Innlegget er en kommentar til denne saken: Kraftige kutt til kultur i utlandet

De siste årene har vi vært vitne til en ambisiøs og målbevisst satsing for å få norske artister og band ut i verden. Management, artister og bransje har jobba mot det samme målet og har inspirert hverandre; vi skal bli like gode som svenskene, og seinere også bedre.

Fra knapt å se norske navn på konsertplakatene i Europa for ti år siden, er det i dag en mengde utøvere fra Norge som spiller utenfor landets grenser.

Hvis pengene til denne satsingen nå forsvinner, vil det få enorme konsekvenser for norsk musikkbransje. Det er viktig å innse at det koster konkrete penger å få Norge etablert som en internasjonalt anerkjent kultureksportør. En oppfatning jeg ofte møter er at økonomisk støtte av kultur, spesielt eksportrettet kultur, kun er en utgift for staten – en gave staten gir kunstnere uten at det bidrar til direkte økonomisk inntjening. Jeg ønsker her å ta livet av den myten.

Les også: Kutter i Rikskonsertenes utenlandsprogram

Turnerer mer i utlandet enn i Norge

Shining har turnert mye utenlands, så mye at det er blitt et like naturlig og viktig marked som det norske. Da vi var ferdige med å booke turneen i forbindelse med vår nye plate, International Blackjazz Society, innså vi at vi ikke hadde lagt en eneste konsert til Norge. Dette sier litt om hvor sentralt Europa er blitt for oss. Vi hadde ikke kommet oss hit vi er i dag, hvis ikke vi hadde fått litt økonomisk hjelp på veien. Her vil jeg fortelle litt om hvordan disse pengene blir brukt og hvorfor de er helt nødvendige, ikke bare for kulturnæringen, men for all eksportretta industri.

I mars i fjor var Shining så heldige å motta 50 000 kroner i reisetilskudd til vår kommende USA-turné. Jeg flyttet e-posten til mappa for USA-økonomi, pustet lettet ut, oppdaterte budsjettet, og fortsatte å jobbe med forberedelsene til den månedslange reisen med konserter omtrent hver eneste dag.

Støtten fra Music Norway sammen med støtte fra Statoil, gjorde det mulig for Shining å endelig ta fatt på en ordentlig og langvarig satsing i USA. Planen er å gjennomføre flere turneer de kommende årene. Men selv med pengene fra Statoil, er Shining nødt til å spare opp overskudd fra konserter i Norge for å spe på utgiftene i USA, noe vi absolutt mener det er verdt. Bare leien av turnébuss for en slik turné nærmer seg fort 200 000 kroner, så summene og underskuddene blir fort store i en investeringsfase, der Shining nå befinner seg.

Naivt av Utenriksdepartementet

Jeg synes det er kjempeflott at både næringsliv og stat ønsker å gå sammen for å hjelpe norsk kultur til å etablere seg utenfor landets grenser. I et land som Norge, med et lønnsnivå som ligger langt, langt over det vi ser i Europa og USA, er det lenge blitt sett på som nødvendig å motarbeide Norges ekstremt svake konkurranseevne med eksportstøtte. Dette gjelder ikke bare innenfor kultur, men også innenfor alle andre eksportnæringer, slik som shipping.

Dette er baksiden av Norges oljepolerte medalje; en side vi alle kommer til å måtte forholde oss mer og mer til i de nærmeste tiårene, og en side den internasjonale musikkbransjen allerede har følt på kroppen i lang tid. Billettprisene i Hamburg går ikke opp, selv om leieprisene på norske leiligheter fortsetter å skyte i været.

Nettopp på grunn av Norges særegne økonomiske situasjon i verden, som delvis er skapt av næringslivet (les: oljeindustrien), og påfølgende ekstremt lave internasjonale konkurranseevne, mener jeg det er helt nødvendig at staten bidrar med støtte.

Statssekretær i Utenriksdepartementet, Morten Høglund, skriver til Musikkultur at kuttene til kulturfremme kommer fordi departementet har vært nødt til å prioritere andre viktige utenrikspolitiske formål. Samtidig blir kulturattacheene i Moskva og London borte. Det nytter ikke å tro at man kan gjøre Norge til en anerkjent internasjonal kultureksportør ved at «den gjenværende staben» på utenriksstasjonene skal «arbeide målrettet og strategisk», uansett hvor velmenende det enn måtte være. Det er direkte naivt og dumt å tro at et omfattende løft av norsk kulturliv skal kunne gjøres på denne måten, uten å måtte betale for det. Leie av turnébuss og flybilletter vil fortsatt koste nøyaktig det samme, og inntil musikere får kulturrabatt av SAS, så blir også denne posten stående uendret i våre budsjetter.

Eksportstøtte gir avkastning

Shinings eksistens er fullstendig avhengig av et internasjonalt marked. Norske Youtube-visninger utgjør under ti prosent av trafikken på våre videoer, og godt over 60 prosent av konsertvirksomheten til Shining foregår utenfor landets grenser.

Rundt årsskiftet lager jeg hvert år en plan for bandet, som inneholder aktiviteter og budsjett for de neste tre årene. I 2013 regnet jeg på hvor mye penger et firma som Shining genererer av inntekter til norske aktører. Jeg ville se om Norge som stat og firma (jf. Jan Kjærstads artikkel Norge: Fra DNA til DNB) fikk noe tilbake for sin eksportstøtte. Jeg så til min store overraskelse at Shining i løpet av de tre neste årene vil kjøpe tjenester og generere merinntekter hos norske aktører og firmaer til en verdi av totalt 3,8 millioner norske kroner!

Det er langt, langt mer enn den totale eksportstøtten gitt over samme periode. Jeg regner med at regnestykkene fra Norges synsvinkel ville sett akkurat like positive ut for andre norske eksportband, som Enslaved, Satyricon og Kvelertak.

Dette har gjort at jeg har konkludert med at eksportstøtte ikke bare er bra for norsk kultur, norsk identitet og stolthetsfølelse og for norsk livskvalitet, men også direkte positiv for norsk økonomi!

Logikken bak denne utregningen er enkel:

A) Shining skaper store merinntekter i Norge, mye større enn mottatt eksportstøtte, som dermed gir et overskudd til Norge for sine eksportinvesteringer.

B) Shining ville ikke eksistert uten et internasjonalt marked.

C) Shining er per i dag avhengig av eksportstøtte, på lik linje med store deler av norsk eksportindustri.

D) Med dette følger at uten eksportstøtten faller Norges overskudd og inntekter fra punkt A bort.

Min konklusjon er: Eksportstøtte lønner seg, også om man kun ser på det økonomiske.

Inntektene til norske aktører inkluderer blant annet:

• Honorarer til norske musikere

• Honorarer til norsk crew (lydmann, turnémanager o.l.)

• Leie av norske studioer til innspilling

• Leie av lokaler

• Bygging av studio/øvingsrom

• Videoproduksjon

• Klipping og grading av videoer

• Deler av flybilletter (SAS og Norwegian)

• Generert ølsalg og overskudd hos klubber og festivaler

• Inntekter fra salg, norske plateselskap (Indie Recordings og Universal Norge)

Men til sist, en hemmelighet fra de mørke sidene i regnskapspermen: Musikerne i Shining tjener fortsatt omtrent rundt fattigdomsgrensa, uansett hvor flott det ser ut i media. Vi lever på drømmen om å gjøre det stort i USA, someday, somehow.

Jørgen Munkeby, Shining

Deler av innlegget ble publisert som en kronikk på Music Norways eksportblogg i fjor.