Håvard Svendsrud lener seg fram over kafébordet.

– Det hadde blitt barnevernssak i dag, tror du ikke?

Vi er på Dovrehallen, et av Oslos siste brune steder. Rundt oss serveres øl og karbonadesmørbrød til en håndfull lute sjeler som er tidlig på’n. Da Håvard foreslo stedet, sa han at han liker seg her fordi det er rolig. Først langt uti samtalen peker han mot et hjørne i lokalet.

– Jeg hadde spillejobb her da jeg var 13. Her satt dem og røkte og drakk – det var så innrøkt her, vet du, at en kunne skjæra i lufta. Og vi satt neri roa der borte og spelte!

Lukta av belgen

Noe av det første han husker er at det lukta så godt av belgen. Håvard har vært brennende interessert i trekkspill siden han var liten. Blant forfedrene finner vi spellemenn i flere generasjoner, og han vokste opp midt i et etablert trekkspillmiljø. Da han begynte å spille som seksåring, var det bare naturlig. Fra ung alder ble han dratt med ut for å spille til dans.

– Jeg tror det var en veldig god utdannelse. Jeg lærte åssen folkelivet fungerer. Det tror jeg har vært avgjørende for at jeg har klart meg som frilanser. Jeg var i gang med å jobbe lenge før jeg studerte – virkeligheten var ikke fremmed for meg!

Gammeldans for kids

I dag har Håvard bak seg en lang rekke utgivelser og spillejobber i inn- og utland. Det er ikke så mye spilling til dans lenger, men konsertene han holder og musikken han utgir er en blanding av gammaldans, folkemusikk, klassisk musikk – og i det siste franske musetter. Han sier at den innspillinga som har flest iTunes-lyttinger er Gammeldans for kids, og han er heller ikke fremmed for kirkemusikk – som vi skal komme tilbake til.

Håvard er kort sagt én av landets mest etterspurte trekkspillere. Noe av det han er kjent og satt pris på for, er å ha gravd fram repertoar som var på vei inn i glemmeboka. Repertoar som er blitt til utgivelser med navn som Gamle danser fra Telemark eller Danser i gammel stil av Per Bolstad.

– Det er kanskje ikke verdens hippeste titler, men det sier nå alt om innholdet, konstaterer Håvard.

Det er i grunn lite som er hipt ved Håvard Svendsrud. Han er fra ei lita bygd, han vokste opp hos besteforeldrene, og når han snakker, hører vi jordsmonnet i hver lyd. Dialekten er intakt fra barndommen i Sysle i Modum, en bygd som ligger et ekstremt langt skihopp fra Vikersund, og i dag har 258 innbyggere.

– Jeg er ikke opptatt av at ting skal være hipt, og får frysninger når det blir det viktige. Se her – dette er det jeg holder orden på livet med, sier han og peker på utstyret han har med seg: en oransje notisbok til avtaler og tanker, og en Nokia-mobiltelefon med taster(!).

– Det er mange som har utgitt gamle greier ukritisk

Sannheten er selvsagt at bak de enkle (og uhippe) titlene ligger det mye arbeid. Dessuten en ambisjon om å bevare musikken for ettertida, og gi andre mulighet til å spille.

– Norsk trekkspillkultur, for eksempel fra etterkrigstida, var i verdensklasse, men har vært utrolig lite dokumentert. Det er jo vår nære musikkhistorie! Jeg synes det er veldig vesentlig å ta tak i den, sier Håvard.

Når musikken og musikerne er på vei inn i glemmeboka, kan det være vanskelig å finne stoffet. Som eksempel trekker Håvard fram jakten på trekkspilleren og komponisten Karl Andersen fra Krøderen. På 30-tallet var han kjent over hele Europa, men da Håvard skulle lete opp mannen og musikken, møtte han den store anonymiteten.

