Nordic Music Prize: Retningsløs, nedrig og uten prestisje

Da den første Nordic Music Prize ble delt ut i februar 2011, var det en viss begeistring for formatet.

Kronprins Haakon skulle dele ut en pris som – i hvert fall med norske øyne – var et etterlengtet fokus på både det kunstneriske og på albumformatet, i motsetning til Spellemanns heder til det mer kommersielle og enkeltlåter.

Ideen var tuftet på britiske Mercury Prize, og skulle vise bredden innen nordisk musikk. Det var derfor spennende å se hvor juryen ville legge listen for hvor særegent nordisk, eventuelt bare ‘sær’, denne prisen skulle være.

Vinneren det året var Jónsi, den ekstremt introverte islandske frontfiguren i Sigur Rós, som trass i sin vanvittige nordiskhet (et eget språk, strikkede gensere, stillferdige menn), hadde gjort bemerkelsesverdig stor internasjonal suksess.

Jónsi sitt album Go var en verdig vinner rent kunstnerisk, men det mest overraskende for oss i musikkpressen, var at han vant den foran Robyns enormt suksessfulle Body Talk, Susanne Sundførs The Brothel, og debutalbumene til både Kvelertak og First Aid Kit.

Et forsøk på etablering

I årene etter virket det som om juryene prøvde å finne ut hva Nordic Music Prize skulle være. I 2012 vant den svenske trompetisten Goran Kajfes foran Lykke Lis store popalbum Wounded Rhymes og Björks Biophilia.

Året etter vant First Aid Kit for sitt andrealbum, det veldig kommersielt tilgjengelige The Lion’s Roar.

Det fortsatte med tildelinger som gikk mellom det smale og mer tilgjengelige; finsk singer-songwriter (Mirel Wagner), svensk kunst-pop (The Knife), norsk kunstpop (Jenny Hval), norsk bandpop (Band of Gold) og den islandske cellisten Hildur Guðnadóttir har alle vunnet.

Både Sundfør og Robyn har også vunnet prisen, henholdsvis i 2018 og 2019, dog for album som ikke matcher deres kommersielle høydepunkter, men hvor juryen har funnet at disse albumene er bedre enn alle andre nordiske album det året.

Årets vinner Benedicte Maurseths album Hárr er nydelig, stemningsfullt og definitivt særegent nordisk (fele! Bjelleklang!).

Det er en verdig vinner av en utmerkelse. Maurseths album fortjener oppmerksomheten, men en pris som et år går til Honey og et annet år til Hárr er en pris som ikke vet hva den er.

En tilfeldig lytter som ønsket å høre Robyn, men fikk servert Hárr, ville stusset – for å si det mildt.

Hvor er sammenhengen?

Vinnerne av Mercury Music Prize er også en eklektisk gjeng artister. Siden 2011 har blant annet PJ Harvey, Benjamin Clementine, Skepta, Wolf Alice, Dave, Michael Kiwanuka og Arlo Parks vunnet prisen.

Men dette er alle artister som har betydningsfull internasjonal suksess. Dette er artister som opererer godt innenfor det kommersielle sjiktet, men som både utfordrer og belønner den gjengse lytter innenfor sine respektive sjangre.

Med dette i mente, er det flere spørsmål som dukker opp.

Hvorfor har Nordic Music Prize en aversjon mot rap og RnB?

Det fremste av alt er kanskje hvorfor Nordic Music Prize har en aversjon mot nåtidens mest kommersielt suksessfulle sjangre rap og RnB? Er det for juryen for vanskelig å skape en fellesnordisk identitet med en artist som rapper på et språk som for lyttere i andre nordiske land tidvis er uforståelig (eller fremstår komisk)?

Et annet spørsmål er sammenhengen. De nevnte Mercury-vinnerne stammer fra rock, rap, pop og singer-songwriter-miljøer, men det er likevel den røde tråden i tilgjengeligheten.

Hvor er sammenhengen mellom de siste tre årenes vinnere Hildur Guðnadóttir, Clarissa Connelly og Benedicte Maurseth – bortsett fra at de er nordiske og ganske så smale artister? Og hva har de med Robyn og Susanne Sundfør å gjøre? Eventuelt: Hva har Sundfør med Robyn å gjøre?

At det ikke har vært noen mannlige soloartister som har vunnet prisen siden 2012, kan også være en problemstilling, men ikke noe jeg ønsker å gå nærmere inn på her.

Bråket

Arrangementet rundt utdelingen av årets Nordic Music Prize var nedrig.

I 2011 startet det altså med kronprinsen i Kulturkirken Jakob. I år var Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen hentet inn for å gjøre utdelingen, nå flyttet til et hjørne på en uteservering langs Akerselva, litt mer prestisjefull.

Jeg stusser på hvorfor hun takket ja.

Det er mulig at hun sa noen velvalgte ord, men bak de første radene var det umulig både å høre og se hva som skjedde. Musikkbransjen er gode til å småprate om de ikke blir overdøvet.

De som fikk utmerkelser før selve hovedprisen (hvem, og for hva?), og en lengre jurybegrunnelse druknet i støy. Det fortjener ikke artistene.

Det skal sies at det ble hysjet nesten i tide til hovedprisutdelingen, men også bare nesten. Det nominerte bandet jeg sto ved siden av, kikket spørrende rundt seg for å se om de vant, trakk på skuldrene da de ikke gjorde det, og gikk til en spillejobb.

Retningsløs

Prisen, som gjennom årene både har blitt sponset av et musikkselskap og et koreansk bilmerke, sto i år uten sponsor – som er helt greit.

Men det er verre at prisen i seg selv virker retningsløs og tilfeldig, milevis fra etoset til Mercury Prize, som en kasteball mellom «populære artister som fortjener å få» og smale, men helhetlige album.

Og når det virker som om Bylarm ikke bryr seg mer om prisen enn at det som en gang skulle være blant de mest prestisjetunge utmerkelsene i bransjen blir redusert til bare enda en post på programmet, så er det på tide å revurdere alt. Absolutt alt.

Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens mening.