Klokka er litt over halv ti når Christer Knutsen sklir inn mellom sikkerhetsslusene i Radioresepsjonen på Marienlyst. Og der har vi Marie Munroe også! Duoen er komplett. Eller vent… Vi mista visst Marie. Hun har møtt gamle kjenninger, og forsvinner til høyre der vi går til venstre. I studioet til NRK P2s «Spillerom» finner vi Knut Reiersrud Band i en sofa. Dagens NRK-diett består av kaffe og horn med ost og skinke, og der har vi Marie igjen! Hun hilser og klemmer.

– Horn altså! Det er så barndom, sukker hun.

Knut Reiersrud og hans menn forsvinner til prøve, og av en eller annen grunn dreier samtalen over på hvordan det er å trå ut av gamle spor.

– Det er rart hvor liten verden blir når man tråkker i det samme over lang tid. Da er det sunt og deilig å se alt utenfra. Slik opplevde jeg det da jeg flytta til Madrid og fikk Norge og norsk kulturliv litt på avstand, sier Marie.

Men å forlate det kjente kan være vanskelig, enten det er villet eller tvunget.

– Når man er ung har man lett for å se bare den bobla man befinner seg i. Jeg husker følelsen av å bli «ditcha» av venninnegjengen på ungdomsskolen – å tro at det ikke finnes noen verden utafor. Og som voksen kan man for eksempel oppleve det i parforhold. Man blir, sjøl om det kanskje ikke er bra, fordi man ikke ser at det finnes noe annet der ute.

Teksten fortsetter under bildet.

– Den fineste stemmen

«Oh, on the outside / looking in». Hun legger hodet bakover, en rynke bryter ned mellom øynene: «You know where to find me / you know where to begin». Låta Let’s Let Go – en opprivende oppsummering av et ekteskap og et brudd. Selvopplevd. Selvfølgelig.

«Oh, lord come take me home / I have committed crime / to love someone who kills my love / and holds me down». Marie og Christer er midt i lanseringa av den kritikerroste plata A Murder of Crows, og nå tester de låtene som snart skal framføres live på «Spillerom». Christer lener seg nærmere mikrofonen, svøper seg om Maries stemme: «Stay home – be gone / It’s all right – it’s all wrong / It’s all right my love, it’s all gone».

Når han seinere blir spurt av programleder Siv Wammer om han kan si noe om sin kollega, svarer han: «Den fineste stemmen jeg har hørt», og «hun har ikke så mange regler.»

Teksten fortsetter under videoen, Let’s Let Go.

https://www.youtube.com/watch?v=hsKwsxSKBVs

Kjører på, uten strategi

Marie har aldri følt seg bekvem i noen fastlagt kategori. De fem soloplatene og de mange samarbeidsprosjektene er fellende bevis på det.

– Musikalsk kan jeg ikke si at «dette er meg», og så faller låtene mine naturlig på plass inni der. Jeg har alltid latt meg inspirere av utfordringer og lar det gire meg opp, kjører på uten å tenke strategisk, sier hun.

Vi har forflytta oss til Kulturhuset i sentrum av Oslo. Marie er en av dem som bruker huset som arbeidsplass, i mangel av et hjem, studio eller kontor i hovedstaden, etter å ha flytta til kjæresten i Madrid.

Det har gått 14 år siden hun debuterte med albumet Red Shoes Diary under sitt egentlige navn. Hilde Marie Kjersem var i begynnelsen av 20-åra og hadde knapt rukket å gå ut av Norges musikkhøgskole, da hun ble plassert i en bås som føltes litt for trang.

– Nå når jeg er blitt eldre, skjønner jeg hvorfor man har behov for å sette noe i bås. Det er en anmelders rolle å forklare hva han hører, og jeg gjør det jo sjøl når jeg skal beskrive noe for noen, innrømmer hun, og legger til:

– Men det jeg synes er rart med disse båsene er at man blir der. Dette er også noe jeg interesserte meg for da jeg studerte sosiologi, at vi mennesker har et sterkt behov for å skape sannheter rundt oss, at sannhetene gir oss en slags mening, og at etablerte sannheter kan være utrolig vanskelig å rokke ved.

Den første plata fikk mange gode anmeldelser, men Marie var likevel ikke helt fornøyd med det hun leste.

– Kritikkene var veldig tenkte: «Dette er dyktig, dette er flott», de hørte på musikken min på en intellektuell måte. Det var fascinerende, men også rart. Jeg kunne jo ønske at flere hørte forbi det intellektuelle stadiet. Og så havna jeg plutselig i jazzbåsen, uten egentlig å ha tenkt over det sjøl. Jeg elska jazzmusikk og gikk jazzlinja, men det var ikke bare det som var inni meg, og så begynte jeg å lure på om jeg kanskje nådde ut til feil publikum. Kanskje jeg skrev musikk som jeg hadde lært å skrive?

