Nå blir det fint å bruke 438 kroner på teater ⋆ Kontekst
Oslo Nye
Foto: Kim Hart/Oslo Museum
Kommentar

Nå blir det fint å bruke 438 kroner på teater

Er byrådets Oslo Nye-kutt maktspillsidioti eller resultatet av identitetsfattig teaterdrift?

Jeg har ikke vært på Oslo Nye siden de hadde Chicago på plakaten. Ikke den i 2015, men i 2002.

Misliker jeg teater? Nei, overhodet ikke. Er jeg en ivrig teatergjenger? Nei, jeg er ikke det heller. Jeg er en sporadisk teatergjenger som gjerne skulle gått oftere. Men småbarn etc.

I anledning denne kommentaren tok jeg en opptelling over teaterbesøk det siste drøye året: Nationaltheatret (x2), Det Norske Teatret (x2), Nordic Black Theatre, Det Andre Teateret, Økernsenteret (Nationaltheatret det også).

Telles forestillinger i andre kulturbygg? Og i utlandet? I så fall legger jeg til Deichman tre-fire ganger, Ibsens En folkefiende i London og sikkert noen andre også.

Og jo, Trikkestallen – der hvor treåringen ble vettskremt – det er Oslo Nye!

La meg så presisere: Jeg har ikke vært på Oslo Nyes hovedscene siden 2002. Jeg har aldri vært på Centralteatret eller Teaterkjeller’n.

Men jeg er likevel på teater oftere enn folk flest. I underkant av 40 % av befolkningen var på teater i løpet av 2023*. Disse presterte å besøke teater 0.8 ganger i løpet av året. Kun barn (9-15 år) og de med lang utdannelse oppgir å være på teater mer enn én gang i året, ifølge Kulturbarometeret 2023.

Spiller eierskapet en rolle?

Flere spørsmål jeg svarer nei på:

Føler jeg et pliktansvar for Oslo Nye? Nei. Kan jeg identifisere meg med et Oslo-teater hvor hovedscenen sjelden setter opp stykker basert på sin egen by? Nei. Har Oslo Nye en identitet? Nei, i hvert fall vet ikke jeg hva det er. Men jeg vet heller ikke hva Oslos identitet er.

Spiller det noen rolle, når jeg skal velge en forestilling å gå på, om et teater er eid av stat, kommune eller privat? Nei.

Jeg har imidlertid forståelse for at dette er viktig for andre – ikke minst for de som tar med skoleklasser på teater.

Og heldigvis er det andre som er mer lojale til konseptet rundt et Oslo-teater enn hva jeg har vært.

Under demonstrasjonstoget mot byrådets foreslåtte budsjettkutt på 37 millioner denne uken, var både kjente skuespillere og ukjente støttespillere opprørte. De viste dette med velvalgte ord.

«Hvis det ikke blir reddet nå, så kommer teateret til å forvitre, og da kommer det aldri tilbake igjen. Da blir vi fattigere som by», sa skuespiller Ingar Helge Gimle til Avisa Oslo.

Samtidig skrev en demonstrant «Fuck Høyre Pengesvin» på en plakat.

En utilslørt forakt

Kommentariatet rundt Oslo Nye har vært fascinerende hardtslående.

Aftenpostens Frank Rossavik stilte spørsmålet om Oslo virkelig trenger et kommunalt teater med tre scener og 90 årsverk. «Fortjener det så mye som 90 millioner, nesten en fjerdedel av byens kulturbudsjett, pluss ekstra krisehjelp?», skrev han.

Avisa Oslo er på sin side så kritisk til byrådet at jeg har mistet oversikten over hvor mange stemmer der som sammenligner budsjettkuttet med mord.

Samtiden-redaktør Magne Lerø tok ansvar for «noen må gå»-jobben, selv om noen allerede hadde gått. Lerø mente at ledelsen ved Oslo Nye, i likhet med styret, måtte få sparken. «Det er forståelig at byråd Anita Leirvik North ikke vil finne seg i at teaterets ledelse opptrer som døvhørte», skrev han.

Jeg har ingen planer om å plassere meg selv på denne skalaen. Men om jeg skulle skutt rett fra hofta, ville jeg sagt dette:

Byrådet viser tydelige tegn av maktspillsidioti når de presenterer et slikt kutt med Nationaltheatret ventende på avklaring om midlertidig lokale. Det er åpenlyst at de klargjør bordet for å gi storebror spillerom.

Den utilslørte forakten for en av Oslo-kulturens yngleplasser krydret med provokasjonen som er eiendomsskattelette, hjelper ikke.

Samtidig kan ikke teaterets ledelse komme unna lastefritt. Noe har tydelig gått galt over lengre tid foruten pandemi.

Jeg kan ikke svare på hvorfor. Men jeg kan si hvorfor jeg og mine teaterkompanjonger ikke har valgt Oslo Nye de gangene vi endte opp andre steder: Det er bedre sekundæropplevelser andre steder. Nationaltheatret har bygget og tradisjonen, Det Norske Teatret har det litterære. Nordic Black har den undergrunnske entusiasmen. Hva har egentlig Oslo Nye?

Mer konkret: Vi hadde ikke lyst til å se det Oslo Nye hadde på plakaten.

438 kroner

Det bugner ikke akkurat av optimisme rundt det nye styret eller hva som er i vente. Men om det skulle komme en redning – i en eller annen form – så ønsker denne kommentatoren at den store byscenen i større grad markerer seg som en Oslo-scene, ikke bare når det røyner på.

Jeg vil støtte det lokale. Så om ikke redningen kommer, om det bare blir Trikkestallen igjen, bruker jeg de 438 kronene jeg sparer på byrådets eiendomsskattelette på et besøk dit.

Kanskje treåringen (og jeg) denne gangen slipper å miste nattesøvnen, selv om de som kan miste jobben sin nå er i større fare for akkurat det.

Kommentar- og meningsartikler uttrykker skribentens meninger.