– Musikk og kunst er som oksygen for ideer

– Det kan for eksempel starte med noe så primitivt som at en i orkesteret lager et ansiktsuttrykk til en annen, som kanskje lager et uttrykk videre til en tredje. Noen ser dette, og synes det er morsomt. Det kan føles på grensen til kriminelt fordi situasjonen skaper noe man ikke vet hvordan man skal respondere på, samtidig som vi spiller komplisert musikk, sier han.

Kunsten å få alle til å føle seg forstått

Kuusisto tar over DNK etter at Terje Tønnesen – etter 44 år i stillingen – tidligere i år meldte sin avgang.

Kuusisto har spilt med DNK flere ganger tidligere. Han beskriver besetningen som «the best possible colleagues».

Dersom timeplanene tillot det, ville han dedikert en øvelsesdag til hver og en musiker for hvert prosjekt, slik at alle fikk frihet til å presentere sine ideer og følelser for musikken til resten av orkesteret. 

– Dessverre kan vi ikke gjøre det slik. Det ville tatt tyve dager å komme gjennom alle musikerne. Den store utfordringen er derfor å gjøre seg sikker på at alle føler seg verdsatt og forstått med den tiden vi har til rådighet, sier han. 

Tidlig møte med ulike musikksjangre

Kuusisto sin åpenhet og allsidighet innen musikk ble skapt da han vokste opp. Som barn satt han ofte sammen med faren og broren sin ved pianoet. En av dem spilte basslinjen, en annen harmoniene i midten og den tredje improviserte soloene på toppen. Så byttet de plasser.

Han ble tidlig eksponert for mange forskjellige musikksjangre. Faren hans er komponist, jazzmusiker og multiinstrumentalist som «har drevet med det meste». Moren er musikklærer, broren fiolinist og to halvsøstre er dansere.

Da Kuusisto og broren var tenåringer, lagde de sitt eget hjemmestudio der de komponerte elektronisk musikk. Femten år gammel flyttet han med familien til Amerika, og studerte fiolin. Han endte opp med å bli i Amerika i fem år, og la vekk elektronisk musikk og jazz da han studerte der. Da han flyttet tilbake til Finland, fant han tilbake til å spille improvisert musikk.

Øyeåpnende konserter

Noe annet Kuusisto fikk øynene opp for da han kom tilbake til Finland, var tradisjonell folkemusikk. En albumslippkonsert han opplevde med det finske folkemusikkbandet JPP, var øyeåpnende.

«Det handler ikke om hvor fort og sterkt du kan spille. Det er en fellesskapsgreie.»

– Det ble og er fremdeles min absolutte favorittinnspilling. Da jeg hørte bandet spille musikken for første gang, følte jeg at dette er sånn man skal være musiker. Det handler ikke om hvor fort og sterkt du kan spille. Det er en fellesskapsgreie. Bandet viste en stolthet i en tradisjon. Ikke en ekskluderende stolthet, men en inkluderende stolthet, som var fantastisk, sier han. 

En annen konsert som også ble en avgjørende opplevelse for hvilken musiker Kuusisto er i dag, var med fiolinisten Itzhak Perlman i Finlandia Hall, som han opplevde som barn. 

– Det var noe med tilstedeværelsen til Perlman som ga meg følelsen av at han bodde på scenen, og at vi i publikum var varmt velkomne gjester. Det å se en internasjonal fiolinist på toppnivå utstråle vennlighet og ro fremfor autoritet og stress, var et veldig annerledes syn på en fremførelse enn hva jeg hadde opplevd før. Det var et viktig øyeblikk for meg, sier han.

En glede med bismak

Forholdene ligger nå til rette for at Kuusisto skal kunne jobbe fritt med kammermusikk fra sin første arbeidsdag. Gleden over å kunne spille konserter, reise på turneer og ha normale øvelser med alle musikerne til stede etter en lang tørketid, er likevel med bismak. Kuusisto mener det siste halvannet året har vist hvilken mørk fremtid han og kollegaene går i møte, dersom ikke verdien av musikk og kunst får mer plass.

– Jeg tror musikere på ulike vis nå vet at vi må lære hvordan vi skal snakke om yrket vårt på nye måter. Jeg kan ikke huske å ha møtt en eneste musiker eller kunstner i løpet av pandemien som har følt at politikerne verdsetter vår profesjon, sier han. 

Kuusisto mener at håndteringen av pandemien har skapt en situasjon der sjansen for mentalt velvære og en trygg følelse rundt jobben som musiker har blitt revet bort. Han tror det gjelder overalt. 

– I Finland kunne ikke politikerne våre gjort oss mer skuffet og stresset om de så hadde prøvd. Vi har virkelig følt at vi ikke har en verdifull plass i samfunnet, sier han. 

Noe av det han er mest spent på i DNK er derfor deres felles fremtid. Han føler seg ikke direkte engstelig, men bevisst på at det har vært enklere tider å eksistere som orkester.

– Det er hardt å validere hva kunst gjør med mennesker, men vi må finne ut hvordan vi kan sikre oss at verdien av kunst er til å forstå. Vi må få frem til politikere, beslutningstagere og dem som gjør det mulig for oss å jobbe, at musikk og kunst er som oksygen for ideer.

Inspirasjon fra tiden mellom ordene

Noe verken pandemi, restriksjoner eller fremtidsusikkerhet kan sette en stopper for, er inspirasjon til det som kan bli til musikk. Kuusisto finner den overalt. I de flyktige øyeblikkene, der noe han ser blir en del av det han gjør på en automatisk og direkte måte. Han opplevde det senest i dag tidlig.

– Mens jeg gikk på gaten og drakk kaffe, så jeg en person som gikk med noen veldig dansende steg. Det gjorde at jeg startet å synge for meg selv, og det ble fint! Melodien kunne vært en del av noe jeg skal spille neste uke, sier han. 

Og det viser seg at selv stillheten mellom ordene i vår telefonsamtale er kilde til musikalsk inspirasjon. 

– Når jeg hører deg snakke, og det er en pause mellom ordene, er det et slags morsomt og veldig interessant elektronisk signal som kommer gjennom. Jeg kommer til å prøve og huske det når samtalen er over, sånn at jeg kan bruke det i et elektronisk stykke eller noe, sier han.