Teksten fortsetter under bildet.

– Jeg var så sliten innvendig

En mindre tenkt tilnærming til musikken kom av seg sjøl noen år seinere. Da det ikke var plass til å være intellektuell.

– Etter skilsmissen skrev jeg musikk som for første gang bare kom, uten at jeg tenkte. Det var så kaotisk i hodet på vei ut av det bruddet. Jeg hadde ikke plass til å være smart, og det føltes også feil å skulle være det. Jeg var så sliten innvendig at jeg hadde behov for å skrive musikk som bare var musikk. Jeg tenkte at de låtene var helt teite, sier Marie og sikter til Let’s Let Go, hennes tredje album, nominert til to spellemannpriser i 2011.

Den eneste hun turte å vise materialet til var produsenten og vennen Peder Kjellsby, som likte det han hørte. Tittelsporet fra albumet er en poplåt, men opprinnelsen var en helt annen.

– Egentlig lagde jeg Let’s Let Go mer i retning av sånn Christer Knutsen og jeg spiller den på plata A Murder of Crows, helt nedstrippa. Bare jeg og piano. Men så var teksten så trist. Den handler om noe konkret fra mitt liv, som jeg levde gjennom der og da, og jeg er veldig glad for at Peder dro den i en annen retning – til en up tempo poplåt på plata.

Marie har alltid likt dobbeltheten – at ikke alt er som det ser ut fra utsiden.

– Jeg synes jo sjøl det er veldig gøy å se David Lynch sine filmer for eksempel, de har den tosidigheten, at noe er lykkelig og ekkelt på samme tid. Det liker jeg å svøpe inn i mitt eget univers.

– Er livet og musikken tett knytta sammen for deg?

– Ja, veldig. Det har det alltid vært.

Teksten fortsetter under videoen

https://www.youtube.com/watch?v=i1BAtrJjN9M

– De ser ikke alt jeg vil de skal se

Let’s Let Go er den plata Marie har fått flest tilbakemeldinger på fra sitt eget publikum.

– Jeg hørte blant annet fra et par som hadde lytta på den om og om igjen i en vanskelig tid de gikk igjennom. Det er fint med de sangene som kan få lov til å bo i andre mennesker og deres liv. De har oppfylt en rolle som jeg ønsker de skal ha. De har en tvetydighet som gjør at de lever, ikke bare med den meninga jeg hadde, men med en ny betydning i noen andre, sier Marie.

Det har riktignok tatt tid å bli komfortabel med at låter som ligger så tett på eget liv plutselig eies av andre.

– Særlig med plate nummer to, A Killer For That Ache, opplevde jeg at anmelderne hadde så masse meninger. Så er det alltid sånn at ingen av de meningene samsvarer helt med det jeg har tenkt, og da skjønner man at dette viser ikke hele mitt indre kunstnerliv. Det er blitt lettere etter hvert som jeg er blitt eldre, å klippe navlestrengen: Ok, nå tar de produktet, men de kommer ikke til å se alt jeg vil de skal se.

– Følte meg som en brummer

Det var ingen selvfølge at Marie skulle bli dama med den fineste stemmen Christer Knutsen har hørt. Da hun var yngre, turte hun ikke å bruke den engang.

– Jeg visste ikke at jeg kunne synge. Jeg har veldig mørk stemme, og turte aldri helt å synge i klassen, følte meg som en brummer, sier Marie.

Teksten fortsetter under bildet

– Jeg hadde den sangen på dilla, og av en eller annen grunn fikk jeg til akkurat det vokalisten gjorde. Og så var det en i klassen over meg som hørte meg: «Det der er jo veldig bra. Kanskje vi skal gjøre den på Kulturmønstringa?» Han skulle melde seg på med rockebandet sitt og trengte en vokalist.

Opptredenen på Ungdommens kulturmønstring som 14-åring ble et aldri så lite gjennombrudd for Marie.

– Det er litt morsomt å tenke på. Det var sikkert ikke så mye underholdning på den tida altså, men det er veldig mange som fortsatt husker den opptredenen. Sikkert fordi jeg sang veldig likt originalen. Og vi herma jo, det var ikke snakk om noen egenverdi, bare prøve å kopiere så likt som mulig. Ha ha ha!

Kulturmønstringa førte til det første jobboppdraget som sanger, en turné med Møremusikarane i regi av Rikskonsertene.

Teksten fortsetter under bildet.

I dag ligger identiteten først og fremst i å være låtskriver.

– Det er det jeg føler meg mest som, og det er også der jeg kjenner mest på usikkerheten. Den føler jeg ikke så ofte på som sanger, og det høres kanskje blærete ut, men det er bare fordi det ligger mer prestisje i låtskrivinga for meg. Jeg har egentlig en veldig rar blanding av god og dårlig selvtillit – jeg veit at jeg er et godt menneske som er snill med folk, og som folk liker. Det føler jeg meg trygg på, og det gjør meg trygg i livet. Samtidig er jeg alltid redd for dem som ikke liker meg, men jeg prøver å ikke la det smitte over på musikken min, sier Marie, som mener at hun er litt for blid og hyggelig til å passe inn i visse deler av musikkbransjen.

