Motstandsdyktighet og attitydetrening

Syv tekster om instrumentalundervisning

Hvorfor er det slik at det noen ganger er uproblematisk å møte andre mennesker, eller ringe og spørre om å få låne naboens bil, mens det av og til er slik at selv små sosiale utfordringer virker uoverkommelige og pinefulle? Disse forholdene kan knyttes til begrepet motstandsdyktighet, (Gjærum, Grøholt, Sommershild, 1998), som også kan betegnes som ditt psykiske immunforsvar. Et barn som akkurat har våknet, eller er i innsovningsfasen er søte å se på, men kan ofte utbryte: «Ikke se på meg!». Vi voksne kan være morgengretne og gjemme oss bak avisen og tausheten ved frokostbordet. Når det psykiske immunforsvaret ikke har «stått opp», er utslitt etter langvarig belastning, eller er i ferd med å deaktiveres mot hvile, restitusjon og søvn, kan selv blikket fra dine nærmeste være en plage. Kunnskapen om fleksibiliteten, de individuelle forskjellene og hvordan man kan vekke og styrke motstandsdyktighet er svært viktig for pedagogisk og didaktisk arbeid.

Hvordan starter man en spilletime? Hvor er eleven, hvordan har eleven det? Er det hensiktsmessig å starte med en gjennomspilling og dermed gi svært mange elever følelsen og opplevelsen av at dette gikk bedre hjemme? Kanskje ikke. Hva skjer med energi og motstandskraft hvis vi i stedet starter timen med å løpe rundt huset, for så å spille stykket tre ganger gjennom i halvt tempo, med følgende instruksjon fra læreren; spill sterkt og likegyldig, gjerne med mange feil, samtidig som du skal se ut som en verdensmester? Å snu faste mønster på hodet, gjerne radikalt, kan være effektivt når vi ønsker at nye mønster skal oppstå. Dessverre kan både lærere og elever stå i blinde felt av bakevjer i årevis, kanskje gjennom hele karriere-, utdannings og livsløp. Rommet kan være fylt av en påtrengende og rastløs trang til forløsning, en følelse både lærer og elev merker, men lærer å undertrykke og normalisere.

Individuelle psykiske og fysiske oppvarmings- og utviklingsøvelser både for spilletime og hjemmeøving er nyttige. Hva trenger eleven for å være «integrert» og rak i ryggen, ha tro på seg selv, være frigjort fra tilstivnende perfeksjonisme, utrykke energi og vitalitet og føle seg bra? Hvis lærer og elev først blir tvunget til å forholde seg til disse spørsmålene i forbindelse med en konsertsituasjonen, kan det være for sent. Fremføringssituasjoner er sannhetenes øyeblikk hvor alle illusjoner brister og hvor bleke og skrøpelige byggverk, på flere nivåer, vil fremstå med alle sine mangler og i verste fall kollapse.

Ordet oppvarming blir i stor grad assosiert med det fysiske apparatet, og derfor kan forståelsen av psykisk oppvarming få en stemoderlig behandling. I en dokumentar på NRK så jeg Sissel Kyrkjebø og bandet jamme, danse og leke seg ut på scenen. De skapte en lun godfølelse backstage som de overførte til konserten ved å utviske det fysiske skillet mellom bak og på, og det psykiske skillet mellom lek og letthet og konsert og alvor. I Berlinfilharmonien så jeg trombonesolist Christian Lindberg iført skinnbukser komme springende over scenegulvet med brystkassa først. Lindberg befestet mot, kampvilje, frihet og uavhengighet, både symbolsk og fysisk, i antrekk og machointens sceneinntreden. Både attitydene lek og letthet, og tøff, sterk og kampklar, i disse to eksemplene kan inspirere til arbeidet med elevene.

Kroppsholdningen vår er dypt forankret i personlighet, følelsesliv og identitet, men har også paralleller til det fellesmenneskelige, i arketyper og dyproller. Torbjørn Egners rike mann falt utfor bryggekanten fordi han gikk med nesa i sky, og med motsatt fortegn: «Med lua i hånda» og «bøyd nakke» er utrykk vi kjenner igjen fra litteraturen, fra føydalsamfunn og klassekamp. Vi har også referanser til dyreriket som utrykker ydmykhet og underdanighet ikke helt ulikt oss; mennesker kan også «stikke av med halen mellom bena».

