– Å ta for gitt at vi bare eksisterer, er en farlig tanke

– Er det ingen klarinettister som bruker ublu taktikker for å kare seg oppover?

– Nei, ikke som ikke som jeg kjenner til. Det er et veldig godt arbeidsmiljø her, veldig mye humor, veldig mye latter og veldig lave skuldre, selv om man må levere på toppnivå hele tiden, sier Skansen.

Mer enn bare et konserthus

Ny sjefdirigent er ikke det noe særlig nytt rundt. OFO vil ta sin tid med å velge etterfølger til Klaus Mäkelä, som slutter i 2027.

Det som opptar Skansen mest, i tillegg til all den daglige tralten, er at Oslo-Filharmonien trenger et nytt sted å bo, noe de har trengt lenge.

Det er noen tegninger på møterom-tavla, her i etasjene over firmaer med ‘capital’ eller ‘advokat’ i navnet. Er det skisser for et nytt bygg? Skansen vil ikke si noe. En kollega lurer på om han skal viske det ut.

«Nei da, jeg tror ikke det gir så mye mening uansett», sier Skansen og lar det som utvilsomt er skisser av en plantegning stå.

Uansett:

Petter Stordalen ønsket å ha et nytt hus til Oslo-Filharmonien klart i 2019, men det gikk ikke. Året etter sa Skansens forgjenger Ingrid Røynesdal at hun håpet på et ferdigstilt konserthus på Filipstad i 2025, noe hun senere justerte til 2030. Det går heller ikke.

I hvert fall ikke med planene som Skansen har for bygget.

For i likhet med Deichman, som han sjefet over inntil januar i år, er også ønsket for konserthuset at det skal være mer enn bare et konserthus.

– Jeg stilte meg spørsmålet ‘hva er det som gikk galt i Oslo Konserthus?’ Hvordan bygger man en konsertsal rundt omkring i verden nå’?

– Og jeg så at man bygger ikke konsertsaler lenger, man bygger musikkhus, sier Skansen.

Konserthuset i Paris er hans foretrukne forbilde. Konkret ønsker han en konsertsal på rundt 1800 seter og en kammersal på rundt 6–700 seter.

I tillegg skal det være et hus som rommer øvingsrom, undervisningsrom, utstillingsrom og andre arenaer for «mer spontan aktivitet».

– Du ønsker at Oslo-filharmoniens nye hjem skal være et samlingspunkt som nye Deichman har blitt?

– Ja, et samlingspunkt, men på en litt annen måte. Vi jobber med tre pilarer: Den ene handler om opplæringsarenaer, den andre er å tilrettelegge for at hele verdikjeden i musikklivet kan møtes og jobbe sammen, og den tredje er fremragende konsertsaler og andre fremføringsarenaer.

Slik Skansen ser det, har et symfoniorkester et større samfunnsoppdrag enn bare spille konserter. Undervisning og outreach er sentrale oppgaver.

Han deler oppfatningen – som både dirigent Tabita Berglund og komponist Sara Övinge har uttalt seg om til Kontekst – at klassisk musikk må endre seg for å nå et større publikum.

– Vi kan og må finne måter å formidle musikken på som er mer terskelfrie enn det å skulle kjøpe billett og sitte stille i to timer, sier Skansen.

Slik får man (kanskje) penger til et kulturbygg

Det er en ambisiøs plan for et nytt «Musikkens hus» Skansen har i tankene, og et forbilledlig sådan. Ikke minst vil den være kostbar. Hvordan argumenterer han i møte med de som styrer pengene for at noe sånt kan realiseres?

– Ved å trekke fram symfoniorkesterets samfunnsoppdrag. Da jeg begynte i jobben, så jeg at mange tok Oslo-Filharmonien for gitt. At orkestre som oss eller BFO er en del av grunnfjellet som bare eksisterer. Det er en veldig farlig tanke.

– Det var også tilfelle med bibliotekene. Vi skjønte at hvis ikke vi gjør noe med folks forståelse av samfunnsoppdraget vårt, så går det bare nedover.

Dette samfunnsoppdraget strekker seg ut over ren formidling, noe han også forteller til politikere og potensielle investorer.

– Jeg forklarer dem at hvis vi satser på dette her, så løser vi mange av samfunnets utfordringer. Istedenfor å pøse masse penger inn i «den andre enden», altså i helsesektoren der vi reparerer, så kan vi bruke en brøkdel av de pengene på å forebygge et av Oslos største sosial- og helseproblemer: Ensomhet.

– Det er ikke rocket science dette her. Det er god samfunnsøkonomi. Men jeg tror det må være et spleiselag mellom det offentlige og det private.

– Har dere gått nærmere i dialog med noen private for finansieringen? 