– Det er noen miljøer som er bygd på et hierarki av ironisk distanse. I deler av bransjen bruker man ironisk distanse for å komme i posisjon. Mennesker som får makt fordi de tør å snakke høyt om ting de ikke liker, eller oppfører seg på en avvisende eller nedlatende måte. Et selvsikkert menneske i posisjon er hyggelig og kan avvise deg profesjonelt, uten å ty til en nedlatende taktikk. Det er vanskelig å få innpass i slike miljøer om du ikke er litt tverr og kjip. Ha ha ha!

Medienes manipulasjon av tida

Noen ganger kommer det noe godt ut av det som er vondt. Med albumet Let’s Let Go løsna det. Marie ble radiolista, signa på Warner Music, fikk management- og bookingavtaler. Hun hadde funnet en ny og frigjørende måte å skrive på – kobla hodet ut og musikken inn.

– Jeg hadde det veldig gøy mens jeg jobba med det neste albumet, og jeg vil påstå at jeg skrev en av mine fineste låter til den utgivelsen, My man.

Teksten fortsetter under videoen.

https://www.youtube.com/watch?v=Wkq0o2omSzI

My man ble lista på P1. Livet så lyst ut. Inntil tilfeldighetene ville det annerledes.

– Jeg følte at ingen visste hvem jeg var før Let’s Let Go. Etter den tenkte jeg at ok, nå skal jeg iallfall ett hakk opp herfra, sier Marie.

Men da manageren ble syk, var det ingen som fulgte opp det som så ut til å kunne bli et kommersielt gjennombrudd. Plata If We Make It To The Future fikk ingen hjelp til å nå ut til et stort publikum.

– Det ble vanskeligere å kontakte nye folk som kunne jobbe for meg etter det. Jeg hadde gitt ut en plate som ingen hadde hørt om. «Hvorfor skal vi da jobbe med deg?» Og jeg hadde blitt over 30…

– Var virkelig alder et argument?

– I P3 var og er det dét. Der er du gammel når du er over 30. Og i Norge er P3 den eneste mediekanalen som har en slags makt innafor mitt felt, sier Marie, som påpeker at radio ikke lenger bare er radio. P3 har et stort nedslagsfelt både på internett og i sosiale medier.

– Det er synd for hele bransjen at det ikke finnes like sterke aktører som formidler all den kunsten som ikke får plass noe sted. For det er så mye bra kunst som produseres i Norge, og det er så mye midler som går til å produsere den, og så er det så lite kultur for formidling. De store avisene har jo nesten ikke kulturelt stoff lenger, sier Marie, som mener den mangelfulle medie-dekninga er med på å manipulere tida vi lever i.

– Det er kanskje en søkt sammenligning, men det finnes tider i kulturhistorien hvor man, under diktatorer, faktisk ikke kan vite hva som egentlig skjedde i deler av kulturlivet.

Teksten fortsetter under bildet.

Å være Bjørn Eidsvåg

Hun skulle ønske norske musikkjournalister hadde litt mindre behov for å markere seg og framstå som kule, og litt mer behov for å løfte fram norsk musikk.

– Det var skikkelig deilig å bli 35, da følte jeg at jeg ikke trengte å prøve å være inne med de kule kidsa lenger, sier Marie.

Hun mener det er enklere å være en voksen popartist i Spania.

– Der er det helt lov å være voksen og gi ut musikk. En av de mest innflytelsesrike journalistene i det som er tilnærma lik P3 er en dame i slutten av 40-åra. Hun er verken hipp eller kul, men har tyngde, fordi hun har vært med i gamet i så mange år. Og alle ungdommer hører på programmene hennes, og det synes jeg er så kult! Og så er det lov å elske heavy metal og samtidig elske musikal. De har ikke behov for å ha en ironisk distanse til alt.

Hun har vært drittlei av bransjen, vurdert å slutte, men klarer det bare ikke.

– Peder Kjellsby og jeg har snakka om det, at det føles som en legning – å være musiker. Jeg kan ikke noe for det.

Noen ganger kunne hun riktignok ønske at hun var Bjørn Eidsvåg. En artist som opererer innafor et klart definert uttrykk, som kan gi publikum en form for forutsigbarhet.

– Men så blir jeg så lei av ting. Jeg må ha noe nytt å beite på. Og sånn er kunstnere ulike, sier Marie, og bekjenner seg til en bås likevel:

– Noen leiter hele tida. Jeg føler meg i den båsen. Når du har skrevet den fineste låta du noen gang har skrevet, så veit du at det likevel er noe annet du skal fortsette å leite etter.