Paradokset innen kirkemusikken

«Nå skal vi blåse liv her!» utbryter en engasjert Elisabeth Vatn fra orgelbenken. Om noen timer skal kirkerommet i Grønland kirke i Oslo fylles opp til kvinnedagsgudstjeneste.

Vatn har det musikalske ansvaret, på et slags utlån fra de vanlige menighetene hun jobber i: Grorud, Skedsmo og Lillestrøm. Og blåse liv, det skal hun bokstavelig talt.

– Nå skal jeg vise deg.  

Hun smetter bak orgelet og kommer tilbake med en sekkepipe. Orgelet spiller nå av seg selv ved hjelp av pinner som holder tangentene i spenn, og Vatn blåser i gang sekkepipa. Kirkerommet fylles av massive harmonier og voldsom lyd. 

– Vent, blir det litt mye?  

Kantor Vatn er i hvert fall en kirkemusiker med voldsomt mange jern i ilden. 

– Kan du vise meg timeplanen din fremover? 

– Skal vi se, mandag er det kormiljø, tirsdag et møte med et internasjonalt prosjekt, onsdag Det Norske Jentekor og samarbeid med Groruddalen, også er det babysang, da, torsdag er det «Lillestrøm synger», søndag spiller jeg først tradisjonell gudstjeneste på Romsås også videre til Lillestrøm igjen.  

– Det høres heftig ut. 

– Jeg tror det er en 120 %, kanskje? Det blir mye bompenger, for å si det sånn.

Kirkemusikere er mangelvare

Vatn er utdannet klassisk pianist, senere organist. I tillegg spiller hun et uvisst antall instrumenter. Men er hun representativ for en kirkemusiker i 2024?

Spørsmålet går til organist og professor emeritus Harald Herresthal ved Norges musikkhøgskole (NMH). Han svarer at ja, Vatn er i hvert fall det en menighet ofte ønsker seg. 

Herresthal har forfattet den nye boken Lindemantradisjoner og de lange linjer i norsk kirkemusikk, som tar for seg den norske kirkemusikkhistorien gjennom 200 år, og blir utgitt i forbindelse med NMHs femtiårsjubileum – som riktig nok var i fjor.

– Kirkemusikere er nok hele spekteret av mennesker, fra de helt innadvendte til slike som Elisabeth som gjør mange ting på én gang, sier Herresthal.

– Noen har valgt dette yrket fordi de er opptatt av orgel som instrument, andre vokser opp i et kormiljø og er opptatt av å videreføre det.  

– Men hvordan føyer hun seg inn historisk? Ikke minst at hun er en hun?  

– Da Lindeman grunnla sin organistskole i 1883 ønsket han at både kvinner og menn på lik basis skulle kunne utdanne seg til organister. Han var en pionér i en tid da kvinner i beste fall kunne få et yrke som telegrafist, småbarnslærerinne eller organist. Musikk var en naturlig del av det borgerlige livet, og mange kvinner spilte til gudstjenester selv om de ikke hadde utdanning. Det kunne være en prestefrue for eksempel, eller døtrene til kirketjeneren.  

Herresthal forteller at det gjennom hele 1900-tallet var i gjennomsnitt like mange kvinner som menn på kirkemusikkstudiet. Lenge var det vel å merke bare menn som fikk de mest attraktive stillingene. Nå er han bekymret over den fallende interessen for kirkemusikkstudiet generelt.

– Det er nok et sammensatt problem, men jeg tror noe handler om at det er mangel på fulltidsstillinger i kirken. Det kan være lite fristende å ta en lang utdannelse for å gå inn i en 50 % stilling. Det kirkelige engasjementet der man vigsles til tjeneste kan også være en barriere for mange.

– Samtidig er det en katastrofal mangel på kirkemusikere, og det har i mange år vært import på organister til Norge, sier han.  

Få søkere til studieplassene

Da det forrige uke ble kjent at NTNU fryser opptak til kirkemusikkstudiet, var det en ny tvist i en nokså besynderlig affære innen musikkutdanning.

For er du en av de få som velger å studere kirkemusikk i dag, er sjansen stor for at du raskt etter endt utdanning kan tre inn i én av de rundt 900 stillingene i norske kirker.

