Ole Paus (1947–2023) og Lillebjørn Nilsen (1950–2024)

Begge sang på norsk, spilte kassegitar og skrev varme sanger om personlige relasjoner. De platedebuterte omtrent samtidig: Paus i 1970, Lillebjørn våren 1971. Og de hadde til felles at de sprang ut fra Oslos visemiljø på Dolphins på sekstitallet. Men der stopper likhetene mellom Ole Paus og Lillebjørn Nilsen.

Ole Paus var nemlig også en samfunnsrefser som skrev viser med politisk snert som sparket både til venstre og høyre, og fikk kommersiell suksess med den satiriske plateserien Paus-posten i 1977–78. Han brukte ofte ironi og var ikke redd for å være kontroversiell eller upopulær. Blant annet skrev han nidviser om Elverum og Bergen. Først med «Mitt lille land» ble han folkekjær. Paus var ellers fast tekstforfatter for Jonas Fjeld. Sammen hadde de duoen To Rustne Herrer. Vennskapet med pianisten og forfatteren Ketil Bjørnstad avfødte en rekke plater. På sitt andre, tredje og aller siste album ble Ole Paus kompet av kjente rockeband.

Lillebjørn Nilsen hadde på sin side bakgrunn fra folkemusikken og trakterte en rekke andre instrumenter enn gitar, så som hardingfele, mandolin, banjo, munnspill, fløyte og ukulele. Han var både formidler av folkemusikk og folkeviser, barneunderholder og Oslo-dikter. Folkekjær ble han allerede på 70-tallet, og han skrev en rekke viser som har blitt en del av den norske sangskatten. Han samarbeidet med swingjazzmusikere på klassikeren «Tanta til Beate», andre ganger med folkemusikere. Lillebjørn var også medlem av visegruppene The Young Norwegians, Ballade! og Gitarkameratene, og han ga ut storselgende gitarbøker.

Men mens Lillebjørn ikke ga ut ny musikk etter 1993, var Paus aktiv på platefronten helt til 2020.

Ole Paus’ karriere

Han vokste opp flere steder i landet og skrev sjelden stedbundne tekster. Tekstene var både virkelighetsnære og filosoferende, ofte satiriske. Han fremførte dem i en særegen sangstil, med sin hese, nærmest rustne og tidvis forpinte, skjelvende stemme.

I 1970 ble han oppdaget av visesangeren Alf Cranner, som bidro til at han fikk utgitt debutalbumet Der ute – der inne. Oppfølgeren Garman (1972) ble innspilt i samarbeid med rockebandet The Pussycats. Samme oppskrift ble fulgt på Blues for Pyttsan Jespersens pårørende (1973), men da med Popol Vuh. Disse to platene der visesang møtte rock, kom inn på VG-lista. Også på sitt siste album, Så nær, så nær (2020), ble Paus kompet av et rockeband: Motorpsycho.

Hans mest strømmede innspilling er «Mitt lille land», som fikk ny betydning etter terroranslaget 22. juli 2011. Sangen ble skrevet i 1994 på oppdrag fra organisasjonen Fra Nei til Ja i anledning folkeavstemningen om EU. Andre populære sanger er «Nå kommer jeg og tar deg» (1972; tolket i 1998 av CC Cowboys), den morsomme «I en sofa fra IKEA» (1994), som parodierte filmene til Wam & Vennerød, og den ironiske «Alt var mye bedre under krigen» (1982). Og det ble oppstuss da kirkekritikeren Ole Paus sang tre salmer med sin karakteristiske stemme på samlingen Salmer på veien hjem (1991).

Av sanger han skrev for andre var blant de mest populære «Engler i sneen» (Jonas Fjeld, 1990). Og han skrev norsk tekst til Wenche Myhres «66 år». Hans største suksesser på Norsktoppen var «Leieboer» (1972), «Ingenting å være redd for» (1973), «Ganske vanlig sherry, simpelthen» (1975) og «En bøtte med lys» (2004), mens den satiriske «Mæsjen og påsjen» gjorde det bra på Ti i skuddet i 1986.

Etter å ha utgitt cirka 40 album valgte Paus å avslutte platekarrieren offisielt i 2013 med det tredoble Avslutningen, som toppet VG-lista. Likevel kom han tilbake med nye sanger i 2015 på Frolandia (med Ketil Bjørnstad) og i 2020 på Så nær, så nær (med Motorpsycho). Hans samlede innspillinger fra 70- og 80-tallet ble utgitt på to cd-bokser i 2019, og alle hans sangtekster kom på trykk i boka Pauspoeten (2020).

Paus var også blant annet revyforfatter, revyskuespiller, romanforfatter og talkshowvert (90-tallet), og han drev fra 1974 til 1980 plateselskapet Zarepta, som ga ut hans egne plater samt flere med jazz, poesi og humor. Av utmerkelser kan nevnes fire Spellemannpriser (1976, 1998, 2013, 2020), Gammleng-prisen (1995), Alf Prøysens ærespris (2001), innlemmelsen i Rockheim Hall of Fame (2015) og utnevnelsen til kommandør av St. Olavs Orden (2022).

