– Nå er jeg mamma til to og går i turklær, ikke Thea som bor i Oslo og går på fylla

Raknes er halvt britisk. Hun serverer kaffe, selv om hun egentlig foretrekker te (noe jeg også gjør, men vi finner først ut av det etter intervjuet).

Thea & The Wild, som har vært hennes artistnavn siden solodebuten i 2014, skriver og synger derfor på engelsk.

– Det har alltid føltes mer naturlig. Og så er det flere ord.

– Tja, du kan jo slå sammen ord på norsk.

– Ja, det er sant, sier hun og snakker veldig fort om en hypotetisk fremtid hvor språkskiftet drøftes rundt bordet på Hver gang vi møtes.

Et slags slakterstudio

Det er et raust fjordgløtt fra stuevinduet på Filtvet, en times kjøretur sørvest fra Oslo. Her har hun, samboer Cato «Salsa» Thomassen og deres to barn et tun med uthus, et drivhus med tomater, og høner som gir deg selskap på hellene bort til huset.

Det er en falleferdig låve vis-à-vis. Slitne biler og snirklete veier. På en regntung høstdag er det å komme inn i huset – hvor de bor – og i det ombygde uthuset – hvor de har hjemmestudio – som en varm omfavnelse.

Skjønt ‘hjemmestudio’ er en urettmessig beskrivelse. Dette er ikke to keyboards og en laptop på et skrivebord. Den forrige eieren av tomten brukte koia som et slags viltslakteri. Det henger fremdeles kjøttkroker i taket som en påminnelse.

– Det luktet blod da vi flyttet inn, sier Raknes.

Paret navnga studioet ‘Helt vilt’, som nå er intimt og lunt. Det er tangenter, effektbokser og gitarer i alle retninger. Et trommesett, fargede lys og tepper.

Brakkesyke-konserten i 2020 ble naturligvis spilt herfra. Med en sovende datter i hovedhuset, en babycall og to nervøse foreldre som håpet at søvnen varte konserten gjennom.

– Herregud, at det gikk er jo egentlig helt utrolig, sier Raknes.

Raknes og Thomassen har jobbet sammen siden de ble sammen. I tillegg til å spille med Madrugada og produsere musikk for blant annet Vidar Vang og Monica Heldal, har han vært medprodusent og medspiller på Thea & The Wilds nye album.

– Det er jo på mange måter utrolig fint å spille og jobbe sammen med noen man ellers har et så godt forhold til, sier Raknes.

– Ulempen, i hvert fall for meg, er at man går veldig mye i hverandres spor. Jeg tror jeg kommer til å skille mer mellom privat og arbeid på neste album.

Nostalgi for veiene

Noen av sangene på Deadheading ble skrevet for flere år siden, i tiden umiddelbart etter at paret forlot Oslo for Hurumlandet.

Som tittelen antyder, er albumet derfor et forsøk på å klippe av noe gammelt – i botanikken er dette toppen av en blomst – for at noe nytt skal vokse frem.

– Nå er jeg mamma til to og går i turklær, ikke Thea som bor i Oslo og går på fylla. Så det mest naturlige var å lage sanger som reflekterer det, sier Raknes.

Musikalsk lar dette seg til kjenne med det noen muligens vil kalle «et mer organisk lydbilde», bort fra discopop-tendensene fra hennes forrige album Ikaros. I stedet: mer gitar og drivende rytmer. Assosiasjonene går til bilkjøring på fylkesveier.

– «Take Me Back» skiller seg ut for min del.

– Balladen! Ja, det er min personlige favoritt. Jeg ville ha den som singel, men alle rundt meg hadde andre singelfavoritter.

– Huffda!

– Ja, og nå er det for sent.

– Jaja, de har sikkert rett. Men da har den sangen i hvert fall to fans, selv om den er fryktelig nostalgisk.

– Jeg blir veldig fort nostalgisk. Og jeg bekymrer meg ganske mye. Det har blitt bedre med årene, men jeg har fremdeles veldig heavy humørsvingninger. Jeg er mye nedfor.

– Hvorfor det?

– Haha, det var en psykolog her for en stund siden som satt akkurat der du sitter og sa akkurat det samme. Men jeg tror jeg alltid har vært sånn.

