Spillfoto utfordrer kunstbegrepet
Brukere tar bilder i dataspill som lurer nyhetsmedier og stilles ut på gallerier.
Om du ikke vet hva du skal se etter i bildekavalkaden merker du kanskje ikke noe spesielt ved panoramaet av elva omringet av trær, fjell og blå himmel. Det glir umerkelig inn i rekka av landeveier i solnedgang og regnbuer over tretopper. Men frisk luft har aldri berørt et eneste gresstrå i bildet.
Det er fra et dataspill.
Fotoer av spill har vært med oss lenge – både i markedsføringen av, og i journalistikken om, spillene. De siste årene har det imidlertid skjedd en utvikling, idet spillverdenene har blitt stadig mer realistiske og påkostede.
Bilder tatt inne i spillene har blitt en egen kreativ gren innenfor fotografiet og nå insisterer enkelte av utøverne på at det de gjør er kunst. Hva betyr det egentlig når noen begynner å knipse bilder inne i spillene?
Virtuell fotokarriere
– Kunst endrer seg med hva enn slags teknologi som definerer tidsepoken den ble skapt i.
Fotografen Leo Sang, basert i São Paulo, snakket nylig med BBC om hvorfor han penset fotokarrieren over fra vår fysiske virkelighet og inn i spillenes verden.
Sang bor i en av verdens mest voldelige byer, og sjansen for å bli ranet var stor hver gang han dro ut for å ta konsertfotoer. Virtuelle verdener var tryggere.
Da han tok med seg sitt særegne blikk inn i spillverdenene fant han mange av de samme mulighetene han kjente fra fotografvirket. Måten blikket til en person kan formidle en følelse, eller hvordan lyset faller over et ansikt.
SLITEN PENDLER: Jill Valentine har en lang dag i zombiespillet «Resident Evil 3». Foto: Leo Sang / Capcom
Iblant gjør han storslåtte naturbilder, som bildet hvor en ku på er vei ut i elva mens sola skinner gjennom en tåkebank som kommer sigende innover i bakgrunnen.
Andre ganger er det et øye for detaljer, som fotoserien hvor han dokumenterer spillfigurers fottøy.
I dag har Sang vært utstilt i gallerier både i Los Angeles og London. Til BBC sier han at virtuelle fotoer er en måte å gjøre fotografering mer tilgjengelig for mennesker som av ulike årsaker ikke har mulighet til å drive med det ellers.
– Du får verktøyene med en gang og står fritt til å eksperimentere. Jeg kan umiddelbart fotografere en slagmark nord i Frankrike eller en futuristisk cyberpunk-by – det er ingen terskel for å komme i gang.
Gjenskaper fysiske teknikker
Virtuell fotografering er noe mer enn å bare ta en enkel skjermdump i riktig øyeblikk – spillfotografer som Sang ønsker gjerne å anvende fysiske fototeknikker inne i den digitale virkeligheten.
Jo mer spillene tar mål av seg å være levende verdener, med realistiske lysrefleksjoner, livaktig natur og egne værsystemer, jo flere variabler og unike visuelle øyeblikk er det å oppdrive her.
Som ellers handler det gjerne om å stå på rett sted, speide etter flyktige øyeblikk, velge vinkler og utsnitt og bearbeide bildeutvalget i etterkant. Og det handler om å ha noe å formidle.
Fra å være en hobby for folk som modifiserer spillene med brukerskapte fotoverktøy har det nå tatt av i den grad at de fleste storspill selv inkluderer en dedikert fotomodus.
Hele spillet kan fryses med ett knappetrykk, så spillerne kan flytte kameraet fritt rundt og endre alt fra spillfigurenes positurer til lyssetting og fokus – som en speilrefleks på steroider.
Fremkalte spillbilder
Foruten å være et kreativt utløp bærer fotografering også i seg de samme stegene som den velprøvde kjernemekanikken i skytespillene, noe som har gjort det enkelt reprodusere i spillform.
Spilleren peker, trykker og får en umiddelbar tilbakemelding – blink eller bom. Det er en enkel men fengende handlingssløyfe som kan varieres i det uendelige og dermed tåler mye repetisjon.
Det har ført til mange tiår med fotosentrerte spill – fra skrekkspillserien Outlast, hvor det å bli værende i skumle situasjoner for å dokumentere dem er utfordringen, til forskningsbilder av søte dyr i Pokémon Snap.
Samtidig har det vokst frem en forståelse av spilleren som digital turist, hvor det å ta bilder fra turen blir en sentral del av opplevelsen. Ett eksempel er perlen Firewatch, hvor spilleren inntar rollen som skogvokteren Henry i nasjonalparken Yellowstone – skildret gjennom den varme visuelle paletten til kunstneren Olly Moss.
Tidlig i fortellingen finner Henry et engangskamera som lar ham (og dermed spilleren) knipse sine egne blinkskudd innenfor det digitale naturlandskapet.
I en periode etter at spillet først ble sluppet i 2016 kunne kameraet lastes opp til «fremkalling» hos spillstudioet Campo Santo, for å så få fysiske kopier i retur. En av dem som benyttet seg av tilbudet var Youtuberen Clint Basinger, som lot til å ha en liten aha-opplevelse da han åpnet bildekonvolutten.
