Øvingsrom: Vanskelig akustikk, dårlig lys og tung luft. Vi har tips til deg som trenger bedre lokaler!

Vi myser mot bybroa Ypsilons hvitmalte stålkropp mens vi krysser Drammenselva. Den prisbelønte broa utstråler ambisjon og selvsikkerhet i den lave augustsola. Noen knappe uker tidligere er Drammen blitt kåra til Norges kulturkommune. Og fra Ypsilons midte er det akkurat det den er.

– Det er ikke her man vil komme inn

Vi trår ned i bydelen Bragernes på den andre siden, går mot Drammens Teater. Åpnet i 1870, påtent i 1993, gjenoppbygd i opprinnelig stil med nyåpning av Kong Harald i 1997. Og nå står det her, et ærverdig teaterbygg som utgir seg for å være atskillig eldre enn det er. Rundt hjørnet finner vi en plakett på veggen som varsler vår destinasjon – Harmonien. Oppført i 1900. En neglisjert storhet. Langt over sin beste alder. Muligens en anelse snurt.

– Det er ikke her man vil komme inn når man skal holde på med det man liker aller best, sukker trombonist og styremedlem i Drammen konsertorkester, Ine Holm Johnsen, idet hun går inn.

Tepper i taket, dunkel belysning og overivrig ventilasjon

Kontrasten til Ypsilon og den klare augustkvelden kunne ikke vært større. Det er som lufta og luktene her inne er konservert fra byggeåret. Ventilasjonsanlegget er et åpent rør som stikker ut fra taket. I overkant pliktoppfyllende. En treplate er festa under røret for å forhindre at notene blåser av notestativene. Et svakt gult lys kommer fra spredte spotter i taket. I bjelkene henger provisorisk lyddemping, i form av tepper som musikantene har tatt med hjemmefra. Kun to vinduer kan åpnes, og rundt i rommet står diverse utstyr og stoler.

Kjenner seg ikke igjen i «kulturkommunen»

Da Drammen ble utpekt til Norges kulturkommune under Arendalsuka i august, kjente ikke musikantene i Drammen konsertorkester seg igjen. De synes en kulturkommune bør ha egnede øvingslokaler for korpsene.

– Det vi har klagd over i alle år er at det ikke finnes et konsertsted eller kulturhus der vi både kan øve, spille konserter, og ikke minst ha et lager, sier Cathrine Westlie Eidal, klarinettist og pressekontakt i korpset.

– Det viktigste for oss er å få et rom der vi kan øve uten å bli sjuke. Dette er direkte helsefarlig, hevder Ine.

– Vi har gjort så godt vi kan med lyddemping, sier Cathrine og peker mot teppene i taket.

Drammen konsertorkester er et ambisiøst korps, som stiller i NM for janitsjar hvert år. Den erfarne dirigenten Jan-Erik Hybertsen har for første gang i karrieren måttet skaffe seg ørepropper, for å tåle akustikken i Harmonien.

– Det er nesten negativt å spille her inne, hvis man skal jobbe med, og utvikle klang. Musikerne har problemer med å høre hverandre, og lyden går i alle retninger. Sjøl om lokalet virker stort, får vi ikke utnytta det, forklarer Jan-Erik.

– Ikke la dere blende av glassflater og kulturtrapper

Korpset i Drammen er ikke aleine om å ha vanskelige øvingsforhold. I det nye fylket Innlandet har musikkrådet fulgt nøye med på planleggingen og byggingen av nye kulturbygg. Det er særlig én problemstilling som går igjen:

– I planleggingsfasen ser vi en tendens til at arkitekter tegner veldig fint, men at det tas for lite hensyn til akustikken, sier styreleder i Innlandet musikkråd, Kåre Haugli.

– Jeg tror årsaken er at kompetansen om dette ikke er god nok, verken blant arkitektene eller i kommunene, fortsetter han.

Innlandet musikkråd har derfor formulert tre punkter, som de formidler til politikerne:

1. Planlegg nye offentlige bygg med det lokale kulturlivet til stede i prosessen.

2. Lytt til det lokale musikk- og kulturrådets melding om behov. Bruk anerkjente standarder. Om noe fungerer ett sted, er det ingen automatikk i at det fungerer et annet sted.

3. La dere ikke blende av store glassflater og bratte kulturtrapper. Hvem ønsker å sette seg for å oppleve kulturformidling der andre går med skitne sko?

Norsk standard har fått stor gjennomslagskraft

Sjøl om lokalsituasjonen for Drammen konsertorkester og mange andre korps og kor ikke er god, har det skjedd mye positivt siden den nasjonale standarden for musikkrom ble innført i 2014.

– Det har skjedd overraskende mye på kort tid. Først og fremst har bevisstheten om hva et godt musikklokale er, økt betraktelig, forteller Jon G. Olsen.

Han er daglig leder i Akershus musikkråd, og har vært lokomotivet bak den nasjonale standarden for god akustikk i øvingsrom og konsertlokaler. Jon mener det er sjelden at en standard har fått så stor innflytelse på så kort tid.

– Vi har sett en reell endring i prosjekteringen av nye kulturskoler, men også i prosjekteringen av nye skolebygg. Vi erfarer nå at man bygger i et volum som er egna for kor og korps, forteller Jon.

Hvis ikke rommet er stort nok, bytt lokale!

Volum er et nøkkelord når det kommer til gode musikklokaler. Er ikke rommet stort nok, vil det aldri egne seg.

– Da er eneste løsning å bytte lokale, forklarer Jon.

Han råder korps og kor til å få gjort akustiske målinger i øvingslokalet, dersom det er stort nok, men ikke holder den standarden de ønsker.

– Aldri foreta deg noe uten å ha gjort en måling. Da har du et faktagrunnlag for å kontakte en akustiker, sier Jon.

En akustiker kan være både dyr og billig. Det finnes støtteordninger, blant annet gjennom Musikkutstyrsordningen.

Internasjonal standard basert på den norske

Den norske standarden for musikkrom har fått konsekvenser langt utover Norges grenser. I Melbourne i Australia ble standarden brukt til å få stor nok takhøyde i øvingsrommene i det nye musikkonservatoriet.

– Takhøyde er ofte vanskelig å få gjennomslag for, sjøl om det er svært viktig for akustikken, forklarer Jon.

Han er nå prosjektleder for et utvalg som skal jobbe fram en internasjonal standard – en såkalt ISO-standard – for musikkrom, basert på den norske standarden. Den skal komme i løpet av de neste fire åra.