Kommentar

11. mai publiserte Musikkultur et innlegg fra Frøydis Ree Wekre med tittelen «Vi nektet IKKE å spille verket!» og sikter til Uran 235 av Bjørn Fongaard.

Det er for en som sto komponisten nær, ikke hyggelig lesning. Gledelig var det derimot å lese deler av Oslo-Filharmoniens direktør Ingrid Røynesdals kommentar, 24. mai hvor hun sier at «Vi gleder oss over at verket eksisterer». Hun sier også at det ikke er uvanlig med diverse revisjoner av verk som gjennom årene har blitt klassikere.

Det sitter langt inne for sønn av Bjørn Fongaard å kommentere Wekres innlegg, med dens mangler og karakteristikker. Slikt gjør man kanskje ikke, men jeg føler det er viktig, da det (foreløpig) ikke kommenteres fra flere hold. Jeg understreker at jeg verken er filharmoniker eller komponist.

Et vinnerverk

Uran 235 er skrevet i 1965 og var i utgangspunktet et vinnerverk i en konkurranse utlyst av Ny Musikk og Filharmonien. Det ble første gang oppført i 2009. I 2010 ble verket nominert til Edvard-prisen og juryen skrev: «Verket peker rett inn i vår egen samtid, kanskje til og med utover den, med sitt særegne og høyst selvstendige uttrykk».

Wekres innlegg er skrevet altså hele 55 år etter at det ble tatt av plakaten. Det hun kaller en myte, har jo i så fall vært det helt siden oppstyret i blant annet komponistmiljøet. Hvorfor kommer hun med sin oppfatning av historien først nå, når antagelig flesteparten av de involverte har gått bort? Wekres intensjon med dette innlegget er å sette søkelys på, som hun skriver: «historisk etterrettelighet og om de aktuelle musikernes ettermæle». Her oppgis ikke navn, og det er kanskje best, men i sitt forsøk på å forsvare datidens orkestermedlemmer, rammer hun samtidig mange andre som ufortjent settes i et dårlig lys.

Hva med deres ettermæle?

Hun uttaler seg i høy grad om, og ikke minst på vegne av personer som verken kan si seg enig eller uenig i hennes påstander. Hun omtaler også hele datidens orkester som en gruppe bestående av personer med samme oppfatning av historien rundt verket, og like opplyste om nye notasjonsformer som henne selv. Dette begrunnet med professoral tyngde: «Jeg var der». Her er det ikke plass for nyanser.

Hevder å vite sannheten

Det sies ikke noe om hva slags funksjon hun hadde i orkesteret utover å være instrumentalist. Satt hun i en programkomité, eller annet? Dette siden hun hevder å vite «sannheten» bak historien. Satt hun i en posisjon til å vite hvor mye tid man skulle bruke til innstudering av Fongaards, og andres verk? Tok hun del i all kommunikasjon mellom komponist og dirigent? Dette sier hun ingenting om.

Jeg antar at juryen som kåret Uran 235 til et vinnerverk besto av kyndige musikere og komponister som var i stand til å tolke den notasjonen som forelå, og som også i større grad enn Wekre hevder, hadde peiling når det gjaldt notasjonens anvendelighet. Wekre fratar disse indirekte sin faglige kompetanse.

Og ja, jeg motsier ikke det faktum at å angi gitt tid pr. cm. i partituret istedenfor taktstreker er en utfordring. Og dette har kanskje Fongaard innsett selv. Jeg vet ikke. Men hans angivelser av kvarttoner burde være tindrende klare. Enhver forstår at det krever tid og ikke minst vilje for å sette seg inn i slik notasjon. Professor emeritus Lasse Thoresen påpeker utøvernes problemer ved kvarttonespill i Oslo-Filharmoniens Youtube-film som Wekre viser til. Ikke minst setter Thoresen fokus på problemet med finjustering av strykernes kvarttoner. De kommer ut av komfortsonen, sier han. Dette burde jo være musikk i Wekres ører.

Det Wekre kaller ubrukelig notasjon beskriver hun også som amatørmessig notasjon. Det er sterke ord!

Jeg ber henne for en stund glemme Fongaard, skue utover landegrensene og ta for seg orkesterpartiturene med pulserende musikk til datidens komponister. Man kan bare spekulere i hva slags reaksjoner som ville fremkomme hvis flere orkesterverk fra denne tiden skulle fremføres av datidens Ofo. Kanskje er også notasjonen til disse komponistene amatørmessig utført i Wekres øyne? Mange verk med muligens like krevende notasjonssystemer er oppført av datidens høyst kvalifiserte orkestre. Kanskje de hadde en annen holdning til moderne, annerledes notasjon og kanskje ble det gitt mer tid til innstudering? I det hele tatt tilgang på flere og større ressurser?

Grundige revideringer?

Wekre skriver at de komponistene som kritiserte Filharmonien for å fjerne verket fra plakaten, «skrev avisinnlegg uten at de hadde sjekket partiturets anvendelighet». Hvordan vet hun dette? Var hun også der da min far kanskje viste partituret til noen av sine kolleger som Arne Nordheim og Gunnar Sønstevold, hvor de kanskje nettopp diskuterte dets anvendelighet? Jeg vet ikke, men Wekre fremsetter jo dette som fakta. Og igjen uten kilder.

Wekre nevner ikke med ett ord at Uran 235 ble oppført i 2009 under Ulitimafestivalen. Hvor mange av «de fem grundige revideringene» som var foretatt da, vet jeg ikke, men verket ble fremført under en sikker hånd. Jeg finner det også noe underlig at det måtte hele fem «grundige» revideringer til for at verket skulle være mulig å fremføre. Var det egentlig så grundige endringer? Alle fem? Og ble revideringer hemmeligholdt, som hun skriver? Jeg mener å vite at det var åpenhet om dette, iallfall i musikermiljøet.

En annen side angående stadige revideringer er at slike inngripener i verket kan endre dets karakter, men det kan vi la ligge her.

Eksperimentering og tøying av grenser er jo det som til alle tider har drevet musikkhistorien fremover. Det er en kjensgjerning at Oslo Filharmoniske orkester i den perioden vi snakker om her, ikke lå i front når det gjelder oppføringer av samtidsmusikk som «banet nye veier». Et dykk i programarkivet hadde vært interessant her.

Om dette skyldes motstand blant musikerne eller annet, vet jeg ikke nok om. Jeg har imidlertid gjennom årtier møtt musikere av den gamle skolen – på «filharmonisk nivå» – som godtok Richard Strauss. Dit, ja, men heller ikke lenger.

Manglende belegg

Wekre siterer iherdig fra forhåndsomtaler og Youtube-film. Men hvor finner vi belegg for hennes påstander om at dette ikke er sant – at historien er en myte? Wekre skriver: «I tillegg uttaler jubileets produksjonsleder i en kortfilm som Ofo har lagt ut på Youtube at: ‘Mange mente at den egentlige grunnen til avlysningen var at Oslo-Filharmonien ikke ville spille ny musikk.’ Denne uttalelsen blir stående alene, uten å ta hensyn til hva vi vet i dag.»

Ja. hva vet vi egentlig i dag? Hva er nytt, bortsett fra Wekres personlige oppfatning?

Wekres innlegg er underskrevet med professor emerita. Jeg forventer at et innlegg med en slik signatur inneholder nytt og grundigere kildemateriale. «Jeg var der», holder ikke.

NB: Jon Fongaards presiserer etter at Ree Wekre skrev sitt tilsvar:

«Wekre har rett i at Uran 235 ble oppført i 1999 på Norges Musikkhøgskole, ikke i 2009, som jeg ved en inkurie skrev».