– Ja, men det er klart at det er veldig vanskelig å få til.

En lege eller femten i salen

Apropos helse: det er snart jul, høysesong for konserter i tillegg til alt annet. Det kan være stressende for en stakkars musiker.

– To ganger i løpet av fem-seks år har jeg sett noen i orkesteret segne om på scenen under Ofos julekonsert.

– Oi, jøss!

– Og begge ganger ble det ropt ‘er det en lege i salen’, som både er dramatisk, filmatisk og litt komisk. Scenen som da utspiller seg: en strøm av leger som går opp på scenen og kikker før de går ned igjen. De har vel plikt til det.

– Ja, det er alltid mange leger i salen.

– Jeg har faktisk til gode å se noen falle om på scenen. Men illebefinnende kan jo skje. Og det du spør om er kanskje musikerhelse?

– Ja, det er nok det.

– Det er vi veldig opptatt av. Når vi nå skal på turné så har vi med oss en fysioterapeut. Og vi har dette samarbeidet med Cremah ved Norges musikkhøgskole.

– Dette er også noe vi ønsker å videreutvikle og skape plass til i det nye musikkhuset. Egne fasiliteter myntet på musikerhelse.

Fongaard-debatten: – Oslo-Filharmonien har et ansvar

Albatrossen på Skansens skulder er nærmere 60 år gammel og ikke norsk. Den er engelsk. For der borte er albatrossen et lodd man gjerne skulle vært foruten.

Skansen vil altså skyte albatrossen, ikke med pil og bue som i Donald, men med et dementi … en slags dementi. Nok til at den flakser et annet sted.

«Musikerne i Oslo-Filharmonien på 60-tallet var negative til ny musikk og uopplyste om moderne notasjonsformer. Det toppet seg da de i 1965 nektet å spille et verk av Bjørn Fongaard, Uran 235. Dette er feil».

Professor emerita og tidligere Oslo-filharmoniker Frøydis Ree Wekre skrev dette i et innlegg til Kontekst (da Musikkultur) i 2021.

En påfølgende ordveksling mellom Wekre, dirigent Christian Eggen, daværende Ofo-direktør Røynesdal og Bjørn Fongaards sønn Jon fulgte.

Det handlet om notasjon. Ofo-musikerne hadde ifølge Wekre ikke noe imot musikken, men Fongaards noter var uleselige. Uran 235 ble derfor ikke fremført.

Wekre, på vegne av flere tidligere Ofo-musikere ønsket en unnskyldning fra Ofo-ledelsen for orkesterets rolle i kommunikasjonen rundt dette, noe hun mener ikke har foreligget.

«På vegne av mine kolleger og meg selv ser jeg fram til Oslo-Filharmoniens dementi av feilpubliseringene. Dette handler om etterrettelighet», skrev Wekre i sitt siste innlegg om saken i 2022.

Ja, hva sier du Skansen?

Her er det viktig å presisere at Knut Skansen snakker lenge om dette emnet, og det er ikke rom her til alt.

Han påpeker at han naturligvis ikke har oversikt over alle detaljer i denne lange debatten. Han kan ikke gå tilbake i tid. Men han har snakket med flere av musikerne om det, og at han oppfatter det handler om hvordan historien har blitt fremstilt – også av OFO.

Han har ikke hørt stykket Uran 235. Han har ikke sett Ofo-filmen hvor dette temaet ble tatt opp. Men han har lest jubileumsboken som kom i 2021.

Skansen vil også takke, både musikerne og Fongaard selv «for det de sto i som kunstnere» den gang, da den klassiske musikken ble utfordret av moderne samtidsmusikk.

«At noen musikere opplever at historien ikke skrives riktig, får man ta på alvor.»

– Jeg opplever at det er musikerne som har fått skylden for at det ikke ble noen konsert, sier han.

Skansen antar at det har vært utfordringer knyttet til et bestillingsverk, som kan skje, og at disse ikke har blitt avdekket i tide.

– Da sitter man med et uoverkommelig problem man ikke klarer å løse på den tiden som er avsatt for å løse det. Og det ansvaret kan jo ikke musikerne ta, tenker jeg. Nei, det er et ansvar som Oslo-Filharmonien har som bestiller av verket.

Det var nok noe i forberedelsesapparatet som ikke fungerte den gangen, sier han.

– Og det at noen musikere da opplever at historien ikke skrives riktig, får man ta på alvor. Så i den grad musikere, og de som den gang var en del av orkesteret, opplever at de på en måte har sittet igjen med skylden, synes jeg er trist og leit. Og det er noe Oslo-Filharmonien må ta ansvaret for.

– Det høres ut som en unnskyldning?

– Det er dine ord, sier Skansen.