• Les også: Utdannede kirkemusikere forbigås – og for få tar kirkemusikk-utdanning

Sånn sett skiller retningen seg fra øvrige musikksjangre der det ofte er trangt om plassen. I Norge er det kirkemusikkstudier ved Norges musikkhøgskole, NLA Høgskolen (Høgskolen Staffeldts), Vid Tromsø og Universitetet i Stavanger.

På Norges musikkhøgskole er de midt oppi opptaksprøver av nye studenter. På masterprogrammet i orgel og kirkemusikk var det totalt fem søkere. På bachelorprogrammet var det også fem søkere, men kun to som møtte opp til prøvespilling.  

– Sammenligner du med antall søkere til andre instrumenter, kan du ganger det med et titall. På jazzsang var det over 60 søkere på færre studieplasser. Vi klør oss fælt i hodet på hvorfor det er sånn, sier førsteamanuensis i orgel, Anders Eidsten Dahl.  

– Er kirkemusikkstudiet for snevert? 

– Nei, kirkemusikkutdanningen er jo den bredeste av alle, sier han.

Følte seg lurt  

UiS på sin side åpnet i 2022 opp det da nedlagte studiet i et forsøk på å demme opp for rekrutteringsproblemene. Første semester hadde de to studenter, og dekan Harald Eikaas er spent på årets opptak.  

– Arbeidsmarkedet er jo der ute, det ser vi. Nå har vi totalt fire-fem studenter på orgel og kirkemusikk, og noen få søkere i år. Forventningen var ikke å skape et stort studie, men å ha et miljø og et lokalt utdanningstilbud som var mer up-to-date, sier han.

Mens på NTNU går de altså motsatt vei. Som Vårt Land kunne rapportere, fikk fire unge, aspirerende studenter godkjent opptaksprøven til kirkemusikkstudiet, og det etter en påkostet vervekampanje, for så raskt å bli kuttet da universitetet måtte gjøre besparelser.

«Jeg føler meg veldig lurt», sa en av de fire til Vårt Land, mens instituttleder Nora Bilalovic Kulset parerte med at det «etisk og moralsk er kjempekjipt». 

Det er nå startet en underskriftskampanje mot nedleggelsen av studiet.

En ettertraktet organist – og yngre enn vi trodde

– Visste du at dette kalles et Hamburgerorgel? I tysk sammenheng altså, ikke tenk på burger. 

Victoria Ulriksen titter opp på det enorme orgelet i Oslo Domkirke. Hun er kirkemusikkstudent på NMH og har domkirken som fast øvingssted. Nylig spilte hun også solokonsert her under Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival.  

– 19 år og brennende engasjert i orgel og kirkemusikk. Hvordan startet det?  

– Jeg er faktisk bare 17, sier hun, noe beskjedent.  

17 år! Kontekst må nesten si unnskyld.

– Jeg begynte med piano i fem-seksårsalderen, og da jeg var rundt ti oppdaget jeg orgelet. Jeg kom gående inn i en kirke med familien min, snudde meg rundt og så dette fantastiske instrumentet, og den klangen og det volumet som kom ut …

– For en liten tiåring er det ganske, ja, det var vel det som fikk meg betatt.  

Ulriksen er Oslojente, og fant fort frem til noen som underviste i orgel på Majorstuen. Etter hvert fikk hun integrert musikk i skolehverdagen på ungdomsskolen, og videregående hadde hun rett og slett ikke tid til.

– Jeg tok generell studiekompetanse via nettstudier og søkte meg inn på Musikkhøgskolen.  

Nå går hun første året på bachelorstudiet i kirkemusikk sammen med tre andre. Hun er fullt klar over at hun studerer til en etterspurt yrkesprofesjon.

– Derfor prøver jeg også å være en synlig person, og markedsføre yrket. Det er nok mange grunner til at folk ikke velger dette studiet, men jeg tror mye handler om kirkeorgel, at man forbinder det med noe religiøst. Mange i dag har en avstand til kirken. Jeg tror også at mange barn rett og slett ikke tenker på orgel som et mulig instrument å lære seg, sier hun.  

