– Nå må du vente litt, jeg driver og komponerer her!

– Jeg tenkte ikke på det før, men nå som jeg kan komme tilbake til samme stedet for å jobbe, så fungerer det som en konstant. Det er en slags referanse som gjør at jeg lettere faller tilbake i konsentrasjonen, sier Ingrid Olava.

– Kreativiteten blir ikke borte. Den går bare i en slags dvale når man driver med noe annet.

Selv om øvingsrommet, eller skrivestua som hun sier, ligger i det folkerike Østlandet, så er skråningen det ligger i og følelsen av å være avsondret, nærmere «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

– Men det er bare 45 minutter unna Grønland i Oslo – gitt at Oslofjordtunnelen er åpen.

Det var den ikke da Kontekst var der. Så fort man svinger av E18, er veinettet mer beslektet med Tysse og Eikelandsosen anno 1980 enn høyteknologiske motorveier.

Spartansk – med utsikt

– Her inne skrev jeg alle tekstene og musikken til den siste plata mi, Blomster og Post. Jeg liker å tro at omgivelsene og stemningen her siver inn i tekstene, uten at jeg kan si helt konkret hvordan.

Selve skrivestua er spartansk. Ingen trommesett eller gitarforsterkere, ingen gamle plakater og ingen amatørmessig lydisolasjon. Kun et piano, et Midi-keyboard, et mikrofonstativ og en bærbar PC.

– Jeg er ikke så teknisk av meg, selv om jeg skulle ønske jeg var det. Og jeg har planer om å sette inn mer relevant utstyr midlertidig for å gjøre pre-prod til neste plata her. Men det blir ikke noe synth-verksted, altså.

Men det er åpne panoramavinduer som gir masse lys og luft og ikke minst utsikt. Den er fjetrende.

– Gjør utsikten noe med deg og det kreative?

– Hmmm. Ja, jeg tror det. Jeg har bodd i byen i hele mitt voksne liv. Vi flyttet ut hit for to år siden og det å være alene her hvor det er stille, oppleves kontemplativt. Det føles også rikt. Mye himmel. Mye vær.

– Det er så bratt her. Hvordan er det om vinteren?

– Utfordring! Jeg husker da vi flyttet hit: Jeg hadde nytt førerkort og skulle manøvrere ned den smale veien med to unger i bilen og dårlig strødd vei. Men siden årstidene er så tydelige her, så har jeg en absurd glede over våren.

Ingrid Olava får en idé

Pianoet er selve episenteret i det lille rommet. Det er et gammelt Yamaha piano.

– Dette er min barndoms piano, mitt første.

– Da jeg vokste opp på Lillehammer fikk jeg interesse for musikk, men piano var dyrt. Mor og far ville se det litt an. Jeg gikk til naboen, familien Müller, og lånte deres veldig ofte. En dag sa de til mor og far: Kan dere ikke bare kjøpe piano til Ingrid?

Hun ler.

– De hadde vel gått litt lei. Det var stor stas å få det.

Men på grunn av brattheten var det ikke bare-bare å få pianoet ut til skrivestua.

– Vi fikk lov til å gå over naboens mye flatere tomt og de flyttekarene var proffe. Og heldigvis var det ikke vinter.

– Apropos det: temperaturen må variere mye her. Dessuten er det fuktig sjøluft. Må du stemme ofte?

– Vet du: det fryktet jeg og, men nei. Det er forbløffende stabilt.

Ingrid Olava tar noen akkorder for bildenes skyld. Med dempepedalen nede får instrumentet en myk klang og smelter sammen med stemmen hennes.

– Kan du se litt på meg mens du spiller så jeg slipper å få motlys?

– Nei, nå må du vente litt, jeg driver og komponerer her! sier hun lattermildt.

Hun synger ordløst over en akkordrekke.

– Ikke meningen å være frekk, altså, sier hun og ler.

– Men jeg fikk en idé, faktisk. Da må man bare gripe fatt i den.

Et viktig arbeidssted

Skrivestua er liten, men ganske ny og fremstår som moderne i sitt arkitektoniske uttrykk. Det er også flere tilsvarende anneks rundt på tomta som klorer seg faste i landskapet. Er det dette som er «de skrå bredder»?

– Det er faktisk skrivestua som har gitt hovedhuset sitt uttrykk og ikke omvendt.

– Jeg må si du har lagt ned mye i dette lokalet. De fleste jeg kjenner bygger om en låve eller kjellerbod med minimale snekkerkunnskaper og lar det stå til.

– Jeg må forklare: Dette stedet er også boligen til meg og familien min. Min manns gamle hytte ligger her fortsatt. Den hadde han eid i mange år.

For noen år siden bygde de hus her og flyttet altså fra Oslo.

– Det er viktig å påpeke at dette er skrivestuen, altså arbeidsplassen, for oss begge. Derfor har vi lagt så mye arbeid i den.

– Vi låner også ut lokalet til kolleger og venner som trenger fred og rom til kreative prosesser. Det er et viktig arbeidssted for flere mennesker.

Stedet har spor etter folk som har bodd her. En gammel trapp og en forstøtningsmur bærer preg av 40-50-tall og den tidens grusfylte, grove sement.

– Er du her i skrivestua ofte?

– Ja, så mye jeg kan. Men i det siste har jeg vært mye ute og spilt så jeg håper å kunne sette av en skriveperiode snart. Det er et privilegium å kunne tusle hit ned og være alene. Vi har to små barn og det er ikke alltid like lett å finne plass til egen øving. Dessuten er jeg ikke så glad i å øve foran andre mennesker.

På den andre siden av fjorden ligger husene i Drøbak nesten som legoklosser i det fjerne. Solen, som endelig er tilbake, lager et ildspeil på vannet mens Color Line driver tungt mot Oscarsborg.