Det er ikke mulig å skille det personlige og private helt fra det felleskulturelle, fra forestillinger og roller. Fremtoningen vil kunne variere fra situasjon til situasjon, fra rolle til rolle: Er du lege eller pasient, lærer eller elev? I klasserommet skapes arketypiske personligheter: bøllen, nerden, den pene jenta, klovnen og så videre. I tillegg er menneskenaturen slik at vi lager hierarkiske strukturer, bevisst, men særlig ubevisst, i alle sammenhenger hvor vi møtes. Hvor eleven befinner og plasserer seg på ulike rangstiger, hvilken rolle og type eleven er og inntar, vil påvirke hvordan eleven bærer kroppen, og får betydning for kinestetisk energi og sjelskrefter. Kunstfagene er egnet til å utvikle et repertoar av rollemuligheter og til å overvinne hierarkisk underdanighet, men det krever store mengder energi, mot og utforskeregenskaper hos læreren.

Når vi oppfatter en person som selvsikker, kan det være det motsatte vi er vitne til. Mange mennesker, og spesielt ungdom og artister, skjuler og bekjemper sin usikkerhet i holdninger og kroppsholdninger som forteller om det motsatte. Vi finner det i uttrykket primadonnanykker: Arrogansen, kravstorheten, brede skuldre, rak rygg, nesa i sky kan være nødvendig for å beskytte egoet fra det enorme presset en solist er utsatt for. Det er en overlevelsestaktikk. Moxnes beskriver det slik: «En dogmatisk holdning er et forsvar mot angst og ubehag.» (Moxnes 2005). Trygge personer behøver ikke ikle seg maktens attributter hverken i kroppsholdning eller sosialt ved å kreve rigide normer fra sine omgivelser for å bevare sin motstandskraft. De kan være fleksible og trenger ikke å holde seg fast for å stå støtt. Det er derfor lett å nedvurdere primadonnaen og disse ytre forsvarsverkene, både som falskhet, mangel på autentisitet, og som et forsøk på å dominere andre, og dette er en god holdning i den grad forsvaret av et ego faktisk går utover andre. Det er derimot ikke alltid tilfelle, ofte er det motsatt. Skal eleven spille en konsert, eller holde et foredrag, og er nervøs, er det i alles interesse at eleven finner en forsvarsstrategi. Forsvarsstrategier bør trenes på. Ikke nødvendigvis direkte, men i øvelser som skaper selvtillit, mot, energi og vitalitet i eleven.

Det er knyttet sterke følelser som skam og tap til den ytterst vanlige opplevelsen av at man ikke mestrer nervepresset i ulike situasjoner. Ofte vil man skjule sin angst for verden og for seg selv, og man føler seg alene selv om dette er felles gods. Mange tror at personlighet og skjebne avgjør, og innser ikke mulighetene som ligger i å arbeide med psykisk motstandskraft. De siste årene har bevisstheten økt, men det har ikke vært vanlig for lærere å trene eleven på ulike teknikker for å befeste en opplevelse av makt og energi, og særlig ikke den unge eleven. Vi forventer ubevisst at artistisk intensitet og en ytre suveren scenefremtreden skal følge alder og nivå, men også de tredje beste bør få ikle seg de attributter som vil kunne være med å løfte dem opp dit disse attributtene oppleves å høre hjemme. Og de yngste elevene bør få beholde den suverene attityde de fra naturens side er utstyrt med, ikke bare i lek, men også med et instrument mellom hendene. Ikke bare før og etter, men også på scenen. Vi kan hente kunnskap og teknikker fra dramafaget som berører disse elementene i barns utvikling og i det pedagogiske arbeidet.

Attitydetrening kan ha en visjonær, oppdragende effekt på selvet, man overkjører begrensningen eller frykten med vilje, energi, tanke og identifikasjon, læring skjer. Samtidig kan prosessen være krevende og fremmedgjørende, og det sårbare og det opplevde egentlige bør også få oppmerksomhet og omtanke. Rollespill og autentisitet skal balanseres slik at integritetens grenser og elevens personlighet utfordres og utvides i nærheten av elevens ståsted. Schiff, den verdensberømte cellisten, sa en gang om Leif Ove Andsnes, at hans spill var naturlig og ekte. «Its a lot of artificial angels and demons out there» (intervju på NRK TV). Han antyder at det er for mange falske utøvere, jeg vil derimot si at det er for få. Å eksperimentere med attityder og roller er vekstfremmende og skaper energi og dynamikk. Eleven kan bli sterkere og få et rikere indre og ytre liv hvis hun går inn i en prosess med å utvikle en bredere personlighet, med flere lag, sider, roller og typer, samtidig som musikkopplæringen blir bedre. I hvor stor grad man skal kreve av eleven å trå ut i et personlighetsregister, eller i attityder som er eleven fremmed, er en vurderingsutfordring en lærer aldri kan bli utlært i, og som henger sammen med mange faktorer, ikke minst forholdet og tilliten som eksisterer mellom læreren og eleven. Mer om dette i neste essay: Rolle og relasjon

Marius Astrup Thoresen er pianist, pedagog og avdelingsleder ved kulturskolen i Sandefjord.