dører? Fikk man noen nyttige perspektiver man ikke ville vært foruten, mens man var ute av gamet?

Jeg synes Katarina de Brisis kan være et eksempel til etterfølgelse, når situasjonen hennes først ble som den ble:

«Jeg er veldig stolt over at jeg fant en vei videre da sangstemmen ble borte. Det var ikke enkelt og ikke uten sorg. Men jeg klarte det. Jeg er fortsatt meg. Jeg er sanger, pedagog, administrator, rektor og kunstner. Jeg er alt dette, selv om jeg ikke gjør alt.»