En kulturmelding er en stortingsmelding der regjeringen legger fram en samlet oversikt over status, mål og virkemidler for kulturpolitikken i landet. I fjor vår etterlyste Kulturrådet en ny kulturmelding. Den siste meldinga, Kulturpolitikk fram mot 2014, hadde rukket å bli 14 år, og skildret en tid forut for sosiale medier, strømmetjenester, oljetørke og regionreformer. Da daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland satte i gang arbeidet med kulturmeldinga i fjor, varslet hun dramatiske endringer i det kulturpolitiske rammeverket. Det samme har dagens kulturminister Trine Skei Grande uttalt, og hun har også forsikret at ministerbyttet fra Høyre til Venstre vil prege prioriteringene i kulturmeldinga.

Har endret kulturpolitikken før

Ifølge kulturforsker Ole Marius Hylland ved Telemarksforskning er det ikke uvanlig at en kulturminister vil bruke en kulturmelding til å sette sin signatur, i tillegg til å reflektere politikken til den sittende regjeringen.

– Trine Skei Grande er eksempelvis mer opptatt av kultur for barn og unge enn Linda Hofstad Helleland var. Det vil vi kanskje kunne se i kulturmeldinga. Samtidig må vi huske at en kulturmelding både er et politisk og et byråkratisk dokument. Den politiske hånden som styrer formuleringene kan være sterk eller svak, men forfatterne er byråkrater, sier Hylland.

– Hva knytter det seg mest spenning til denne gangen?

– Mange i kulturlivet er spent på hvor mye mer ansvar som vil skyves over på de nye regionene. I februar anbefalte et ekspertråd at kulturinstitusjoner utenfor hovedstaden skal styres og finansieres regionalt i stedet for å få tilskudd direkte fra Kulturdepartementet. Det vil i så fall innebære en stor endring i norsk kulturpolitikk, sier Hylland.

Også tidligere har kulturmeldinger vært startskuddet for politisk kursendring. Hylland trekker særlig fram de første kulturmeldingene på 1970-tallet.

– Disse kulturmeldingene introduserte begreper som inkluderende kulturliv og det utvidede kulturbegrep, noe som innebar at det frivillige kulturlivet ble sett på som likestilt med profesjonelt kunst- og kulturliv. Det ga et viktig retningsskifte, sier Hylland.

Oppfordrer alle til å komme med innspill

MFO-leder Hans Ole Rian mener det er mye som står på spill i tiden som kommer.

– Nå er det all grunn til å følge godt med. Innholdet i kulturmeldinga, som legges fram i desember, har avgjørende betydning for framtida i feltet vårt. Mye står på spill, ikke minst forutsigbarheten i rammevilkår og fordelingen av Kulturrådets midler, sier Rian.

Som Hylland er han opptatt av hvordan regionreformen vil prege kulturmeldinga.

– Det jeg er mest redd for er en inndeling i nasjonalt viktige og ikke nasjonalt viktige kulturinstitusjoner. Konsekvensen av det vil være en kamp i regionene på budsjettsiden. I Sverige er det blitt veldig vanskelig for kulturinstitusjoner i flere av regionene etter at man innførte den såkalte Samverkansmodellen. Resultatet er blitt nedskjæringer og oppsigelser i flere orkestre. Dagens nasjonale politikk for kulturinstitusjoner i Norge innebærer et statlig koordineringsansvar som vi ikke kan risikere å miste, sier Rian.

Han oppfordrer store og små kulturaktører til å fortsette å gi departementet innspill, selv om de offisielle innspillsrundene til kulturmeldinga er over.

– Alle som er interessert i å løfte fram sine felt og folk: book et møte og ta med deg et innspillsnotat. Bygg allianser i Stortingets kulturkomité og fortell dem hvor viktige dere er. Har du god argumentasjon, er det aldri for sent, sier Rian.

Avdelingsdirektør i Kulturdepartementet, Øystein Strand, sier at kulturmeldinga vil bli mer overordnet enn først antatt.

– Etter at vi startet arbeidet, er det besluttet å lage en rekke andre stortingsmeldinger på kulturfeltet, blant annet om kunstnerøkonomi, barne- og ungdomskultur, kulturskole og kulturminner. På denne bakgrunnen er det naturlig at kulturmeldinga blir et mer overordnet dokument, med vekt på nasjonale kulturpolitiske mål, og begrunnelser for hvorfor det er viktig med et rikt kunst- og kulturliv, sier Strand.