– Å være musiker er et veldig selvsentrert yrke. Alt handler veldig om deg selv. Samtidig kan verdien av det man gjør tidvis være vanskelig å se. Jeg fikk et behov for å gjøre noe konkret for noen andre, sier saksofonist Harald Lassen over en kaffekopp i Gamlebyen i Oslo. Han og kompis Stian Andersen forteller om hvorfor de dro for å jobbe som frivillige på Dhow Countries Music Academy på Zanzibar.

Nå, bare to år seinere, har det første studentbandet fått sitt første faste spilleoppdrag, og kan leve delvis av å spille jazz.

– De har blitt husband på et ordentlig og bra sted, sier Stian, uten å legge skjul på at han er stolt på deres vegne.

Tradisjon og impro

Men det var egentlig aldri meningen at det skulle bli noen jazzlinje. Sjefslæreren på akademiet kjente de norske jazzmusikerne fra tidligere møter og ville at de skulle lære studentene improvisasjon og lytting.

– Det burde jo alle musikere lære, flirer Harald, og sier at poenget var at studentene skulle få det han kaller «større ører» og bruke impro på egne premisser, i tradisjonsmusikken taarab.

Harald dro sørover i 2014 med åpent sinn og endte med å bygge opp en ny form for undervisning – og så utviklet det seg til en jazzlinje.

– Jeg begynte veldig på scratch. Jeg skulle undervise i improvisasjon, og fikk tildelt en skole. Ingen fast undervisningstid, ingen plan, ikke noe utgangspunkt. Det var bare å begynne et sted, sier Harald, som selv er utdannet ved NMH.

Etter ham har andre tatt over stafettpinnen etter tur. Folkesanger Liv Ulvik, fiolinist Emilie Heldal Lidsheim – og altså bassist Stian Andersen. Alle er musikere i slutten av 20-åra, og har hatt hver sine perioder på Zanzibar.

Fungerende bistand

Alle de fire norske musikerne har reist til Zanzibar med støtte fra Utenriksdepartementet via Music Norway. Ordningen støtter prosjekter i utviklingsland, og det er et krav at de som får støtte skal bidra til å skape arbeidsplasser.

– Dette er en veldig god måte å drive bistand på. Vi sender kunnskap og ikke bare penger. Jeg har sett med egne øyne at det vi har gjort har hatt enorm effekt på studentene, sier Harald, og får støtte fra Stian:

– Dette er i hvert fall et eksempel på at det fungerer. Og det gir så direkte resultat. Det ser vi når det allerede er noen på Zanzibar som tjener penger på musikk, uavhengig av lærerne sine eller av andre store artister, sier Stian.

Tøffe kår

Dhow-akademiet har studenter i 18-30-årsalderen. Å kunne studere er ingen selvfølge på Zanzibar, og når man først er kommet inn på et studium er det ikke sikkert man klarer å komme seg på skolen hver dag. Det hender at studenter ikke kommer fordi de ikke har penger til bussbillett eller må prioritere å skaffe inntekt til familien. Det er en annerledes virkelighet.

– Mange av studentene har tøffe kår. Det er trist, og vanskelig å vite hvordan man skal møte det, sier Stian.

Zanzibar er en turistdestinasjon, og hotellene styrer mye av arbeidsmarkedet.

– Hotellene legger føringer for hvilken musikk som skal spilles og det er som regel vestlige coverlåter. Jeg tror heller turistene vil høre den lokale musikken, sier Harald og forklarer at noe av jobben med de unge musikerne har vært å styrke deres integritet i møte med arbeidsgiver.

Bransjekunnskap

De norske musikerne fikk frie tøyler på instituttet, og introduserte elevene for en helt ny tankegang: flatere struktur. I et hierarkisk system, var det friskt og nytt.

– Vi gikk inn for å se elevene og finne ut hva de hadde lyst til å gjøre – på samme måte som jeg selv ble undervist på NMH. Vi brukte mye samspill, der vi var likestilte bandmedlemmer, men også veiledere, sier Harald. Dessuten ble det etter hvert naturlig å ta opp teori og bransjekunnskap – om kontrakter, om forhold til arbeidsgivere, om økonomi og slikt som lydteknikk.

– Det ble et fantastisk nivå på noen av musikerne. Det viktigste vi kunne bidra med var å gjøre noen av dem selvdrevne, sier Harald.

Bedre perspektiv

Både Stian og Harald understreker at de ikke bare har lært bort, men at de har fått mye igjen, personlig og musikalsk.

– Vi har spilt mye østafrikansk musikk, lært et nytt språk – swahili – og møtt fantastiske musikere, sier Stian. Harald sier at han har fått en sjelden anledning til å se seg selv utenfra, i møte med en veldig annerledes kultur.

– Siden jeg kom hjem har jeg fått et bedre perspektiv på hva jeg egentlig holder på med. Det har gjort at jeg har tatt noen kunstneriske valg som jeg ellers ikke ville tatt, sier han.

Til sammen har de norske musikerne vært til og fra på Zanzibar i to år, med en støtte på tilsammen godt under 200 000 kroner. Det er foreløpig ingen planer om flere opphold der. Harald sier det er dumt hvis det som nå er gjort bare skal falle sammen igjen, og at han drømmer om å gjøre det til noe langsiktig, men at det er vanskelig å få til.

– Men vi har jo fortsatt kontakt. Emilie underviser litt over Skype, og jeg har hjulpet til med å fikse en ødelagt saksofon – over Skype. Vi holder kontakten, sier han.