– Jeg er skikkelig imponert av disse fremkallingene, sier han i videoen mens han blar gjennom fotografiene.
– De ser akkurat ut som ekte bilder … og det er de vel egentlig også. Bare at de er av et virtuelt miljø.
Gjør narr
All den tid det er lett å gjenskape fototeknikker i spillverdener, kan det motsatte også være tilfelle? Dette er noe som opptar Hideo Kojima, den ikoniske spillutvikleren bak Metal Gear Solid-serien og Death Stranding. Sistnevnte er svært populært blant virtuelle fotografer, og i 2021 så Kojima seg nødt til å forsvare spillets fotomodus mot dem som mente at sånt bare var tøys og tidtrøyte.
– Det finnes fortsatt folk som gjør narr av det at du tar virtuelle bilder i spillet, skrev han på Twitter.
Deretter insisterte han på at det å ta mye bilder, omså det er inne i spillet, vil bedre både instinkter og ferdigheter innen alt fra komposisjon til fokusering.
– Og viktigere, du vil finne ut hva det er du har lyst til å ta bilde av. Erfaringen du har fått i spillet vil garantert komme til nytte når du tar bilder med et ekte kamera eller en smartfon.
(fortsetter under)
Så er jo spørsmålet:
Hvor mye legitim kunst blir det egentlig av å rusle rundt i andres verk og knipse skjermbilder? Er ikke dette egentlig bare gratis markedsføring som lar spillskapere som Kojima vise hvor pene spill de lager?
Der noen har sammenlignet virtuell fotografering med arkitekturfoto – en annen øvelse i å fange menneskeskapte universer i linsa – har kunsthistoriestudent Allen Fairway på bloggen til University of Kent forsøkt å sammenligne spillfotoene med premissene som gjør tradisjonelt fotografi til en kunstform.
Her står en spontan reproduksjon av det kameraet fanger sentralt. Personen bak bildet spiller også en rolle, sammen med forståelsen for komposisjonsregler som det gylne snitt og tredjedelsregelen.
– En gatefotograf vil antagelig bare bruke en brøkdel av tiden en portrettfotograf bruker på et bilde, men likevel utviser begge det samme blikket som dras mot det å fange spontane reproduksjoner av det de tar bilde av.
Ved å analysere bilder tatt i ulike spill finner Fairway at spillfotografer også må ta mange av de samme valgene og utvise samme blikk – altså at formen kan være kunst. Riktignok er dette et relativt ungt uttrykk hvor han enn så lenge ikke kan se at det finnes noe man kan kalle et mesterverk.
Likevel mener han potensialet for kunst absolutt er til stede.
– I en tid hvor vi aksepterer at en kunstig intelligens kan skape malerier, hvorfor skulle vi ikke kunne ha utstillinger av spillfotoer?
Dokumenterer virtuelle liv
Der spillfotoet kan benyttes til kunstneriske vyer, har det også andre bruksområder.
I februar ble en nær fotorealistisk video fra militærspillet Arma 3 fremstilt som en ekte trefning mellom et russisk jagerfly og ukrainsk artilleri – noe som ifølge faktasjekkere i AFP ble tatt for god fisk av svært mange under invasjonens første dager.
Heldigvis finnes det også gode grunner til at videoer og bilder fra spill skal dukke opp i nyhetsmediene.
Virtuell fotografering begynner i økende grad å vise et dokumentarisk potensial – spesielt i spillverdener befolket av ekte mennesker som lever ut sine digitale hverdagsliv der.
(fortsetter under)
Da rollespillskaperen Richard Garriott i 1997 ble myrdet i sin egen fantasiverden, det tidlige nettrollespillet Ultima Online, var det en historisk hendelse. Ikke bare for dataspill, men for sosialt liv på nett i sin alminnelighet.
Og den er foreviget gjennom skjermbildene fra spillerne som var der.
I våre dager er for eksempel dokumentaren We Met In Virtual Reality (tidligere nevnt her – og nå lagt ut på HBO Max) filmet helt og holdent i det sosiale VR-spillet VRChat. Samme spill er også åsted for flere intervjuvideoer med innbyggerne – inkludert en hvor Ole Brumm intervjuer en veteran fra krigen i Afghanistan.
Jo mer av livene våre som foregår i virtuelle miljøer, jo mer kan virtuelt fotografi vise seg å bli en av de viktigste måtene å skildre dem. Vi kan være nær dagen hvor naturpanoramaet fra lokalnyhetene i Oregon – som var tatt i westernspillet Red Dead Redemption 2 – aksepteres som et like naturlig hverdagsfoto som de tatt i seernes fysiske nabolag.
Med dette i bakhodet er det muligens ikke så flaut at spillfotoet fant veien inn i bildekavalkaden likevel.
Det kan jo tenkes at Lee og kollegene i KTVZ NewsChannel 21 bare var litt tidlig ute.
(Om du lurte – spillfotoet i nyhetssendingen er det du ser mellom 0:20 og 0:22)