– Det ligger kanskje i familien. Jeg hørte at det var bra for mor-barn-forholdet å minnes ting sammen. Så forleden dag satte jeg og datteren min, som nå er fire år, på noen gamle baby-videoer av henne, og hun begynte å gråte høyt og sa ‘jeg vil være så liten igjen!’

Norma sass

Da Raknes var 22 år, var hun i sentrum av musikk-Norge, uten egentlig å vite det selv.

Popbransjens store søkelys etter «det neste store» var under Bylarm 2009 rettet mot Norma Sass, hvor Raknes var frontfigur. Bandet hadde vunnet konkurransen Zoom Urørt.

At bandnavnet var en avart av ‘stor rumpe’ på engelsk, var en morsom greie. At samtlige medlemmer var unge kvinner var, på den tiden, en annen greie. At de spilte den typen lettbent bandpop som da var P3-lyden, var definitivt en greie.

De spilte til sammen syv konserter på Bylarm det året, først utenom det offisielle programmet, før festivalen innså at de måtte ta dem med.

– Vi var ikke klar over hvor heldige vi var. Vi stroppet forsterkerne til en sånn trillebag som bestemødre bruker, løp rundt på Youngstorget og hadde det gøy, sier Raknes.

NRK P3 hadde allerede listet sangen «June» før den ble utgitt. Det ble en turné og en EP. Men den helt store suksessen uteble. I 2011 kom albumet Hunting for Treasures, og så ble bandet oppløst.

I gamle nettartikler står det at Thea ønsket mer kontroll over musikken og heller ville satse på en solokarriere.

– Vi ble oppløst fordi vi mistet litt av driven som en gruppe. Jeg er den eneste som har fortsatt å satse på musikken, mens resten av bandet hadde andre karrierevalg de ønsket å følge.

– Men vi er venner fortsatt, sier hun med en genuinitet som vitner om at det ikke er noe vondt blod dem imellom.

Aldri klart å holde seg til én stilart

Raknes fortsatte karrieren med mer suksess enn hva Norma Sass hadde, om enn mer ensomt – som hun selv innrømmer at det var i begynnelsen.

Debutalbumet Strangers and Lovers ble nominert til Spellemann. Både den og oppfølgeren Ikaros fikk fordelaktige anmeldelser. I vår fikk hun Statens kunstnerstipend for å kunne spille inn mer musikk, og for å dra på turné, noe hun skal over det ganske land i oktober.

Også ensomheten har det blitt bedre med, spesielt nå som hun er i gang med øving til konserter, hvor bandet blant annet består av allestedsværende musiker/produsent Kenneth Ishak.

– Det gir en egen trygghet i det å ha dyktige kollegaer og musikere rundt meg, sier hun.

– Som artist har jeg aldri klart å holde meg til én greie, en stilart som publikum kan kjenne seg igjen i – selv om alle mulige labelfolk og har sagt at jeg må finne det.

– Men nå har jeg i hvert fall ett band.

Kontroll over språket

Raknes lurer på om hun hadde hatt større suksess om hun hadde holdt seg til en gjenkjennbar innpakning.

Gjennom hele karrieren har hun sådan spurt seg selv om hun virkelig skal satse videre på musikken, eller om hun skulle studert eller tatt en ‘vanlig’ fulltidsjobb.

Under pandemien eskalerte tvilene. «Jeg legger meg sliten. Våkner nervøs. Det skyldes kanskje stress, tenker jeg», skrev hun i Ballade.

Men det har bedret seg betraktelig. Hun har familie, venner og noen andre pensjonistvenner som hun treffer i nabolaget. De sistnevnte ønsker inderlig at hun skriver en sang de kan synge sammen på norsk.

– Jeg har faktisk gjort det. Men det ble litt rart. Tekster om havet og båter og sånn, sier Raknes.

– Men jeg er en person som er opptatt av kontroll, og har egentlig nok med privat-Thea og musiker-som-synger-på-engelsk-Thea. Jeg vet ikke om jeg har kapasitet til å blande inn synger-på-norsk-Thea helt enda.

Jeg legger merke til ‘helt enda’.

For til tross for all tvil hun tidligere har hatt: hun som nå har familie på landet og lett kunne sunket inn i den tilværelsen, later endelig til å ha bestemt seg for å ta musikerkarrieren videre, uansett hvilket språk hun måtte ende opp med å benytte seg av:

– Jeg har gått fra å være en hype til å bli en stayer.