Denne teksten ble først publisert på Petter Wettres blogg, i to deler. Dette er en lett redigert versjon.

Her kan du lese den originale teksten, del 1.

Her kan du lese den originale teksten, del 2.

«Å sitte inn!» Denne ubekvemme, men akk så enestående måte å presentere seg musikalsk. Eller er den det? Å sitte inn har aldri vært min kopp te, men nå som jeg har bosatt meg i Paris har jeg innfunnet meg med at dette er eneste måte å introdusere seg på. Å sitte inn med et band betyr strengt tatt at man er spillende gjest på én eller flere av låtene i bandets repertoar. Det er med andre ord hakket over en jamsession, hvor den primære funksjonen er å underholde både seg selv og andre med å spille låter man muligens ikke kjenner så godt. Dette foregår gjerne i en uformell setting hvor grensene omkring hva man skal spille, hvor lenge og hvor mye, ofte er veldig vage. Å sitte inn derimot, er mer en slags høflighetsgest tilbudt av bandet, som en tillitserklæring til deg som musiker. Det forventes mer av en som sitter inn enn en som tilfeldig dukker opp på jam.

En risikosport forbeholdt ungdommen

Det er en utfordrende situasjon i voksen alder, (for å si det mildt), å forholde seg til denne «ene sjansen» for å knytte en kontakt, gjøre et inntrykk (fortrinnsvis positivt), eller i beste fall: skaffe seg en gig. En risikosport forbeholdt ungdommen egentlig. Med det mener jeg at sannsynligheten for at du blir gitt en ny sjanse er større jo yngre du er. Etter 30 år i bransjen skal man jo strengt tatt høste fruktene av innsatsen man har lagt ned, skli forbi rekken av sultne, unge musikere og seile inn først i køen til neste spillejobb, basert på erfaring og rykte. Men det er jo dette jeg har «signa up for» ved å flytte til Paris, så jeg har bare meg selv å takke. 

Søndag for et par uker siden var jeg til stede på en veldig uformell session. Nesten som en jam, bare uten gjester. Foruten meg da. Dette var trommeslagerens gig. Jeg ble fortalt at han hadde invitert en del folk til å komme og sitte inn. Mitt bekjentskap, som hadde invitert meg, kunne derfor ikke garantere at jeg fikk anledning til å prøve meg.

Ikke bedre enn sist spilte solo?

Selv om min bakgrunn er fra USA og mine musikalske preferanser har klare forankringer i The Great American Songbook, har jeg aldri vært en særlig god jammer. Jeg er heller ikke særlig bekvem med å sitte inn. Med det menes at jeg kan altfor få låter, og de få jeg kan husker jeg dårlig. Med en slik bagasje er det derfor ytterst utfordrende å kommunisere noe som helst av musikalsk verdi. Det gjør heller ikke saken bedre at det er i nettopp slike situasjoner det gjelder som mest. Det er nå man skal vise seg fram/imponere dem du spiller med i håp om framtidige gigs og gode skussmål.

Dette er virkelighetens eksamen. På godt og vondt koker det ned til om du kan noe her og nå. Det er nå man skal leve opp til myten om at man «ikke er en bedre enn sin sist spilte solo». Selvfølgelig er man det, men det er aldri noe intervju i etterkant av en slik musikalsk presentasjon, så sjansene for å verbalt rette opp inntrykket er ikke-eksisterende. Uten referanser i et nytt land med et nytt språk og absolutt ingen bekjente, blir man således verdivurdert og kvalitetssikret basert på hvor mange standardlåter man kan og hvor mange runder soloer man makter å spille på disse.

First rule of conduct: ikke virk for ivrig

Oppgaven var altså: å sitte inn på en session

Hensikt: å imponere samtlige musikere og publikum og samtidig skape et rykte i Paris som «han nye, gode fra Norge».

Forutsetninger: Dårlige. Fire ukers ferie og liten kjennskap til bandets repertoar.

Som ny i by’n blir man nødt til å snoke opp action selv. Min metode er således å mase diskré på de perifere bekjentskapene jeg har skaffet meg, i håp om å få til noe. Sist søndag var intet unntak. På en liten bar/kafé i det 11. distrikt skal det fra kl. 14 til 17 spilles en session er jeg blitt fortalt. Så – first rule of conduct: ikke virk for ivrig. Du ønsker ikke å møte opp to timer for tidlig som en lydig spellekåt valp. Så jeg tenker at å dukke opp cirka kl. 15 vil få meg til å virke forholdsvis nonchalant og verdensvant. Som tenkt, så gjort. Når jeg derimot ankommer stedet kl. 15.10, har ikke bandet rigget instrumentene sine engang. Så da sitter man der da… som en lydig, spellekåt valp. Det finnes jo verre steder å henge enn på en hipp bar i Paris i nydelig sommervær, men jeg kan ikke annet enn å irritere meg en smule over mitt eget uerfarne oppmøte. Så med litt røde ører og en solid ripe i integritetslakken skanner jeg lokalet for å se om jeg drar kjensel på noen musikere.

Jeg registrerer at jeg har spilt med trommeslageren før. Han er solid. Forventningene om å få til noe av musikalsk verdi denne ettermiddagen stiger i takt med varmegradene i solveggen, mens det ventes og ventes. Tredjemann i bandet er en kjent person som jeg har hørt ved flere anledninger. Min umiddelbare tanke er at denne sessionen har et enormt potensial. Men så var det alle disse uforutsette hendelsene da…

Ikke maks preppa for world domination, for å si det mildt

Én ting er å spille låter du ikke kjenner så godt med folk du aldri har spilt med. Det er en del av arbeidsoppgaven som improviserende musiker. Men å sitte «på ank» og vente til bandleder finner det for godt å introdusere deg, det er nærmest tortur. Du har ikke lyst til å spise noe, fordi du vil være skjerpa og ikke mett. Du vil ikke drikke noe heller, av frykt for å måtte på do når det er din tur. Så da sitter du der da, og dehydrerer, uviss om hvor lenge det er til du skal på. Og det er som regel lenge til.