– Bare å finne ut når han var født var nesten umulig – jeg måtte leite i kjerkebøkene! Men så gikk jeg ut i NRK og spurte om noen hadde opplysninger om ham. Da ringte ei dame og sa at hun hadde vært gift med ham en stund på 50-tallet. Man vet aldri hvor informasjonen finnes, humrer Håvard.

Han forteller at trekkspillmusikk i stor grad er nedskrevet, og at han finner materialet i samlinger hos for eksempel Nasjonalbiblioteket og NRK, men først og fremst hos private samlere. Han er avhengig av kjennskapen sin til musikken og miljøene for å finne fram til dem som kan sitte på gullet. Og gråsteinen.

Håvard blir litt streng når han understreker at det må stilles kvalitetskrav til en utgivelse.

– Det er mange som har utgitt gamle greier ukritisk, bare fordi det er gammelt. Det som ikke er bra skal tas vare på og arkiveres, men det trenger ikke å bli gitt ut. Hvis en ting er gammal og stygg, så trenger vi ikke å henge den på veggen.

– Noen av spella har artige historier ved seg

Dokumentere og arkivere – Håvard har nok et aldri så lite samlergen.

Han har en enorm samling plater og CD-er, og sier at han har satt om lag 700 på lager, og bare beholdt de nærmeste. Vi tør ikke spørre hvor mange det er.

Men han forteller at han har 12 trekkspill, og bruker fire-fem av dem. Han har ikke hjerte til å kvitte seg med de andre.

– Det er ikke bare en annen stemming i dem, det er en annen stemning også. Noen av spella har artige historier ved seg og det kan være artige karer som har hatt dem før meg, sier han.

Da Håvard tok over det gamle plateselskapet Aksent, fikk han en kanal for å samle og utgi musikken. Bare i år har han gitt ut tre samlinger på selskapet, én i samarbeid med Knut Buen og én i trio med kontrabassist Svein Haugen og felespiller Arvid Engegård. Dessuten en dobbelt-CD med arkivopptak med den norske trekkspill-legenden Henry Haagenrud. På ulikt vis er musikken på alle de tre utgivelsene henta opp fra graven.

– Bach hadde skrevet for trekkspill!

Trekkspill er et ungt instrument. De første trekkspillene kom til Norge rundt midten av 1800-tallet, og hadde popularitetstoppen på begynnelsen av 1900-tallet.

Instrumentet er så nytt at det meste av den klassiske musikken som er nedskrevet for trekkspill er i et moderne tonespråk. Den som vil spille et mer klassisk klassisk repertoar, må gå veien om transkripsjon. Håvard har transkribert en rekke komponister og stykker, og har blant annet på samvittigheten et helt album med Bach på trekkspill. Man kan fristes til å spørre hvorfor, og Håvard himler litt med øynene.

– Jeg er glad i musikken og har lyst til å formidle Bach, og trekkspill er instrumentet mitt. Og Bach er så fantastisk at det kan ikke gå gæli uansett!

Det er åpenbart at han har fått blandede tilbakemeldinger på å spille inn gamle komponister i ny drakt, og sier også sjøl at alt ikke passer.

– Men det spørs litt hvordan du vil tilnærme deg musikken. Du kan prøve å komme så nær originalen som mulig, men jeg er mer opptatt av om et stykke kan fungere på trekkspill, sier Håvard, og forklarer at cembaloen ligger nærmest trekkspillet i klang og teknikk.

– Men jeg kan gjøre ting på trekkspillet som cembaloen ikke kan – med dynamikk og svai, for eksempel. Jeg bruker trekkspillets muligheter, og har ikke originalen som utgangspunkt, sier Håvard, og legger til:

– I de gamle notene står det at stykkene er skrevet «for tasteinstrument». Hvis Bach hadde vært her i dag, hadde han skrevet for trekkspill, det er jeg sikker på!

