Musikk kan vekke minner, men hva om minnene handler om det verste du noen gang har opplevd?

• Les også: Med musikk skal hjernen bygges

– Dynamitt for meg

Vi går inn i et undervisningsrom på Norges musikkhøgskole (NMH). Jan Gunnar Sørbø har lagt bak seg en full arbeidsdag, men er på ingen måte mett av instrumentet. Stadig setter han seg til pianoet for å demonstrere noe, understreke et poeng. Pianisten har i første rekke sagt ja til å intervjues om de seksuelle overgrepene han ble utsatt for av en kulturskolerektor i Rennesøy, men vi mistenker at han helst vil snakke om musikk.

– Akkurat nå sitter jeg med denne Beethoven-sonaten, sier han ivrig og spiller et utdrag fra Sonate opus 10 nr. 1 i c-moll.

– Den tror jeg at jeg spilte da jeg kom tilbake til klaveret. Den er nesten som dynamitt for meg.

• Les også intervjuet med Jan Gunnar, som del av temasaken om #metoo – konsekvenser for musikklivet

Overgrepshistorien og musikkhistorien

Musikken spiller en avgjørende rolle i Jan Gunnars liv, fra han blir fanga opp som pianotalent som barn. I tiårsalderen kobles rektoren ved kulturskolen inn for å forvalte begavelsen. Jan Gunnar får ekstra oppfølging: Rektoren går til innkjøp av instrumenter og noter, finansierer konkurransedeltakelse og ekstra undervisning, og sørger for konsertmuligheter.

– Det var musikken som ga overgriperen en kontaktflate overfor meg, men også musikken som gjorde at jeg overlevde overgrepene, forteller pianisten i dag.

Historien om overgrepene er også historien om musikkens virkning på mennesket, hvordan den kan gi trøst, hvordan den kan sette oss i kontakt med fortida – på godt og vondt, og hvordan den kan gi håp i mørke stunder.

Overlevelsesstrategi ble nyttig som musiker

Kulturskolerektoren blir i 2012 dømt for de seksuelle overgrepene, som i hovedsak skjer på gutterommet under dekke av å være massasje. Dette foregår fra Jan Gunnar er 13 til 21 år. Musikken blir et tilfluktsrom.

– Jeg reagerte slik barn ofte gjør, dersom de blir utsatt for overgrep i en situasjon hvor de er forsvarsløse, nemlig med dissosiering. Kropp og sinn atskilles. Noen ser seg sjøl utenfra på trygg avstand, mens jeg søkte tilflukt i bestemte musikkverk. Jeg begynte å framføre verket i hodet mens han forgrep seg. Det var blant annet slik jeg kom gjennom det, forteller pianisten, og legger til:

– Samtidig som den indre musiseringen var en overlevelsesstrategi den gang, må jeg understreke at dette også er en evne jeg har stor nytte av som musiker. Hvis omstendighetene krever det, kan jeg øve uten tilgang til instrument.

Men musikken min får du aldri

Tidlig tar han et valg om å satse på musikk. 15 år gammel kjøper han flygel for egne penger. Utafor rommet der instrumentet står, henger en lapp: «Her står flygelet til Jan Gunnar. Ingen får gå inn, utenom pianolærerne mine.»

– Jeg skapte mitt eget rom med musikken, både i konkret og billedlig forstand. Jeg kunne ikke fordra når rektoren skulle inn på øverommet, og kunne nesten ikke holde det ut når han ville spille på flygelet mitt. Det var på den tida jeg utvikla forholdet til det som ble min musikk. Her står det Beethoven, Bach og Brahms, sier Jan Gunnar og peker på notene på flyglene foran oss.

– De komponistene ble etter hvert mine og disse holdt jeg tett til brystet.

Det er denne musikken han spiller seg gjennom mens overgrepene pågår.

– Mange år etterpå syntes jeg det var vanskelig å spille den musikken. På et vis ble den for kraftig til at jeg kunne tåle den. Samtidig visste jeg at den hadde noe viktig å si meg, og at jeg sjøl hadde noe å tilføre den.

