Libanons nasjonalskatt og Egypts fjerde pyramide

BEIRUT: Her om dagen ble minnet på et uttrykk jeg hørte ofte da jeg bodde i Damaskus året før Den arabiske våren spredte seg til Syria og borgerkrigen brøt ut. Påminnelsen kom da jeg så en episode av en syrisk såpeopera. En mann står på kjøkkenet og lager frokost mens det er musikk på radioen. Inn kommer en kvinne, som høyst sannsynlig er hans kone, og utbryter, tydelig opprørt: «Hører du på Umm Kulthum så tidlig om morgenen?!»

For å forstå det oppsiktsvekkende i denne situasjonen må vi innom det arabiske ordtaket «Fairuz om morgenen, Umm Kulthum om kvelden». Et ordtak som omhandler to av de mest kjente artistene gjennom tidene i den arabiske verden.

Umm Kulthum

Umm Kulthum ble født i Egypt i 1898 i en landsby ved Nilendeltaet. Familien forsto tidlig hennes unike talent, og flyttet til hovedstaden Kairo for at hun skulle få muligheten til å utfolde seg. Hun ble raskt en av landets mest populære sangere, og fra 1937 spilte hun direktesendt konsert på radio hver første torsdag i måneden. I nesten 40 år.

Det sies at de kveldene Umm Kulthum holdt konsert, var gatene tomme for folk. Fra Tunisia i vest til Irak i øst flokket millioner av mennesker seg rundt radioen for å høre på.

Fairuz, som egentlig heter Nouhad Haddad, er en av Libanons viktigste figurer og en samlende skikkelse i et land som stadig preges av konflikter. Hun ble født i Beirut i 1935 og begynte tidlig å synge i kor. Den fløyelsmyke stemmen gikk ikke ubemerket hen: Fairuz ble hanket inn til det libanesiske statsradiokoret, men ble for alvor kjent etter at hun spilte på Libanons største musikkfestival – Baalbek internasjonale festival – i 1957. På den tiden var det i all hovedsak tradisjonell egyptisk musikk som dominerte radiokanalene i landet. Halvtimelange låter ble byttet ut med Fairuz’ korte, moderne og lettbente komposisjoner.

«Egypts fjerde pyramide», «Libanons nasjonalskatt». Umm Kulthum og Fairuz er mer enn bare artister – de ble selve symbolene på sin samtid, både i sine respektive hjemland, men også i en region som sto overfor store omveltninger i tiden de var aktive. Umm Kulthum var landsbyjenta som ble det kulturelle symbolet på en hel nasjon, på egyptisk storhet, som bidro til å forme egyptisk sosialt liv og som utfordret kjønnsnormer med sin kraftfulle musikk og politiske budskap. På bygda og i byene, blant bøndene og elitene, alle hørte de på Umm Kulthum.

Fairuz: en vennlig stemme

For libanesere ble Fairuz en forenende faktor i et land preget av økende sekteriske motsetninger. Under landets blodige borgerkrig, fra 1975 til 1990, valgte hun å bli værende, men nektet å opptre. Musikken ble hennes politiske aktivisme. Fairuz fortsatte å gi ut låter hvor hun uttrykte sin kjærlighet for moderlandet – uten å ta politisk standpunkt. Og lytterne fulgte med, uavhengig av trosretning, politisk parti eller etnisk tilhørighet, også utenfor Libanons landegrenser. Hun ble en vennlig stemme i tider preget av usikkerhet og blodige gatekamper. Også i dag sies det at libanesere er uenige om alt – unntatt Fairuz.

Lytterens tas opp i musikken og blir – for å bruke det arabiske uttrykket tarab – euforisk, eller en følelse av å være full.

Med en legendestatus så dypt forankret i den arabiske verdens moderne historie, er det kanskje ikke så rart at de to divaene er blitt beæret med et ordtak. Jeg setter meg ned for å lytte, for å se om jeg på egen hånd klarer å høre meg frem til ordtakets kjerne. For et utrent øre er det lite som umiddelbart tilsier at den ene bør lyttes til om morgenen og den andre om kvelden. Der Umm Kulthums stemme er kraftig og kompleks, en kontraalto, er Fairuz’ mykere, lysere, kanskje mer harmonisk. Harmoni om morgenen, kraft om kvelden, er det så enkelt?

Jeg hører litt rundt, og skjønner at jeg er på sporet av noe. Men det er ikke stemmene i seg selv, det er selve innholdet, det musikken gjør med lytteren, som er nøkkelen, får jeg høre. Umm Khartoums lange låter krever mer; de er intense, tekstene mer innfløkte. Lytterens tas opp i musikken og blir – for å bruke det arabiske uttrykket ṭarab – euforisk, eller en følelse av å være full. Sånt passer seg ikke om morgenen, blir jeg fortalt: «Ingen radiostasjoner ville funnet på å spille Umm Kulthum om morgenen. Det har aldri skjedd», hevder en libanesisk jazzmusiker jeg spiste middag med her om dagen. Fairuz, på den andre siden, utstråler en nostalgisk ro. Musikken er uanstrengt, supplerende heller enn suggererende, og melodilinjene enkle uten å være kjedelige.

Klokken er litt over åtte om morgenen i Beirut. Litt spent skrur jeg på radioen og finner frem til en lokal radiokanal. Og der, strømmende ut fra høyttaleren, hører jeg den beroligende stemmen: Fairuz.

Benedicte Tobiassen er midtøstenviter og frilansskribent bosatt i Libanon.