– Jeg har bare fått naboklager én gang

– Dette rommet var en gang i tida en gammel hybel, men da brannregelverket ble strammet inn for noen år siden, så jeg mitt snitt til å sakte konvertere den til øvingsrom og studio, sier Mark Steiner.

Han tar Kontekst i etasjen under hvor han bor. Her har han bodd og arbeidet de siste tjue årene. I dag er han iført tøfler og med en kaffekopp i hånda.

– Vil du ha kaffe?

– Jeg undrer: Du bor her, du øver her og ser ut til å være svært så på hjemmebane her.

– Denne bygården er eid av min familie. Siden 2002 har jeg bodd her og jobbet som vaktmester og utleiemegler, og nå er jeg nylig blitt daglig leder. I første etasjen har vi for eksempel et lokale som vi bruker som galleri for ukjente kunstnere.

– Jeg er veldig klar over at jeg er i en unik situasjon.

Bakgrunnen for å bruke lokalet i første etasje som galleri, er blant annet morens bakgrunn som billedkunstner, som bor i New York.

– Via henne er jeg oppvokst med kunstverden, og har dermed kommet i kontakt med mange kunstnere som trenger et galleri. Jeg har hatt intimkonserter der nede i galleriet også.

Lydisolering og gamle flagg

– Men hvordan kan du øve her? Dette er jo et leilighetskompleks relativt sentralt i Oslo? Hva med naboene?

– For det første så driver jeg mest med gitar og sang. Det forstyrrer ingen. Hvis det er bandøving, så er det kun på bestemte tider på dagtid.

Mark har foretatt kontroller som viser hvor mye lyd det er. Han har nemlig laget et flytende gulv som skal ta bort mye av lyden som forplanter seg gjennom gulvet.

– Jeg har jobbet som snekker, så det bygde jeg selv. Her i gården bor det mange musikere og en tid bodde trommisen i Cables, Marte Hagen, her. Jeg fikk henne til å spille trommer mens jeg sto nede hos henne og lyttet. Det var overraskende lite lyd.

Han har fått naboklager bare én gang.

– Og det var fra gården over bakgården. Vi hadde glemt å lukke vinduet da vi spilte med bandet.

Marks rom bærer preg av å ha vært mye brukt gjennom årene. Veggene er dekket av plakater som på en eller annen måte viser Marks aktiviteter. I krokene står det trommesett, gitarer, perkusjonsutstyr og kasser med kabler og alskens. Mye ser ut som om det er arvet, funnet, kjøpt på loppis, lånt, etc. Som de fleste andre øvingslokaler med respekt for seg selv.

– Sofaen du sitter i er fra mine besteforeldres hjem. Det norske flagget som henger her, fant jeg på loftet. Det er gammelt. Kan det stamme fra krigens dager? Vet ikke..

USA-Australia-Norge-tilbake

– Jeg er egentlig New Yorker, sier Mark.

– Jeg ble gift med en norsk kvinne i september 2001 og vi flyttet hit seks måneder senere.

Først nå oppdager jeg Marks subtile, nesten umerkelige aksent. Som en liten koloritt.

– Moren min er norsk, skjønner du. Men jeg er født og oppvokst i USA.

Foruten innspilling av gitarer og vokal til egne plateutgivelser, og innspilling av demoer og singler både til seg selv og andre, så øver Marks band her: Mark Steiner & His Problems.

– Det er i prinsippet et løst sammensatt band. Nå består det, foruten meg selv, som oftest av den amerikanske trommisen Ted Parsons, og de britiske musikerne Leon Muraglia og Romek Paluch-Edwards.

– Så du har et New York-band. Hvor ofte får dere øvd?

– Hahaha.. Neida. Alle bor her. Ted, for eksempel, bor på Sørumsand.

Plakater! Mengder av dem

Veggene er dekket med plakater som alle har noe med Mark å gjøre. Det er forseggjorte, men rimelige plakater som oser av New York, Berlin, Melbourne eller andre musikalske knutepunkt. Men de avslører også Marks andre ståsted, nemlig som kontaktperson for en rekke australske band, ikke minst Nick Caves gamle bandvenner som Mick Harvey og avdøde Rowland S. Howard.

– Jeg har turnert i Australia fem ganger og knyttet mange kontakter der. Min musikk er svært påvirket av denne scenen.

Via band som Nick Cave & The Bad Seeds, Crime & The City Solution, These Immortal Souls og lignende band, er det knyttet et tungt bånd mellom Melbourne og Berlin. I denne malstrømmen befinner Mark seg.

– Det var særlig på den tiden da MySpace var på høyden at jeg via nettverket knyttet kontakt med Mick Harvey. Han har forresten øvd i leiligheten min.

Da det smalt i New York i 2001 hadde Mark og hans daværende kone giftet seg bare tre dager før.

– Vi bestemte oss for å flytte til Oslo. Jeg hadde hatt et kort opphold her i 1997, og forsto først den gang at Oslo var en av de beste byene når det gjelder musikk og konserter.

Det var særlig miljøet rundt utestedene Paragrafen/Mono og So What! som fikk stor innflytelse på hans musikk.

– Der vanket det folk som Frode Jacobsen, Runar Eggesvik, Ingrid Olava, Claes Olsen, Johnny Hide. Første gang jeg oppdaget Paragrafen sto Runar og Frode bak disken og spilte Tom Waits og The Clash. Det var en meget viktig tid for meg.

Mark forteller at selv om dette er hans rom, er han sjelden alene her.

– Jeg har behov for samarbeid. Her jobber jeg blant annet mye i samarbeid med artisten Ingunn Holmen, her har jeg spilt inn og mikset låter til blant annet doomtrioen Iron Bra, den 98 år gammel Løkka forfatteren Alf Folmer og selveste Saul Adamczewski fra Fat White Family. Jeg har også hatt en meget intim konsert med australske Wasp Summer og Water Music.

– Dette stedet er et magisk privilegium å kunne ha. Det er en slags mancave.