Musikken er en trigger

Forholdet til musikk blir imidlertid gradvis mer komplisert. Til slutt bestemmer Jan Gunnar seg for å selge flygelet han kjøpte som 15-åring.

– En av de verste dagene i mitt liv.

Et stykke inn i 20-åra orker han knapt å høre på klassisk musikk lengre. Den er antakelig for tett knytta til det han har opplevd i barndommen. Sjøl skjønner han ikke koblinga før flere år seinere.

Den framtidige pianisten begynner å studere medisin, delvis for å unnslippe ubehaget knytta til musikken.

– Det var noen skrale år. Jeg fikk riktignok utretta mye innafor den medisinske forskningen, men forsøkte å distansere meg fra den klassiske musikken. Musikken var en potent trigger for uhåndterbare følelser knytta til overgrepene, forteller han.

Utafor laboratoriet på medisinsk fakultet i Oslo står et piano. Han spiller så å si aldri på det, og når andre spiller, putter han propper i øra.

Måtte tilbake til musikken

Underveis i medisinstudiene erkjenner Jan Gunnar likevel at han må tilbake til musikken og klaveret. Det presser seg fram, han opplever å ikke ha noe valg. En fredag ettermiddag henter han opp et elpiano fra kjelleren i bygården der han bor.

– Jeg bestemte meg for at nå skal jeg inn på NMH igjen. Jeg lovte meg sjøl ikke å hoppe av denne gangen, sjøl om det skulle bli krevende. Jeg kjøpte et ordentlig piano og begynte å øve for fullt. Siden har jeg holdt meg til musikken, sier han.

Vel, ikke helt. Parallelt med musikkstudiene har han avlagt doktorgrad i nevrobiologi, og arbeidet et år som deltids post-doc på Rikshospitalet.

– Men jeg øvde alltid før lunsj det året, og lærte meg 18 av Chopin-etydene da, sier han, og protesterer ikke på at han i perioder kan ha stor arbeidskapasitet.

– Men det føles jo ikke som arbeid, når det å spille er noe du gleder deg til å gjøre hver eneste dag.

Den «skitne» musikken

I dag underviser Jan Gunnar på NMH. Han har en doktorgrad i historisk oppføringspraksis herfra.

Fortsatt er det en del musikk han har problemer med – musikken som overgriperen spilte på flygelet hans.

– Enkelte verker av Gershwin og Grieg har sittet langt inne for meg å akseptere. Disse verkene er på en måte blitt tilskitnet for meg. Fortsatt kan jeg merke motstand når jeg hører bestemte klaverstykker av Grieg, men jeg vil understreke at denne reaksjonen i de fleste tilfeller nok ikke skyldes komponisten eller fortolkeren, sier han.

Erfaringer som kan brukes som musiker

For tida forbereder pianisten seg til debutkonsert i Odense i desember, der blant annet Beethoven står på programmet.

– Det er en vanvittig kraft i Beethovens musikk, en kraft som gjør meg sterkere. Jeg får tro på meg sjøl og tilværelsen. Dette synes jeg vitner om en form for storhet i musikken. Men det er ikke snakk om en plump storhet, slik Wagner tidvis utfolder, en musikk som blir stor på den gale måten. Det store hos Beethoven er jo samtidig uhyre sårbart, sier han, og utdyper:

– Hos ham finner jeg ofte at det ettergivende og såre går hånd i hånd med den nådeløse kraften. Det ene består i kraft av det andre, på lignende vis som sårbarhet og styrke i mange tilfeller er to sider av samme sak hos oss mennesker.

Jan Gunnars erfaringer har gitt ham et arsenal å spille på.

– Forholdet mitt til musikken og overgrepene jeg opplevde er sammenfiltra på flere nivåer. Jeg har noen uheldige livserfaringer som jeg gjerne skulle vært foruten. Men dette har kanskje også gitt meg et rikere register å spille på i musikken. Samtidig evner den musikken jeg verdsetter høyest å antenne meg. Det innebærer at det alltid knytter seg et livgivende potensial til å fortolke denne musikken, ettersom verket kan gi meg erkjennelser som jeg ellers kanskje ville gått glipp av, sier han.