Sist sett på reklame-TV

Trekkspillet får gjennomgå i vitsetegninger og populærkultur. Men det er ikke noe poeng i å lade opp med trekkspillvitser overfor Håvard. Han har hørt de fleste. Og samtidig:

– De sier at folk har så mye fordommer mot trekkspill. Men jeg har aldri opplevd det! Jeg har opplevd at noen ikke liker trekkspillmusikk, men det er jo ærlig. Det er mye jeg ikke liker òg.

– Hva liker du ikke?

– Så stort er ikke bladet ditt! Ha ha!

Ikke møtt fordommer gjennom 40 år ved belgen, altså. Likevel tenkte han seg om to ganger da han ble spurt om å delta i en TV-reklamefilm for et telefonselskap.

– Jeg må innrømme at da… jeg har alltid vært opptatt av å si ja, men jeg tenkte at reklame og trekkspill… det kunne de fort vri til noe kårni greier, sier Håvard.

Han hoppet i det likevel, og i vår og sommer har vi kunnet se ham på reklamekanalene, i en flokk av trekkspillere som blant andre omfatter sønnen Oskar og Håvards viktigste læremester Anders Grøthe.

Er han fornøyd med resultatet?

– Når jeg først skulle gjøre reklame, så ble den så seriøs og ålreit som den kunne bli, slår han fast.

Si ja!

«Ja» er et sentralt ord i vokabularet til Håvard. Fordi det er sånn han er, men ja-linja er også en strategi for å overleve som frilanstrekkspiller.

– Jeg har alltid vært fleksibel på hva jeg kan gjøre, og har gjennom yrkeslivet sagt fryktelig mye ja. Hvis man begynner å takke nei til oppdrag, slutter forespørslene å komme. Men det blir jo et lappeteppe, selvsagt, og hvis man er veldig opptatt av forutsigbarhet, skal man kanskje gjøre noe annet.

Én lapp i teppet er undervisning. Når vi møter ham, er han i gang med forberedelsene til sommerkursene han skal holde på Ransäter, som offisielt heter Bälgspel vid landsvägskanten og er Nordens – og kanskje verdens, ifølge egenreklamen – største årlige trekkspillfestival. Han skal kurse både voksne og unger, og gleder seg.

En annen lapp i teppet er fortida som ansatt kirkemusiker. Et halvt år vikarierte han som kirkemusiker på Sunnmøre. På trekkspill. En relativt utradisjonell løsning, som ble såpass omdiskutert at det skapte debatt i lokalavisene.

– Det var noen som ikke trodde velsignelsen virka når den ikke var på orgel, tror jeg. Det ble fresk debatt, og det er vel noe av kunstens vesen at man skal være uenig og diskutere. Det er virkelig ikke noe farlig!

Selv konkluderte han med at det var en fin opplevelse å ha fast inntekt, men at han ikke ville være kirkemusiker på fast basis.

– Om jeg så hadde spilt orgel – jeg hadde ikke vært kirkemusiker likevel, for det er en stor og egen disiplin som jeg har mye respekt for, sier Håvard.

De viktige støtteordningene

Han sier at frilanstilværet har endra seg gjennom de åra han har vært aktiv.

– Nå er det sånn at jeg blir veldig glad hvis noen ringer og spør om jeg kan ta på meg et oppdrag. For det skjer ikke like ofte som da jeg starta opp for 20 år siden. Alt er blitt mer opp til eget initiativ, sier Håvard.

Dermed består jobben også mer i å skape og administrere prosjekter. For Håvard er det ikke noen motsetning mellom musikk og administrasjon.

– Hvis noen hadde jobbskygga meg et år, hadde de nok vært overraska over hvor mye tid jeg bruker på alt annet enn å spille, flirer han.

Mye av tida går også til å hente inn penger til å drive med musikk. Han understreker viktigheten av støtteordninger og stipender.

– Dette vil jeg gjerne si noe om. Jeg har vært så heldig at mange av prosjektene mine har fått støtte. Det hadde ikke vært drivverdig uten ekstern finansiering, og det er viktig og nødvendig for alle frilansere!