Nosizwe: Det er viktig, men det er ikke din tid, ikke akkurat nå

Det er en umulig oppgave å skulle snakke om fri kunst – fri bevegelse – fri utveksling med alt som foregår i verden i dag.

Kunstnere over hele verden har blitt fortalt i den tydeligste klartekst, over to år, hvor lite vi er verdsatt av samfunnet. Hvor lite makta forstår hva vi tilfører samfunnet, det sosiale limet vi skaper.

Vi holdt hånda di og ga deg en følelse av trygghet i denne vanskelige tiden, i alle de vanskelige tidene du har hatt opp igjennom, vi synger din sorg, vi får deg til å le, vi ga deg en pustepause så hjerte og hode kunne vært et annet sted, if only for just one moment,

Og vi i ligger med brukket rygg, til og med i verdens rikeste land, i landet det er best og bo i og leve i og bli gammel i og å dø i, til og med her, får vi stadig beskjed om å vente, om å forstå, at å tenke på egen fremtid, eget livsgrunnlag, egen psykisk helse, det er viktig, men det er ikke din tid, ikke akkurat nå.

Vi ligger i sølepytten av denne, vår sosialdemokratiske våte drøm, og jeg kan ikke begynne å forestille meg marerittet til mine kolleger, mine venner, ute i verden. Strukturene som ikke vil bli bygget opp igjen, scenene som fortsatt står tomme, livsgrunnlag og drømmer som har blitt fortapt….

Og vi som bor her, i et samfunn hvor vi får lov til å synge, til å danse, til å kle oss nakne på scenen, til å skjelle ut makta, til å fordype oss i det snevre, komplekse, meta, intellektuell hjernefodder, eller populistisk sensuell, intetsigende pop melodier,

Hvordan, hvis, vi i verdens rikeste land, er utmattet og fortsatt i sjokk, hva kan vi si om tilstanden, om livene, til kunstnerne som blir forfulgt?

Hvis deres kunst gjør dem til fiendebilder hos regimer som ikke er redd for å sette sin aggresjon og vold ut i live?

Det er umulig! Det er umulig å synge om utopi, om fri kunst – fri bevegelse – fri utveksling når tredje verdenskrig banker på døren, når sultkatastrofer rår, når stater ønsker å definere muligheter, muligheten til å drømme, til å skape felles drømmer, til å skape verkene som gjør at du føler deg trygg i vanskelige tider, ut ifra manglende retur forutsetning.

Hvordan kan du måle min tilhørighet?

Det jeg vet med sikkerhet, er at kunstnere er best på umulige oppgaver.

Kunstnere fortsetter å skape fordi de må, fordi de eksisterer i en tro og sannhet om at det de leverer til verden er viktigere og større enn dem selv, at man kan ikke la seg stoppe, man kan ikke la se tie ihjel, det som har vært med menneskeheten siden begynnelsen, er rytmene, er hjerteslaget, vårt pulserende indre slagverk, det er tonene som holder oss sammen, som skapte et vi, et oss, en ide, en tanke, en drøm, dere kan ikke være en del av systemet som nekter drømmerne å komme sammen, spesielt ikke de som allerede lider under volden til de som ønsker å tie dem, tie dem i hjel, dere må holde drømmerne og drømmene i live, fordi det er vi som holder deg i livet.

i natt jag drömde något som
jag aldrig drömt förut.
Jag drömde det var fred p† jord
och alla krig var slut

Jag drömde om en jättesal
där statsmän satt i rad.
Så skrev dom på ett konvolut
och reste sig och sa:

Det finns inga soldater mer,
det finns inga gevär,
och ingen känner längre till
det ordet militär.

På gatorna drog folk omkring,
och drog från krog till krog,
och alla drack varandra till
och dansade och log.

I natt jag drömde något som
jag aldrig drömt förut.
Jag drömde det var fred på jord
och alla krig var slut.

Innlegget ble fremført på Riksscenen i Oslo fredag 4. mars. Deter gjengitt med forfatters tilaltelse.