«Å, så du er musiker… Men hva jobber du med egentlig?» 

En gammel vits av et spørsmål. Ikke så veldig morsom vits – spørsmålet blir fortsatt stilt uten ironi innimellom, og det er en kjensgjerning at musikkarbeidere stort sett ikke er blant samfunnets lønnsvinnere. Men like fullt en vits! For det å jobbe med musikk er skikkelig, ekte arbeid, som massevis av mennesker lever av. Det er fulltidsarbeid, det krever knallhard dedikasjon, det genererer inntekter, det betaler musikeres barnehageplasser og huslån – og kanskje en sydentur etter en god periode. 

I tillegg så er det et arbeid som krever skyhøy, til dels imponerende sammensatt, alltid voksende kompetanse. 

• Les også: Creo-leder Hans Ole Rian om kompensasjonsordningen: – Folk er skuffet og sinte

Burde ses på med stor respekt

Å jobbe med musikk er å jobbe med å gi folk opplevelser for livet. Det er et arbeid som dessuten stadig gir muligheten til å skape noe av verdi for hele menneskeheten! Hvor mange nordmenn kan med hånden på hjertet si det om sin jobb?! Det å være kunstner, musiker eller kulturarbeider er et arbeid som burde ses på med stor respekt i samfunnet. Jeg blir like overrasket og skuffa hver gang jeg opplever at store deler av samfunnet ikke anerkjenner den jobben og fagligheten som følger med våre yrker. 

• Les også: Per Oddvar Johansen om kompensasjonsordningen: – De skjønner ikke hvordan vi jobber

Blomstene henger sammen med livet i underskogen

Det å forstå mekanismene i vår bransje er sikkert vanskelig hvis man ikke er en del av den. Sånn er det: 

Musikkbransjen, og hele kunstlivet, er en skog. En regnskog, der bittesmå og kjempestore aktører er uløselig sammenvevd. Et digert flettverk av aktivitet og arbeid der masse mennesker tjener til livets opphold. Dyrkingen og opplæringen av nye talenter på grasrota. Den møysommelige oppbyggingen av kreative og produktive miljøer. Den daglige utviklingen av kunnskap og finpussingen av håndverk. Mutasjoner utenfor kontroll. Maurtuer og nettverk av arbeidere, som kan gjøre både faste og skiftende oppgaver i ALLE disse lagene. Vekst der du minst venter det. Redding av liv, gjennom skjellsettende møter med profesjonelle kunstnere, gjennom helsebringende amatørkor og -orkestre, gjennom musikkterapien. Tung og utakknemlig drift av små og nesten usynlige prosjekter, som fører til erfaringer, som blir til nye og mer synlige prosjekter. Og innimellom, en og annen verdenssuksess! Voilá!!! 

Så du fikk med deg den suksessen?! Den kom nemlig i media. Men den oppsto ikke ut av ingenting. De produktene du ser på overflaten er resultat av lange prosesser i utøvernes liv og virke, og av en haug med sammenhengende arbeidsoppgaver i musikklivets underskog. Du registrerer de dypgrønne trekronene, og blir slått av skjønnheten i en fargerik blomst. Men blomster og fruktbarhet henger sammen med livet i underskogen, næres av røttene – og nærer disse tilbake. Sånn er det. Levende, komplekst, sårbart. 

• Les også: Ny rapport: 1/3 av inntektene i kultursektoren kan ha forsvunnet under koronakrisen. Musikkfeltet hardest rammet

Grunnlaget dreneres vekk

Noe av det første jeg skrev da korona plutselig over natta tvang musikklivet i knestående, var «de tror de bare kan putte oss i en skuff og ta oss fram igjen når dette er over».

Jeg visste ikke hvor rett jeg skulle få. Penger som vanligvis holder liv i utøveres skapende aktivitet mellom de innbringende jobbene, som sørger for å opprettholde støttefunksjoner, teknikere, arrangører, bookingnettverk, komponisters arbeid, bandenes øvingslokaler – alt dette dreneres nå effektivt vekk og finner nye utløp, som kortsiktig krisehjelp. Det som skulle ha gått til aktivitet om ett år eller to år, puttes nå rett inn i ren overlevelse i dag.

• Les også: Kunstnernettverket starter kampanje for å få endret kompensasjonsordningen

Den enkelte aktør fungerer ikke uten underskogen

Vi tåler alltids en pause, hver enkelt av oss. Man kan fryse boliglånet, kanskje finne en annen jobb, heve dagpenger hvis man er heldig, sosialstønad hvis man er uheldig, for så å stå klar for å spille igjen på seinhøsten… men hvor, og for hvem? Eller med hvem? Hva står egentlig igjen, når vi skriver november? Hva vil da være tidshorisonten for booking? Hvilke avlyste produksjoner skal settes opp på nytt, hvilke planlagte produksjoner skal utsettes igjen, hvor lenge? Hvilke arrangører kommer til å ha hva slags finansiering? 

Den enkelte aktøren kan ikke fungere uten underskogen og prosessene som foregår i den.

En kulturnasjon ville ikke ha drenert kulturlivet i en krise

Og da tenker jeg: En kulturnasjon anerkjenner hvor avgjørende kunsten og kunstnerne er når mennesker trenger trøst, trenger å le, trenger å kjenne seg igjen, trenger dyp refleksjon, trenger et samlingspunkt. En kulturnasjon kjenner til kulturlivets økologi, der synlige og usynlige aktører er gjensidig avhengige. En kulturnasjon vet at kostnadene ved å opprettholde et kulturliv i harde tider er en ren investering i samfunnet – en investering som for øvrig begynner å betale seg med én gang. 

En kulturnasjon ville derfor ikke ha drenert kulturlivet i en krise, og latt kunstnere og kulturaktører med ikke-eksisterende marginer ta alle de små tapene som oppstår på grunn av uklarheter i støtteordningene. For du må ivareta hele økosystemet. Du kan ikke legge hele Amazonas-elven i rør i noen måneder, og tro at det fortsatt vil finnes en regnskog der etterpå. Du kan ikke ta bare blomsten, når det passer deg. 

Live Maria Roggen er jazzsanger, komponist og professor ved Norges musikkhøgskole