Nei, vi trenger ikke undersøkelser som ikke holder mål

Den nylig lanserte Artistundersøkelsen fra Gramart og UiA har fått en del oppmerksomhet på bransjefestivalen Bylarm og i media. Undersøkelsen har også fått krass kritikk av Konteksts redaktør, Brand Barstein, som skriver at undersøkelsen er metodisk svak og ikke er pålitelig.

• Les innlegget: «Artistundersøkelsen fremstiller popartister som en aldrende gjeng med liten inntekt og store forhåpninger».

Professor ved UiA og styremedlem i Gramart, Daniel Norgård, som er ansvarlig for undersøkelsen, svarer Barsteins kritikk under tittelen «Vi trenger flere undersøkelser om norsk musikkliv, og vi trenger større variasjon». Det kan vi godt være enig i. I likhet med et hvilket som helst annet felt vil kunnskapsutvikling innenfor musikkfeltet være godt tjent med at det gjennomføres undersøkelser med ulike perspektiver fra ulike fagmiljø.

• Les tilsvaret: «Vi trenger flere undersøkelser om norsk musikkliv, og vi trenger større variasjon».

Men vi er ikke enige i at det er denne typen undersøkelser som trengs. Problemet er at Artistundersøkelsen ikke holder mål, i hvert fall ikke hvis målet er å gi ny kunnskap om inntektsforholdene i musikksektoren. For hvem undersøkelsen egentlig omfatter og hvilke økonomiske forhold som er forsøkt kartlagt, er uklart. La oss utdype:

1. Hvem er undersøkt?

I Artistundersøkelsen er målgruppen definert slik: «Det er særlig gruppen artister og musikere som selvstendig næringsdrivende vi er ute etter, og særlig innen det man referer til som populærmusikk». Gramart har sendt undersøkelsen direkte til sine medlemmer, og i tillegg har de invitert alle som selv synes de er artister til å svare gjennom en åpen lenke. På den måten vet de ikke hvem som har svart, ei heller om noen har svart flere ganger. Når de ikke har kontroll på dette, kan de heller ikke si noe om svarprosent.

Hvorfor Artistundersøkelsen ikke har avgrenset populasjonen til Gramarts medlemsmasse, står det ingenting om i rapporten. Det står heller ingenting om hva som kjennetegner de 400 respondentene i undersøkelsen og i hvilken grad de kan sies å representere målgruppen undersøkelsen retter seg mot. Slike spørsmål er ikke diskutert, nei, ikke engang nevnt i rapporten. Dette handler om representativitet, som er en grunnleggende metodisk utfordring med kvantitative undersøkelser. Hadde Gramart avgrenset undersøkelsen til sine medlemmer, kunne de forsøkt så langt det lot seg gjøre å skaffe et representativt utvalg. Dessuten, dersom de hadde sammenliknet resultatene med tilsvarende undersøkelser, for eksempel kunstnerundersøkelsene, kunne de diskutert om avvikende svar har metodiske årsaker. Mangelen på diskusjon, både av representativitet og av andre metodiske spørsmål, gjør det umulig å sammenlikne denne undersøkelsen med tidligere undersøkelser.

2. Er det privatøkonomi eller bedriftsøkonomi som undersøkes?

Et annet grunnleggende spørsmål handler om hva slags økonomi som er undersøkt. Kort sagt viker det ikke som forfatterne av rapporten skiller mellom privatøkonomi og bedriftsøkonomi. Dette er to vidt forskjellige størrelser. Når Artistundersøkelsen spør: «Hvor store inntekter har du fra musikk i året?», står det ingenting om hva man legger i inntekter. Er det arbeidsinntekt, altså summen av lønn og netto næringsinntekt, eller er det inntekter til foretaket? Et annet spørsmål i undersøkelsen er «Hvor stor omsetning vil du anslå at du/dere har fra live musikk»? Her brukes begrepet omsetning, altså bruttoinntekt for en virksomhet. Dette tilsier at man ønsker informasjon om bedriftsøkonomien. Mindre forvirrende blir det ikke av at spørsmålet her er formulert med «du/dere». Hvilke økonomiske begreper som skal studeres er ikke definert, og verken de som har svart, leseren eller de som står bak undersøkelsen kan vite hva det dreier seg om.

Kunnskap om artisters og kunstneres arbeidsvilkår er viktig, blant annet for politikkutformingen på området. Det skal legges frem en NOU om musikkfeltet. I den sammenheng er det viktig å få kunnskap om populærmusikere, fordi denne gruppa får mindre offentlig støtte sammenlignet med andre musikere. All den tid politikk skal være kunnskapsbasert, er det gode grunner til at Artistundersøkelsen ikke bør legges til grunn når politikk på dette området skal utformes, fordi den den har lav vitenskapelig verdi.