Dette er vel den eneste egenkomponerte låta vi har, men for det meste er vi et coverband, konstaterer Mathias Halvorsen.

På fanget ligger et minikeyboard fra AKAI som han spiller på med én finger. Sammen med medmusikant Frode Heggelund har han nettopp framført Heis-sang. Intet mindre enn en politisk vise, ført i pennen av Frode sjøl. Et vennlig og utålmodig spark retta mot den politiske ledelsen i Tromsø kommune, som har prestert å bygge en kino uten brannheis. Særs upraktisk for en rullestolbruker. I forrige uke aksjonerte gutta under Tromsø filmfestival, med Heis-sang som kampsang.

Det lille bandet har sin opprinnelse på SKUG-senteret, det eneste ressurssenteret for spesielt tilrettelagt musikkundervisning i Norge. I februar fikk Musikkultur være flue på veggen i to undervisningstimer.

Å lage musikk med øynene

De to musikkpedagogene Elin Skogdal og Einar Berg-Olsen driver det unike senteret ved Tromsø kulturskole. De jobber dedikert med tilrettelegging og utvikling av musikkteknologi til bruk for mennesker med ulike funksjonshemninger. Mantraet er at alt er mulig. Senteret har i dag rundt 25 elever.

– Det finnes veldig mange muligheter for denne gruppa. I skolen hører vi ofte at det er vanskelig å få til noe med barn med omfattende funksjonsnedsettelser. Aktivitetene de tilbys i musikkprosjekter begrenser seg ofte til å komme borti en chimes, forteller Elin Skogdal.

På SKUG-senteret spiller og komponerer elevene ved hjelp av datateknologi, tilgjengelighetsteknologi og musikkteknologi, på et nivå som er langt mer avansert enn å dulte borti et slagverksinstrument.

– Nå holder vi på å utvikle et instrument for dem som bare kan bevege øynene, i samarbeid med briten og nestoren Tim Anderson, som vi har samarbeidet med i mange år, forteller Elin.

– Hvordan er det mulig å spille med bare øynene?

– Man kan for eksempel tenke seg en skjerm med symboler som reagerer på blikkontakt. Det du ser på, det spiller du, forklarer hun.

Utvikler instrumenter av modellflyrester

Den humørfylte duoen Mathias og Frode har flere strenger å spille på enn øynene. Frode trakterer instrumenter som keyboard, brytere og «hva det måtte være», mens Mathias har spesialisert seg på det hjemmesnekra instrumentet xylotouch. Elin viser fram en treplanke med noen taster på.

– Bygd i kjelleren hjemme, av modellflyrester og trommetriggere, sier hun lattermildt.

Instrumentet ble en større suksess enn Einar og Elin hadde forutsett, men patent snakkes det ikke om. I dag har nemlig den mer moderne fetteren til xylotouchen ankommet undervisningsrommet i Tromsø, og Mathias skal teste instrumentet for første gang.

– Denne har samme funksjon som en xylotouch, men er kjøpt i en musikkbutikk i Oslo. Dette er rett og slett en AKAI MPK Mini, der Mathias kun spiller på touchpadene, ikke tangentene. Padene er programmert til å matche den programvaren vi bruker, forklarer Einar.

– Det første jeg merker meg er at instrumentet er mer responsivt, sier Mathias om nyervervelsen.

Hodesensor for å spille trekkspill

En time tidligere er det en litt mindre talefør gjeng som har spilletime på SKUG. Michael Gärtner Lorentzen har best kontroll på hodet og noen fingre. Ved små bevegelser lager han musikk med en liten sensor som er plassert ved siden av hodet hans. I dag spiller han trekkspill.

– Michael, du veit hva som er definisjonen på en gentleman? En som kan spille trekkspill, men som lar være, spøker Einar.

Michael ler før det igjen terpes på notelengder og oppbyggingen av låta de holder på å øve inn.

– Sensoren fungerer på den måten at hvor hardt man berører flata avgjør hvilket resultat man får. Vi kan bruke den som en vanlig bryter; så snart man kommer over et terskelnivå, kommer lyden. Eller vi kan bruke den som en trinnløs sensor, for å endre klangkvalitet, eller som et filter for å skape lydeffekter, forklarer Einar.

– Det er dette instrumentet vi benytter mest til mennesker med veldig lite bevegelser og mye spasmer. For mange er hodet den kroppsdelen de har best kontroll på. Man kan gjøre masse med en liten bevegelse. Vi jobber med å utnytte de små bevegelsene veldig godt, sier Elin.

