Oslo i mars: Det er Bylarm, og med mindre du er iført høyliva jeans og har et nedbrytbart handlenett drapert over skulderen, er det stor fare for at du føler deg utafor. På seminarprogrammet finner vi en som på ingen måte sklir ubemerka inn. Maj Britt Andersen har aldri latt seg affisere av at publikum er en generasjon eller to yngre, og nå sitter hun dypt nede i en stol på en av Bylarms scener og snakker om at folk faktisk er ganske rare, om barnemusikkens status og om at hun aldri har turt å spille de første soloplatene sine for ektemann, komponist og musiker Geir Holmsen. De to har vært uatskillelige sparringpartnere i livet og musikken siden starten av 80-tallet.

– Det er et privilegium å ha komponisten på så nært hold, sier Maj Britt Andersen.

– På skuddhold, supplerer Geir Holmsen muntert, når de seinere befinner seg i Mathallen, bak hver sin skål med fiskesuppe, akkompagnert av P3s Urørt-finale.

– Et mysterium at barnemusikken forbigås

Det er lenge siden Maj Britt og Geir var urørte stjerneskudd på den norske musikkhimmelen. Men de husker fortsatt hvordan det var å gi ut den første plata med barnemusikk i 1985, Har du hørt det?. Har du hørt om den? Ikke det, nei. Den ble, som så mye barnemusikk, forbigått i stillhet av pressen.

– Det var ingen interesse for den. For meg er det et mysterium at barnemusikken får så lite oppmerksomhet. Er det noe som er viktig, så er det musikk for barn. Det er det mest påvirkelige publikumet, de tar alt til seg på godt og vondt. Det hviler et så innmari stort ansvar på oss som lager og formidler denne musikken. Barnebøker kan få helsider i flere aviser, men det er minst like viktig hva du formidler på en barneplate som i en bok. Hvis du leser, kan du som voksen bidra til å tone opp eller ned enkelte deler av teksten, men det får du ikke gjort med musikk, påpeker Maj Britt.

Hun var et kjent navn og en erfaren artist da hun ga ut sin første barneplate, men følte seg ikke helt hjemme i sitt eget uttrykk før hun begynte å formidle musikk til barn.

– Jeg syntes for første gang jeg hadde noe fint å komme med, men man er jo avhengig av oppmerksomhet. Det er dødfødt hvis ingen skriver om deg, eller spiller deg, sier Maj Britt.

Alt snudde da hun ved en feiltakelse ble ropt opp som vinner av Spellemannprisen. Fadesen førte til førstesideoppslag i VG. Året etter slippes Folk er rare!, som faktisk får en spellemannpris.

– Det kunne jo ikke bli en annen tittel, etter den opplevelsen der, kommenterer Maj Britt tørt.

Noen verdier går ikke av moten

Folk er rare! ble lydsporet til oppveksten for mange barn på 80- og 90-tallet. Få artister kan skryte av å ha en så broket publikumsskare som Maj Britt Andersen. Etter at plata Pulverheksa kom ut i 2007, kan hun nå skue utover tre generasjoner fra scenen. Alle med et forhold til musikken hennes, men fra ulike epoker. For det er noe som aldri går av moten:

– Samfunnet forandrer seg, og man må underholde barna enda mer for å holde på oppmerksomheten deres. Men noen verdier går aldri av moten, slik som Pulverheksa som tar vare på alle vennene sine. Hun er en viktig figur og et godt forbilde, sier Maj Britt, og blir supplert av ektemannen:

– Og der synes jeg musikk har en viktig rolle, og det har ikke forandra seg siden 1985. Den kan skape en stemning, få barn og voksne til å lytte på en annen måte, føre dem inn i en modus der budskapet når inn. Det skjer intravenøst via musikken.

Geir tusler ned i kjelleren – opp kommer en sang

En ny sang blir til ved at Geir står opp og går ned i kjelleren i huset deres i Asker. Han liker det sånn, å bevare ideene som oppstår i skjæringspunktet mellom drøm og våkenhet, verne om dem før det selvkritiske hodet griper inn.

