Matres metode: Å stange hodet i veggen til følelsen av musikk svarer

– I tillegg lyttet hun til det hun spilte. Som om hun kjente på hver eneste tone. Det gikk så langsomt at det hele tiden sto i fare for å kollapse. Det ble en fin spenning i rommet.

– Hvordan var det å høre syv ulike fremføringer at ditt eget verk på samme dag?

– Det var gøy. Men det var også en litt kunstig situasjon. Jeg måtte jo vurdere hva jeg synes om spillet. Det gjør man jo til en viss grad alltid, men på en annen måte.

Den tynneste blyanten

Det er selvsagt forskjell på å tolke noe som er spilt i århundrer, og å fremføre noe ingen har spilt før. Det stiller andre krav til pianisten. Mens både konkurranseformatet og instrumenteringen gjorde noe med hvordan Matre har tilnærmet seg bestillingen fra konkurransen.

– Solopiano-verk ligger langt fra det jeg pleier å gjøre. Jeg er vant til å lage orkesterverk, og skrive med bred pensel. Dette er som å jobbe med den tynneste blyanten. Det var ganske uvant, og vanskelig.

– Jeg måtte tenke annerledes. Men det kledde ideen jeg hadde om å gjøre noe sparsomt og tynt. Man kan jo fint skrive stort og orkestralt for piano også.

«Notturno» er skrevet med utgangspunkt i Edvard Griegs lyriske stykke med samme navn.

– Jeg så ikke på notene. Jeg hørte ikke på innspillinger. Jeg tok utgangspunkt i mitt minne av sangen. Jeg forsøkte improvisere frem en slags versjon på piano. Det jeg så gjorde var å hviske vekk ting, sånn at det som sto igjen bare var en sparsommelig sats.

Under- og overvurdert

Han spøker med at han og Grieg er på hils når han skal beskrive sitt forhold til komponisten. Matre har blitt nominert til Nordisk råds musikkpris for orkesterverket Lyriske stykker. En musikalsk refleksjon over seks av Edvard Griegs pianostykker. Verket ble urfremført i november 2019 av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Edward Gardner.

– Jeg skal ikke påstå at jeg hverken er noen Grieg-kjenner eller Grieg-elsker. Men han har noen veldig fine ting. Dessuten er han jo komponist og bergenser. Jeg husker da vi gikk på barneskolen og besøkte Troldhaugen, da skjønte jeg at det går an å være komponist og bo i Bergen. Sånn sett kan det godt være at han har vært et forbilde.

– Jeg skal ikke si hvem som sa det: Grieg er kraftig undervurdert ute i verden, og kraftig overvurdert i Bergen, sier Matre, og ler, rått.

Å stange hode i veggen

– Du beskrev skriveprosessen din på Troldhaugen som en øvelse i å stange hode i veggen. Er det sånn du vanligvis lager dine komposisjoner?

– Ja, jeg synes i perioder det er fryktelig vanskelig å skrive musikk. Jeg har en anekdote fra min datter var rundt fire: Jeg skulle hente henne i barnehagen. Og da jeg kom gående så hun på meg, og så sa hun: Åh, pappa var det ikke så lett å skrive musikk i dag, sier han med barnets medfølelse i stemmen.

– Jeg bruker ganske lang tid på ikke å vite hva jeg skal gjøre. Leter i mange ulike kroker etter løsning. Så kommer det en nesten fysisk følelse av at stykket svarer, hvor en del løsninger faller på plass av seg selv. Ikke minst vet jeg hva jeg kan ta bort. Det er et godt tegn når du kan begynne å slette ting.

Notebrenning

Sletting er for øvrig en sannhet med modifikasjoner. Matres metode er som regel at det som kuttes får bli liggende for seg selv, til han kanskje kan bruke det påbegynte materialet i en annen sammenheng. Med et par vesentlig unntak. Han har faktisk brent et eget verk.

– Det er jo ikke til å komme fra at når man hører egne gamle verk, så svetter man litt. Jeg har en slags retningslinje som går ved om jeg er fornøyd med urfremføringen, så kan verket få spilles igjen. Er jeg ikke fornøyd da, så har jeg ikke noe problem med om det aldri spilles igjen.

«Det er ikke lettere å skrive for ett instrument enn å skrive for 70 instrumenter.»

– En gang hadde jeg en rituell brenning av et stykke. Jeg måtte få det vekk. Det kunne ikke eksistere på papir eller digitalt eller noe som helst. Jeg måtte bli kvitt det. Det føltes veldig godt. Men heldigvis er slikt sjelden.

– Tenker du at pianostykket fra konkurransen skal få noe videre liv?

– Jeg håper det. Jeg håper det kan være noe folk kan ha lyst til å spille. Absolutt. Og det kan være jeg lager noen flere sånne, og setter dem sammen til et helt stykke.

– Men jeg bruker like lang tid på dette som på tilsvarende orkestermusikk. Det er ikke lettere å skrive for ett instrument enn å skrive for 70 instrumenter.

Aldri utøver

– Hva driver deg som komponist?

– Det er tre ting: Å lete etter opplevelsen av at det løsner. At folk setter pris på å spille det jeg har laget. For jeg lager jo ikke musikk bare for min egen del. Og det tredje er at jeg ikke vet hva jeg ellers skulle gjort, haha.

– Utøver kunne jeg aldri vært. Men jeg vil si jeg er en ganske god musiker likevel. I den forstand at jeg forstår ganske godt hvordan musikere tenker. Jeg skriver jo noter, så jeg må forstå hva de trenger – og ikke trenger – av informasjon. Å skrive musikk for orkester handler mye om å forstå musikernes psykologi.

Matre understreker at det selvsagt ikke bare er snakk om instrumentene i et orkester. Det er snakk om personene, med hver sine personligheter, som spiller de ulike instrumentene.

– En musiker må forstå hva hen skal spille. Det står i notene. Men de må også vite hvorfor de skal spille det jeg sier at de skal spille. Det må kjennes meningsfullt å være den som sitter på 2. obo og spille akkurat den stemmen.

– Hvordan forklarer du denne meningen?

– Jeg må skrive gode stemmer. Ikke som er lette. Men som er spillbare. Hvor jeg har tenkt igjennom alle fysiske begrensninger; luft og lepper som skal få hvile. Det må være nok pauser, men ikke for mange av dem.

– Det må være en klanglig logikk i hvorfor stemmen er som den er. Det må føles som den har funksjon og en plass i helheten.