Pengene i samtidsmusikken: Et absolutt minimum og knapt nok det

Ikke minst kan ikke samtidsmusikere forvente å få noen inntekt fra døren.

Over og under minstesatsen

Creos anbefalte minstesatser er et kjent fenomen også på samtidsfeltet. 

De aller fleste av de Kontekst har intervjuet, svarer at honorarene vanligvis ikke faller under konsertsatsen – nå 5500 kroner. En av de mer erfarne vi snakket med sier at honorarer sjeldent er så lavt som Creos minstesats.

Vi spurte om musikerne fikk betalt ekstra for prøvetiden før en konsert, som ofte er betydelig på dette feltet, og hvor det dessuten er vanlig at en konsert oppføres én, eller veldig få ganger.

Svarene varierte sterkt.

En solist oppgir at hen oftest for betalt mer enn Creo-satsen.

– Får du betalt når prøvetiden er lang?

– Ja, som solist er ikke betaling for innøving noe problem.

En ensemblemusiker opplyser at hen «som oftest får minimumssatsen».

– Får dere i så fall ekstra betalt for lang prøvetid?

– Så å si aldri. Det kan hende at vi får en symbolsk sum.

Forberedelsene til fremføring kan bli omfattende. Som oftest er det mange timer forberedelser med innstudering av komplekse notebilder og nye instrumentoppsett. Dette kan ta alt fra 30 minutter til flere timer å rigge.

Kanskje må man lage rigg selv eller låne av kollega på andre siden byen. «Det kan være som å lage og lære seg et nytt instrument», sier en.

De største oppdragene dekker minst

Den samme ensemblemusikeren legger til at når musikerne i ensemblet er solister, for eksempel med et orkester, blir honoraret høyere enn Creo-satsen.

En annen forteller at det typisk er de største oppdragene som er dårligst betalt i forhold til arbeidsmengde. Konserter med allerede innøvd repertoar kommer bedre ut.

(fortsetter under)

Et intervjuobjekt har erfart honorarer under Creo-satsene fra et større ensemble. Dette ble forklart med at de fleste som spiller i ensemblet har faste jobber i symfoniorkester, og at ensemblet dermed kan betale lavere enn satsen uten at noen bryr seg for mye – fordi musikerne allerede har full jobb et annet sted.

Dette blir bekreftet av et annet intervjuobjekt, som dessuten er frustrert over at oppdragsgivere velger å se bort fra at Creo-satsene er anbefalte minstesatser. 

– Jeg forsøker å fortelle arrangører at Creos anbefalte minstesats er laget for å ha en minstesats. Mange betrakter satsen som en tariff. Det er synd. Hvilken annen gruppe tjener mindre enn for 15 år siden?  

Hen mener dessuten at dårlig betaling for innøving fører til at ensembler, festivaler og utøvere velger bort vanskeligere verk til fordel for enklere materiale.

– Når jeg lager solokonserter for pengesterke aktører som museer eller organisasjoner er honorarene ok. Det frie feltet innen dans, teater, impro, lokale arrangører, og samtidsensembler er lavt betalt.

Likevel svarer flere at det går an å leve av å spille samtidsmusikk, selv om flere også peker på at årsinntekten ligger langt under norsk snittlønn. 

Administrasjon og søknader tynger

– De gangene jeg har vurdert å gi meg som musiker har det vært på grunn av søknadsmølla, sier en av musikerne, og peker dermed på noe flere av de vi har snakket med er sterkt opptatt av.

Enten det handler om egne, personlige prosjekter eller drift av et ensemble, så er det tydelig at den administrative siden av livet som kreativ musiker tærer på mange.

– Veldig mye tid går med til administrasjon, og er dessuten nesten alltid ubetalt, sier en. 

Samme musiker peker på når hen stabler på bena et eget prosjekt og får med andre musikere, blir det ofte veldig lite penger til prosjektlederen fordi hen gir ut mest til de andre for å kunne betale akseptabelt.

– Administrasjon er aldri betalt og innstudering sjelden eller kun delvis.

(fortsetter under)

– Å søke midler gjennom plattformer som endrer seg fra gang til gang, følge med på søknadsfrister og ordninger som stadig endres, sende omfangsrike rapporter, hvordan håndtere utsatte eller avlyste prosjekter også videre også videre i det uendelige, for så å sitte igjen med smuler i prosjektmidler – det er svært enerverende, sier en.

Hen mener at de utenommusikalske sidene ved jobben truer den musikalske kvaliteten.

– Det er veldig mye god og positiv, skapende energi som går tapt i dette spillet om pengene – hvor mange bare har lyst til å bruke tid på å spille så mye og så godt som mulig.

Vil ikke bli avhengig av støtte

Likevel er det tydelig at støtte fra stat eller fylke/kommune spiller en viktig rolle for feltet. Det er ikke lett å finne noen som spiller for døra, slik man ofte gjør i andre sjangere, mens svaret på spørsmålet om offentlig støtte er en del av budsjettet for konserter, er stort sett ja.

– De aller fleste pengene vi bruker til å arrangere konserter og utbetale honorarer kommer fra offentlig støtte, sier en ensemblemusiker.

En annen forteller at mange av ensemblene hen er med i får støtte.

– Men jeg kjenner enkelte som betaler selv om de ikke får eller kan søke støtte. Jeg og mine nærmeste gjør det. Man må ikke bli for avhengig av støtten.

Spiller gratis

Likevel forteller flere at de fra tid til annen spiller gratis, for eksempel for veldedige tiltak eller i begravelser.

Når det gjelder bruk av personlige stipender som «subsidiering» av spillehonorar, for å få spilt mer, ser det ut som om det er et fenomen mer for yngre i etableringsfasen enn for de eldre og etablerte.

En representant for den siste gruppen sier at stipendpengene heller brukes til å skrive musikk eller betale for en workshop.

Likevel, når spillelysten er stor og budsjettene presset, så kan man falle for fristelsen.

– Det har hendt at jeg har godtatt et honorar under minstesats, fordi jeg har fått en eller annen form for støtte, for eksempel fra Kulturrådet. Jeg prøver å slutte med det, sier en av musikerne.