Har videreutviklet fargenotesystem

Rom U10 på kulturskolen i Tromsø minner ikke så reint lite om Reodor Felgens verksted. Ledninger, datamaskiner og mer eller mindre tradisjonelle instrumenter kjemper om plassen med rullestoler, assistenter og lærere. Elin og Einar utvikler instrumenter etter de behov elevene til enhver tid har, og samarbeider tett med internasjonale miljøer i byer som Edinburgh, Cork, Manchester, Rotterdam og Bristol.

Men alt er ikke like avansert. Man kommer langt med å ha tilgang til et elektrisk tangentinstrument. Kåre Aspenes spiller på et fargekeyboard.

– Her tok vi utgangspunkt i et fargesystem som er lagd i Helsinki, Figurenotes. Dette er en læringsmetode som trinn for trinn jobber mot at eleven skal lære vanlig notasjon. Metoden starter med veldig enkel grafisk notasjon, og så grafisk notasjon på notelinjer. Tredje trinn er standard notasjon med fargede noter, forklarer Elin.

SKUG-senteret har tatt metoden et steg videre, inn i dataverdenen.

– Vi har den grafiske notasjonen på en dataskjerm. Notene som er spilt, forsvinner fra skjermen. Vi har funnet ut at dette bidrar til større konsentrasjon enn det å ha et noteark, der man ofte kan miste oversikten over hvor man befinner seg i notebildet. Metoden har fungert veldig bra, særlig for elever med ulike former for lærevansker eller autisme, som klarer å holde fokus over lengre tid. Vi har også en femåring som første gang han kom hit spilte melodier non stop i 50 minutter. Han opplevde mestring med dette systemet, forteller Elin.

Fargekeyboardet er dessuten konstruert sånn at om musikanten spiller en feil tone, kommer det ingen lyd. Vi tipper at flere instrumentalister gjerne skulle hatt den funksjonen.

Starta uten kompetanse på feltet

Den organiserte kabelsalaten og de mange datamaskinene kan virke avskrekkende på en musikkpedagog med gode intensjoner og mager kunnskap om musikkteknologi. Elin mener det er en fordel å alliere seg med noen som har interesse for teknologi, om man vil starte opp med denne typen undervisning i større skala. På SKUG-senteret er det Einar som har fylt rollen som teknonerd. Elin var en novise i faget da hun gikk inn i feltet for nærmere 15 år siden.

– Jeg var bare en helt vanlig fløytist som skulle undervise i komposisjon på musikklinja. Der gikk Øyvin Kristoffer Solberg og Vibeke Aagard Johansen som hadde cerebral parese og nesten ikke kunne bevege seg. Jeg fant programvaren E-scape og lærte i lag med dem, forteller Elin.

E-scape, som er utvikla av Tim Anderson, er kjernen i arbeidet ved SKUG-senteret den dag i dag.

– I starten sendte jeg ham masse dumme spørsmål på epost, og han svarte tålmodig, smiler Elin.

SKUG-senteret ble en realitet som følge av hennes møte med Øyvin Kristoffer og Vibeke. De var fast bestemte på å fortsette med musikken etter å ha gjennomført musikklinja. Et samarbeidsprosjekt mellom NAV, kulturskolen og Musikkonservatoriet i Tromsø, førte til at Elin og Einar på eget initiativ begynte å tilby undervisning til funksjonshemmede gjennom kulturskolen. Etter å ha holdt noen konserter med elevene, ble de kontakta av kultur- og idrettsetaten som lurte på om de ville starte et senter. I dag jobber også Øyvin Kristoffer og Vibeke ved SKUG-senteret.

Vil tilrettelegge for andre

Siden etableringen i 2007 har virksomheten vokst. Nå utarbeider Einar og Elin materiale til bruk for andre: E-Musicing-prosjektet er en digital bryterstyrt sangbok, finansiert av Sophies Minde og kulturskolen i Tromsø.

– For mange er det nok en terskel å komme i gang, mange føler de trenger mye kompetanse og utstyr. Vi ønsker å bøte litt på det ved å lage en inngangsport. Dette er en enkel, bryterstyrt sangbok med sanger, og tips til hvordan sangene kan framføres. Eleven spiller musikken på datamaskin, forklarer Einar.

Han og Elin er opptatt av å dele kunnskap. I tillegg til de faste elevene, er de ute i barnehager, på skoler og dagsentre, og noen ganger i andre kulturskoler, for å bidra til at funksjonshemmede kan utøve musikk.