Nå er den «seriøse musikken» skikkelig lei 

«Denne prisen er kun for seriøs musikk!» mener en liten andel av dem som har meldt seg inn i Facebook-gruppen Opprop for en ny musikkpris. 

‘Seriøs musikk’ refererer til klassisk- og samtidsmusikk. Det er disse to sjangrene som Spellemann nylig slo sammen til én pris, og som med det ga grobunn til dette oppropet. 

Facebook-gruppen hadde tirsdag over 1000 medlemmer. 

Initiativtakerne Bendik Foss, Vegard Landaas og Sara Övinge ønsket å gjøre noe med Spellemanns «skvising av kunstmusikk». 

Så om Spellemann nedprioriterer ikke-pop, ønsker ikke-popbransjen å ta med seg oppmerksomheten et annet sted. 

«Dette er overhodet ikke ment som et angrep på våre dyktige kolleger i populærmusikalske sjangrer (…) Vi vil ikke lenger stå i veien for Spellemannprisens visjon av seg selv som et rent pop-galla, og oppfordrer herved alle plateselskaper og artister fra klassisk- og samtidsmusikkfeltet til å unnlate å melde opp sine utgivelser til Spellemannprisen», skriver de i oppropet. 

En norsk musikkpris ved navn Norsk musikkpris 

Etter at gruppen ble skrudd sammen har det myldret av aktivitet. Medlemmene er spesielt opptatt av at en ny pris også burde ta med andre sjangre som ikke fremstår som hovedprioritet av Spellemann. 

Barnemusikk? Country? Film- og TV-musikk? Her er det mange som ikke føler seg sett. 

«Det er et tøft og hederlig statement å kollektivt unngå å melde smalere sjangre til Spellemann-vurdering.»

En navnedebatt ble også satt i gang. Foreløpig er det Norsk musikkpris, eventuelt Hør! (som også er navnet på et senter for hørselshemmede) som har fått best respons.  

«Men se oss da!» kunne også vært et forslag, men var det ikke. 

Og komponistforeningen stilte det betimelige spørsmålet om det burde bygges opp en ny pris, eller om man heller skulle hektet seg på en eksisterende, av hvilke det er mange. 

Alle disse prisene som kom (og gikk) 

Innen popfeltet har Spellemann en konkurrent i det ungdommelige P3 Gull, som Spellemann på et vis har forsøkt å nærme seg i det som kan kalles et vedvarende forsøk på å få bukt med en identitetskrise. Fjorårets overgang fra NRK til Amedia-sending var et steg i retning noe mindre polert, mer rølp.

I tillegg har Musikkforleggerprisen, hvor komponister og låtskrivere får oppmerksomhet, fått mer synlighet – og samtidig mer kredibilitet – de siste årene. 

Tono har Edvard-prisen. Jazzen og folkemusikken har sine priser. Det er Nopa-pris, Bendiksen-pris, Gammleng-pris, Hilmar Alexandersen-pris, kritikerpriser, ærespriser og mer. 

Og det er de som har kommet og gått. Nordic Music Prize for eksempel. Og Gaffa-prisen, som jeg hadde gleden av å dele ut i noen år til store nasjonale og internasjonale popstjerner. Vi brukte mye tid på å gjøre Gaffa-prisen til «en greie», og brydde oss mer om det enn de fleste som mottok prisen. 

Men popstjerner blir da også til de grader sett, og kan bli blaserte av all prisingen.  

Det er ytterst sjeldent at en samtidsmusiker stjeler de store overskriftene, og det er akkurat dette ikke-popbransjen misliker med Spellemann. Det er en av de få gangene smalere musikksjangre synliggjøres for et pop-publikum, og nå vil Spellemann gjøre denne synligheten enda mindre. 

Men hvem skal løfte dem? 

At musikere vil skape oppmerksomhet rundt sin egen sjanger, er selvfølgelig veldig hyggelig. Det som gjør meg beklemt, er forventningen om at «nå kommer mange andre til å like det jeg liker» – når ‘jeg’ lager musikk som relativt få liker.  

Dersom en ny pris opprettes for det jeg drister meg til å kalle Riksmedienes underkommuniserte sjangre (Rus), eller om disse innlemmes i en eksisterende prisutdeling, vil ikke publikummet bli veldig mye større – men publikummet blir bedre! 

Man vil ikke få en samtidsmusiker på toppen av hitlistene selv om denne utrolig nok vinner stort i den første Rus-prisen. Men artistene vil forhåpentlig få en fin kveld hvor de kan klage over hvem som vant, hvilke sjangre som fremdeles ikke er tatt med, og at andre sjangre får forrang. 

Spellemann, fremdeles vår viktigste musikkpris, er borte fra NRK. Vil krinken, som er det eneste reelle alternativet dersom målet er å nå en bred masse, være interessert i å kringkaste en musikkpris hvor «seriøs musikk» (bruken av begrepet fikk umiddelbart negative reaksjoner fra gruppemedlemmer) hedres av seg selv? 

Det er et tøft og hederlig statement å kollektivt unngå å melde smalere sjangre til Spellemann-vurdering. Men for å virkelig vise at det er mer i musikken enn pop, må det større pengekrefter til enn dugnadsånd. Kommersielle krefter vil ikke gi dette noe særlig løft, så det vil være opp til musikkorganisasjonene å stille opp for medlemmenes legitime ønske om å bli sett.