Erfaringsmessig skjer det ikke før helt mot slutten. Det viser seg å holde stikk denne gangen også. Timevis uten vått eller tørt, mens man grunner over hva man skal spille, samtidig som man innerst inne klamrer seg til håpet om at bandet ikke spiller den låta du ønsker å sitte inn på før du skal sitte inn. Men dette er ikke det verste. Det verste, (i mitt tilfelle i hvert fall), er å befinne seg i en slags smånervøs limbo uten mulighet til å få spilt en tone før opptreden. Det er verken tid, rom, sted eller anledning for slikt. Samtidig registrerer man at det har gått flerfoldige timer siden man dro hjemmefra. Den stusslige oppvarmingen man foretok i morgentimene er i ferd med å gå ut på dato, og den fire uker gamle ferieflisa returnerer sakte, men sikkert til sin bølgeblikkaktige form. Man er med andre ord ikke maks preppa for world domination, for å si det mildt. (Teksten fortsetter under bildet.)

En (u)musikalsk forsamling ingen ønsker å være del av

Så har tiden kommet. Endelig. Henrykt har jeg registrert at bandet ikke har spilt min «favorittlåt», så dermed skulle det være fritt fram. Entusiastisk inviterer jeg med mitt bekjentskap til å spille sammen med meg. 

– Nei, den låta er litt for vanskelig å spille i en akkordløs setting, er svaret!

Som «innsitter» har man selvfølgelig ikke mandat til å overprøve bandets repertoar.

– Ok, hva med… (nytt låtforslag).

– Låter som veksler mellom sving og bossa står for tiden ikke øverst på min prioriteringsliste!?

Hva f… tenker jeg, samtidig som en bevegelse i øyekroken får meg til å dreie på hodet. Det foregår noe borte ved trommesettet, og det er bekymringsfullt. Trommisen (han flinke) har invitert en venn (ikke flink) til å sitte inn på den samme låta som jeg skal sitte inn på, og som vi fortsatt ikke har klart å bestemme oss for.

Men tilbake til låtproblematikken:

– Hva med en blues da, hører jeg meg selv si. Og jeg som hater blues! Turnaround (Pat Metheny). I C-dur. I forfjamselsen av å ikke kunne spille et selvvalgt nummer og med en medioker trommeslager, har jeg skapt et nærmest umulig utgangspunkt for meg selv. Da heller ikke bassisten virker særlig imponert over å måtte forholde seg til både ny saksofonist og trommeslager, har vi alle ingrediensene til det man kaller «a perfect storm». Bandet har gått fra å være en organisk enhet til å bli en (u)musikalsk forsamling ingen ønsker å være en del av. Og på toppen av det hele skal jeg spille blues i D-dur på hornet. Hvor dum går’e an å bli?

Skandalen er et faktum

Melodien går greit. Den er jo faktisk helt ålreit. Så var det soloene da. Det er da mine antakelser om trommeslagerens manglende musikkforståelse slår til. For å vise at han er innovativ gjør han alt han kan for å bryte opp time’n, og rett og slett «tullespiller« (i mine ører), under påskudd av å framstå kreativ. På grunn av trommisens sviktende dømmekraft, mister bassisten av naturlige årsaker gnisten. Fullstendig uinspirert bidrar han med noen tilfeldige basstoner her og der som effektivt kaldkveler dette ynkelige forsøk på musikk. Alt kunne muligens vært unngått hvis ikke kjæresten til den originale trommisen hadde dukka opp. Han vil selvsagt røpe sin kjærlighet på italiensk vis, så da passer det jo perfekt å la en annen trommeslager akkompagnere den nye saksofonisten i by’n, mens han degger med dama.

Skandalen er uansett et faktum. Etter fire runder i vektløs tilstand, gir jeg opp. Det lar seg rett og slett ikke gjøre å musisere under rådende forhold. Den beste, og eneste musikalske avgjørelsen som blir foretatt under dette opptrinnet, er min avgjørelse om å slutte å spille.

Da vi endelig er ferdige, rusler jeg slukøret bort til saxkassa og begynner å demontere hornet, samtidig som jeg funderer på hvordan jeg lettest kan snike meg ut av kafeen og forsvinne sporløst uten alle de tilgjorte høflighetsfrasene à la «nice to play with you», «you sound great».

Det er akkurat da min bekjent kommer bort til meg.

– Å sitte inn er det verste, ikke sant?

– Jeg tror bassisten var hypp på å komme seg vekk. Beklager igjen! Hva slags set up har du? Du har en «big sound». «You sound great.»

Selvransakende epilog

Etter å ha fått sist søndag på en drøy ukes avstand, har jeg endelig kunnet le av hele opptrinnet. Ikke bare ler jeg av hvor høytidelig jeg tar meg selv, men også hvor stor betydning jeg tilga denne bagatellen av et musikalsk rendezvous sørøst i Paris.

Uansett, noe godt kom det ut av det – jeg vet at jeg er bedre enn min sist spilte solo. Nå gjelder det bare å få fortalt de franske musikerne dette. På fransk!

Petter Wettre er musiker og komponist