– De siste 20 åra har jeg gått rett fra senga uten å spise. Jeg finner fram tekstene jeg skal sette melodier til, det er helt stille i huset, og så skriver jeg ned melodiene jeg får i hodet. Det er første trinn. Å få den ukritiske strømmen. Jeg prøver å ikke vurdere noe. Tidligere var jeg så kritisk til alt som kom ut at det kom ingenting til slutt, forteller Geir.

Nå holder han på å tonesette tekster av Lars Saabye Christensen til en plate med Maj Britt og KORK.

– Det blir min tolkning av forfatteren. Det er ikke sikkert jeg finner selve stemmen til Saabye Christensen, eller Prøysen for den del, men kanskje resonnerer musikken i noe av det de hadde tenkt seg. Når jeg leser en tekst, finner den en eller annen resonans inni meg, og så gjelder det å finne startpunktet, motivet, forklarer Geir.

Og når han har gjort det, tilkaller han Maj Britt fra overetasjen.

– Jeg ser fort hvordan hun responderer, om jeg har truffet noe. Det er ikke alltid vi er enige, men stort sett, sier han.

Maj Britt har utvikla et slags absolutt gehør for Geirs musikalske univers.

– Jeg har jobba med ham i så mange år at jeg veit når han låter best. Jeg kjenner det med en gang, det må berøre meg. Jeg hører bare melodien, ikke teksten, og hvis jeg kjenner at den treffer i hjertet, da er det riktig. Og hvis den ikke gjør det, kan han spørre «hva er det du ikke liker», og så tusler han ned i kjelleren igjen. Men de fleste gangene er jeg veldig glad for det han gjør med en gang, forteller Maj Britt, som altså ser det som et privilegium å være så tett på komponisten.

– Jeg kan påvirke ham i en retning før det er for seint. Mange får sikkert sangene når de er ferdige, mens vi er i dialog hele veien.

Musikerliv og samliv – en vellykka symbiose

Men det er ikke bare i kjelleren det skjer. De gode ideene kan like gjerne dukke opp ved spisebordet, over en lang lunsj i godt selskap.

– Det kommer alltid noe godt ut av lunsjmøter! Vi hadde sånne lunsjer da vi samarbeida med Trond Brænne, og nå har vi hatt lunsj med Lars Saabye Christensen også, sier Maj Britt.

– Det er inspirerende med slike kreative møter, der vi kaster baller og det dukker opp ideer. Det starter komposisjonsprosessen rett og slett, sier Geir.

Å dele arbeidsplass og seng – blir de aldri lei hverandre?

– Jeg må si det bare er positivt, mener Maj Britt.

– Jeg tror kanskje en del av grunnen til at vi klarer å bevare respekten for hverandre, er at vi har jobba så mye profesjonelt sammen. Ikke minst når man er i studio med andre folk, kan man ikke bli for privat. Det tror jeg egentlig er veldig sunt i et forhold, at man ikke bare har hverdagen sammen. Ulempen er kanskje at vi aldri greier å legge jobben fra oss. Når vi kommer hjem fra studio, diskuterer vi videre det vi gjorde i studio. Men vi får iallfall gått grundig til verks i det vi gjør. Vi er kompromissløse begge to når det kommer til det musikalske.

Geir nikker. Han synes de mest spennende periodene av samlivet er når de to kan være i en kreativ prosess sammen.

– Det er berikende å ha samme lidenskap. Men heldigvis har vi hatt barn hjemme som har klart å snu fokuset litt i intense studioperioder.

En av dem er Daniela Reyes Holmsen. Hun sitter ved bordet og lytter til foreldrene sine, og er et levende bevis på at musikerlivet har prega hjemmet. Snart skal hun spille på Bylarm, og til hverdags studerer hun ved Norges musikkhøgskole. Rådet fra mor og far er like enkelt som det er vanskelig:

– Man må finne sin egen vei, og ikke gå på akkord med egne kunstneriske eller musikalske ambisjoner. Ikke la seg avspore av attraktive tilbud, som ikke samsvarer med disse ambisjonene, sier Geir.

– Lær deg håndverket ordentlig, det å lage en tekst og en melodi. Følg hjertet ditt, da kan du ha ryggen rak. Det er hard konkurranse og lett å bli meid ned, sier Maj Britt, og hun veit hva hun snakker om. I over 40 år har hun vært plateartist.

– Jeg har vært heldig som har klart å leve av dette i alle år, det er det ikke alle som kan.