Når man legger ut en forestilling på nett, viser den på TV, eller publiserer bilder, så bruker man noens åndsverk.

– Musikerne har sin TONO. Vi visuelle teaterkunstnere ønsker oss et tilsvarende system som, hver gang vårt åndsverk brukes i en slik sammenheng, bringer noen kroner vår vei automatisk, sier lysdesigner Kyrre Heldal Karlsen.

Han mener koronakrisen har aktualisert problemstillingen.

– Dette handler om langsiktighet og ikke minst å få satt en verdi på arbeidet. En løsning må på plass og relevante aktører må på banen, sier Heldal Karlsen.

Norwaco forvalter rettigheter til åndsverk, prestasjoner og produksjoner som norske og utenlandske rettighetshavere står bak. Likevel har Heldal Karlsen opplevd å ikke få betalt for sine åndsverk.

• Les også: Ny guide skal heve teatrenes kompetanse på musikkrettigheter

Ingenting til lysdesigner, scenograf eller lyddesigner

Etter koronautbruddet ønsket dansekompaniet Carte Blanche å legge ut forestillingen Klokka 3 på ettermiddagen, fra 2010, på nett i noen uker.

– Da jeg fikk henvendelsen om det var greit for meg at de la ut forestillingen, så var jo det i utgangspunktet bare gøy. Men da jeg hørte at de kompenserte koreograf, og ikke lysdesigner, scenograf/kostymedesigner eller lyddesigner, måtte jeg reagere. Begrunnelsen for ikke å gjøre det, slik jeg forsto det, var at de ikke hadde mulighet til å finne ut hvordan kompensasjonen skulle beregnes, sier Heldal Karlsen.

Stykket skulle legges ut slik at folk kunne støtte forestillingen med donasjoner, etter modell av andre strømmekonserter.

– Dette er provoserende fordi Carte Blanche er en statsstøttet institusjon med trygg økonomi, og så sitter det byråkrater med fast lønn og forteller meg at de ikke kan hoste opp noen tusenlapper for å støtte meg og mine kolleger. Seks timer etter korona-lockdown gikk jeg fra å være en travel lysdesigner med spennende oppdrag, til å bli barnehageonkel for barna mine. Det er fint det, men hva skal jeg leve av?

Avtaler eksisterer, forvaltningsapparat mangler

– Både scenografer, koreografer og lysdesignere har opphavsrett til de verkene de frambringer, fastslår juridisk seniorrådgiver i Norwaco, Ingelin Skaret.

Når en teater- eller danseforestilling som er tenkt framført på scenen foran et tilstedeværende publikum, tas opp på et medium som kan gjengi det, krever det tillatelse fra alle medvirkende opphavere, utøvende kunstnere og produsenter. Dersom opptaket skal gjøres tilgjengelig for allmennheten, krever også dette en særskilt tillatelse.

Dette går fram av tariffavtalen mellom arbeidsgiverorganisasjonen Spekter og Norsk Sceneinstruktørforening og Creo/Norske Scenografer, den såkalte SIK-avtalen (se faktaboks).

Men det finnes altså intet apparat som håndterer dette automatisk à la TONO og GRAMO.

– Norwaco forvalter disse rettighetshavernes rettigheter på enkelte områder, men hovedsakelig der hvor rettigheter klareres gjennom større «blankoavtaler» med brukere om masseutnyttelse av verk og prestasjoner. Vi klarerer ikke enkeltstående bruk eller bruk av enkeltstående verk og produksjoner, slik som i dette tilfellet, forklarer Skaret.

Carte Blanche savner systemer

Carte Blanche valgte å ikke legge ut forestillingen på nettet, nettopp fordi Kyrre Heldal Karlsen sa nei.

– Vi er absolutt positive til et system som ivaretar rettighetene til disse gruppene. Men fordi det ikke finnes systemer som gjør det enklere å håndtere, hadde vi ikke kapasitet til å foreta avregninger i dette tilfellet, sier direktør i Carte Blanche, Tone Tjemsland.

SIK-avtalen mellom Norske Scenografer i Creo og Spekter er tydelig på at opphavspersoner skal ha honorargodtgjørelse ved sekundærutnyttelse. Dette kan for eksempel bety å legge ut forestillingen på nett.

– Men lysdesignere er uansett ikke omfattet av SIK-avtalen. De eneste som har en klar avtale er koreografene, og derfor valgte vi å kompensere denne gruppa, sier Tjemsland.

Hun understreker at Carte Blanche har valgt å ikke permittere noen gjennom koronakrisen, og har oppfylt alle kontrakter med frilansere.

– Hadde forestillingen vært lagt ut permanent, ville vi selvsagt gjort avtaler for alle berørte grupper. Men den skulle kun ligge ute en kort stund, og vi kunne ikke forutse hvor mye den ville bringe inn av Vipps-donasjoner. Derfor kunne vi risikere å måtte bruke store ressurser, for å fordele svært lite penger.

Tjemsland etterlyser et system som gjør det mulig å løse slike rettighetsspørsmål sentralt.