La ikke alder hindre oss i å være utøvere

I vår satte jeg opp danseforestillingen Dronninger på Dansens hus i Oslo. Jeg gjorde det fordi jeg mener at erfaring er avgjørende for utviklingen av kunstfeltet vårt.

Forestillingen er derfor en feiring av den voksne danseren og en hyllest til alle dansekunstnere som har stått i dansekunsten over tid.

Alle danserne i Dronninger var kvinner mellom 54 og 74 år.

Jeg ville at stykket skulle være en motstemme til det sykeliggjørende og triste vi forbinder med alder og aldring. Videre ville jeg gi en stemme til scenisk erfaring som en positiv ressurs i samfunnet, og i scenerommet.

Det var også viktig for meg å gi scenerommet til den eldre kvinnen For meg er det ganske vanskelig å snakke om alder uten å snakke om kjønn. Dette var derfor også et feministisk prosjekt.

Synliggjøring var hovedtema, og forestillingen fikk uvanlig mye oppmerksomhet. Det ble oppslag med portrettintervjuer av danserne i Dagsavisen, vi spilte for over 900 mennesker, statsministeren på besøk og flere flotte anmeldelser.

Bodil Blix Hansen, professor og forskningsleder ved avdelingen for Helse og Omsorg ved Arktisk Universitet i Tromsø (UiT) kalte forestillingen en «Jackass aldristisk, feministisk motstandsbevegelse!»

Den aldrende kroppen

Jeg tror at mange ble veldig betatt av danserne – de gjorde seg tilgjengelige med sin alder. Alder er jo veldig kroppslig.

På et tidspunkt i forestillingen går for eksemepel Caroline Wahlström Nesse ut i salen og viser frem sin kropp.

Hun sier: «Se – her er min hånd, min albue, ser du vekten av den?» Hun formidler at «dette er min kropp» – akkurat nå.

Kunstnernes kraft

I boka Kunsten og døden – en bruksanvisning, skriver litteraturviter og kritiker Kjetil Røed om det han kaller for kunstens alternativer. Kunsten er et kraftig våpen mot alderdoms- og dødsstereotypier. Ved å la andre se din sårbarhet, kan de andre vise frem sin.

Dette gir oss kunstnere en veldig kraft. Vi eier jo det virkemiddelet som gjør at vi kan komme bak overflaten i den ungdomskulturen og skjønnhetsindustrien vi er en del av. Det gir oss en mulighet til å påvirke samfunnet vi lever i, og kan bidra til at publikum kan få ta del i noe de kan identifisere seg med.

Men vårt sug etter det stadig «nye» kan være til hinder for utviklingen av feltet.

Er vi åpne nok for at ulike former og tradisjoner?

Eller ulike kropper skal ha sin plass?

I dansen snakker vi ofte om taus kunnskap. Så når danserne med kunnskapen forsvinner fra scenene, hva skjer da med feltet vårt?

Den utøvende erfaringen er jo også sjeldent skrevet ned eller forsket på.

Finnes forbilder

Heldigvis velger stadig flere å stå i dansen ut over sine 50 og 60 år. Cecilie Lindeman Steen, Terje Tjøme Mossige, Ulf Nilseng, Siri og Snelle, Liv Hanne Haugen er eksempler på det. Disse er – og blir – viktige rollemodeller. For vi trenger gode forbilder.

Flere yngre kunstnere har tilbakemeldt til meg at de nå ser at de kan ha en fremtid i scenekunsten, og det er åpenbart at vi traff en nerve, noe som mange er opptatt av.

Så for all del: La oss ikke slutte å være utøvere!

La oss heller forsøke å finne gode modeller for å muliggjøre det at flere kan stå i faget sitt livet ut.

Innlegget er en redigert og forkortet versjon av innledningen koreograf Un-Magritt Nordseth holdt på «Verdien av scenisk livserfaring – en bransjesamtale om alderisme» under Heddadagene 2022.