Ulriksen setter seg ved orgelet og trykker på en del knapper.

– Jeg prøver å finne ut hva slags lyd jeg skal ha på det. Ok. Her kommer Mozarts adagio og allegro i f-moll.  

Domkirken er knappenålsstille. Det er et fascinerende syn. Føttene hennes danser over pedalene i imponerende tempo mens hendene spiller to rader tangenter.

Som fersk bachelorstudent er hun allerede travelt opptatt med konsertproduksjon. Bare den siste uken har hun lagt bak seg tre festivaler, og til sommeren skal hun turnere Europa rundt med orgelkonserter.  

– Jeg sitter jo kanskje foran drømmen min akkurat nå. Jeg har veldig lyst til å bli domkantor, samtidig som jeg kan kombinere det med en utøvende konsertkarriere. Det er vel drømmemålet mitt.  

Ulriksen benytter ivrig oppmerksomheten rundt talentet sitt til å rekruttere folk på sin egen alder.  

– Jeg er veldig opptatt av at alle skal få muligheten til å oppdage instrumentet – på tvers av kjønn – for det er jo veldig få kvinnelige organister. Nå har jeg begynt å treffe mennesker på ulike steder i landet som interesserer seg for orgelet, unge jenter. Det gjør meg skikkelig glad.  

Orgelkids 

For å forsøke å øke interessen for kirkemusikalske studier, har flere organister i senere tid tatt ordentlig tak. Nå finnes det mer enn 20 orgelklubber rundt om i landet, kalt «Orgelkids». Der kan syv- og åtteåringer ikke bare lære seg sitt første orgel, men også bygge sitt eget. I tillegg gjør Den norske kirke en innsats for å lage kormiljøer for barn i alle aldre. Det er et stort steg i riktig retning, mener forfatter og komponist Harald Herresthal.  

– Mange barn er nå i gang, men det vil jo ta nærmere 20 år fra 7-åringen tar sin første tone til han eller hun får sin første ansettelse som kantor, sier han. 

– Men apropos morgendagens kirkemusikk. Hvordan passer kirkemusikken inn i det moderne musikk- og kulturlivet? 

– Det er en enorm utvikling på det klassiske og kirkemusikalske feltet. I de senere årene har også andre musikksjangre fått plass, og enkelte kirkemusikere tar med seg andre sjangre som jazz, gospel osv. Tidligere satte man den klassiske musikken høyest, nå er man mer opptatt av sjangerbredde og kvalitet. Det er ingen mangel på interesse for kirkemusikk, jeg opplever ofte at konserter er utsolgt, sier han.  

Først og fremst musiker

Tilbake i Grønland kirke har kantor Elisabeth Vatn nå funnet det riktige lydbildet for prosesjonen som skal sette an kvinnedagsgudstjenesten. Selv skal hun traktere orgel, sekkepipe og en og annen meråkerklarinett.  

– Opplever du et press på å fylle absolutt alle musikalske poster i Den norske kirke?  

– Altså. Nå er det stadig vekk behov for nye møteplasser og gjøremål hvor musikk er inkludert, og da trengs det flere former å utøve musikk på – kontra den tradisjonelle organisten som bare spilte til gudstjenester og kantoren som ledet koret i kirken.

– Hvis man har flere ben å stå på, er det nok veldig ønsket i kirken. Så man må lære seg å si nei, sier hun med et forsiktig smil.

– Men dette med at folk lar være å søke seg til kirkemusikkutdanning. Er det fare for at det kristelige fokuset skremmer folk vekk i dagens sekulære Norge?

– Det kan godt tenkes. Flertallet går jo ikke i kirken lenger, og musikken er jo knyttet ubønnhørlig sammen med kirken. Samtidig tenker nok mange som tar utdannelsen at de først og fremst er musikere, meg selv inkludert. Sånn sett vil alltid kantorene og musikerne i kirken være i en annen posisjon enn de øvrige ansatte i kirken.

– Når det er sagt; du må være interessert i å spille orgel. Det er jo en profesjon, kantorutdanningen, og en lang tradisjon som skal ivaretas. Det er også det som gjør studiet spesielt og interessant.