Lillebjørn Nilsens karriere

Bjørn Falk Nilsen vokste opp på Ila i Oslo og begynte som 14-åring å spille gitar. I 1966 dannet han viseduoen The Young Norwegians sammen med den noe eldre Bjørn Morisse. For å unngå forveksling begynte han å kalle seg Lillebjørn. Tekstene på albumene Things On Our Mind (1966) og Music (1968) var på både norsk og engelsk. Det siste inneholder klassikeren «Danse, ikke gråte nå», som han skrev som 16-åring og som siden er blitt innspilt på en rekke språk. I 1969 spilte han i sin eneste film, Himmel og helvete, som har fått kultstatus.

På to dager i november 1970 spilte Lillebjørn inn solodebuten Tilbake (1971), som inneholder perlen «Far har fortalt». Albumet kom inn på VG-lista, som han toppet høsten 1973 med Portrett. Det inneholder klassikerne «Gategutt», «Alle duene», «Ola Tveiten», «Regnet er en venn» og listetopperen «Barn av regnbuen». Sistnevnte var en oversettelse av «My Rainbow Race», skrevet av Lillebjørns forbilde Pete Seeger. Sangens budskap om at alle mennesker, uavhengig av bakgrunn eller kultur, skal dele vår jordklode fikk ny betydning i etterkant av terrorangrepene i Norge 22. juli 2011. Den ble fremført som allsang over hele landet og av Lillebjørn og 40 000 andre på Youngstorget på en markering under rettssaken.

I 1973 kom også første utgave av Lillebjørn’s gitarbok, som er solgt i over 180 000 eksemplarer og har lært titusener å spille gitar, samt albumet På stengrunn, der Lillebjørn var en av flere som tolket Rudolf Nilsens tekster (blant dem nevnte «Gategutt»). I 1974 fikk Lillebjørn en stor hit med «Haba haba», hentet fra barneplata … og Fia hadde sko!

Byen med det store hjertet (1975) inneholder en av Lillebjørns få politiske sanger, «Victor Jara» (om den chilenske visesangeren som ble henrettet i 1973). Hei-fara! (1976) består av folkeviser fremført sammen med Steinar Ofsdal (fløyter, fele). De to spilte de neste årene mye for norskamerikanere i USA, noe som avfødte Live at Sioux Falls South Dakota! i 1979.

I de suksessrike supergruppene Ballade! (album i 1978 og 1980) og Gitarkameratene (album i 1989 og 1990) spilte Lillebjørn med noen av Norges ledende visesangere.

Oslo 3 (1979) byr på klassikerne «Stilleste gutt på sovesal 1» og «Bysommer». Original Nilsen (1982) er et variert album, anført av swingjazzlåten «Tanta til Beate» (innspilt med Hot Club de Norvège), «God natt Oslo», «Crescendo i gågata», «Fin frokost» og «Se alltid lyst på livet». Hilsen Nilsen (1985) ga oss en av hans flotteste Oslo-viser, «Alexander Kiellands plass», mens Sanger (1988) inneholder «Se deg aldri tilbake».

Da Nære Nilsen kom ut i 1993, visste ingen at det var Lillebjørn Nilsens siste album. Den inneholder bl.a. Norsktoppen-hiten «Fort gjort å glemme» og en sang han skrev sammen med Lars Lillo-Stenberg, «Gul og vissen». Men hans musikalske åre var tørr. Han sa i NRK-dokumentaren Stilleste gutt (2022) at han bare hadde liggende en halv sang han var fornøyd med. I stedet brukte han de neste 25 årene til å holde en rekke konserter, både solo, med Gitarkameratene og med swingjazzbandet Seresta. Han er far til artisten Siri Nilsen.

Av utmerkelser kan nevnes tre Spellemannpriser (1973, 1982, 2022) som soloartist og tre som gruppemedlem, to Gammleng-priser (1982, 2010), Prøysenprisen (1983), Oslo bys kulturpris (2004), innlemmelsen i Rockheim Hall of Fame (2013) og utnevnelsen til ridder av St. Olavs Orden (2022).

Lillebjørn Nilsens bisettelse blir holdt i Oslo Rådhus 9. november.

Kilder: Store norske leksikon, Norsk Pop & Rockleksikon (Vega Forlag, 2013). Artikkelforfatteren er fagansvarlig i SNL og medforfatter av Norsk Pop & Rockleksikon.

I en tidligere versjon av denne teksten sto det at Ole Paus har skrevet teksten til «Se ilden lyse». Dette stemmer ikke. Sangen ble skrevet av Svein Dag Hauge, Svein Gundersen og Jan Vincents Johannessen.