Det går greit å undervise piano så lenge det ikke er mer avansert enn Mozart Rondo alla turka. Jeg har piano som bifag, sier Terje Brun.

Han er organist i Vågan, Henningsvær, Gimsøy/Strauman og har pianoelever i kulturskolen. Men han er utdannet på trekkspill.

– Pass på fingersetting, sier han til 16-åringen Joakim Haugnes, som lover å øve litt mer til neste time.

Vågan kulturskole i Svolvær har 27 pianoelever, men ingen pianist til å undervise.

Elise Westerlund er fiolinist og har fjorten elever. Elleve av dem er på piano, tre på fiolin.

– Jeg hadde foretrukket å undervise mest i fiolin, men det går greit med piano, sier hun og vedgår at det var en litt rar situasjon å være nyutdanna og få jobb på bi-instrumentet.

Fiolinist Ørjan Mattsson ved Vågan kulturskole har full stilling. I mange år hadde han bare fiolinelever, men da en del sluttet, ble stillingen fylt opp med pianoelever. Nå har han flere elever på piano enn på fiolin.

– Man kan komme med tips, fordi man er musiker, men det beste ville være å ha en som har piano som hovedinstrument, sier Mattsson.

Ingen, heller ikke MFO, vet hvor utbredt det er at kulturskolelærere underviser i andre instrumenter enn det som er hovedinstrumentet. MFO har heller ingen oversikt over situasjonen i de små kulturskolene.

– Det varierer hvor mye «bi» instrumentet er. Forskjellen mellom kornett og trompet er ikke stor, og mange spiller både saksofon, fløyte og klarinett eller andre bi-instrumenter på meget høyt nivå, påpeker Hans Ole Rian, leder i MFO.

Han mener at lærerkompetansen likevel ikke må bagatelliseres.

– Læreren er den viktigste ressursen for elevenes læring. Kompetansen til de ansatte bør være bredt sammensatt for å møte de lokale behovene, sier han.

Har vært heldig

Vågan kulturskole er avhengig av kommunale bevilgninger, og rektor Oddvar Nøstdal har ikke tro på at han får penger til en pianolærer-stilling.

– Vågan kommune har skjønt at kultur er viktig, men politikerne kan ikke trylle. I de andre kommunene i Lofoten er det knapt én full stilling i kulturskolene, sier Nøstdal.

Han er trombonist og underviser i alle messinginstrument-ene. Det gjør også tubaisten og trompetisten ved kulturskolen. De er elleve ansatte, fordelt på åtte årsverk.

– Sånn er det på bygda. Alle er innforstått med å være «poteter», sier Nøstdal og tilføyer:

– Egentlig er jeg tilhenger av at ingen undervisning er bedre enn dårlig undervisning. Men jeg vet at mine ansatte ikke gir dårlig undervisning. Jeg har vært heldig.

Mange fioliner, men ingen lærer

Irene Persen, rektor ved Porsanger kulturskole i Lakselv, kjenner seg godt igjen i situasjonen.

– Dette er gjennomgangstema i alle små kommuner, også i Finnmark. Vi er en liten kulturskole, og jeg er nødt til å bruke de musikerne vi har. De ansatte må gå inn der det trengs, sier hun.

Porsanger kulturskole har fem lærere fordelt på tre årsverk. Pianolæreren pendler 30 mil fram og tilbake fra Honningsvåg til Lakselv, og en adjunkt i grunnskolen er ansatt for å ha musikk, dans og drama-grupper. Irene Persen har selv musikk, dans og drama-grupper og elevkor, men er først og fremst gitarist.

– Tidligere underviste jeg piano, men sluttet med det. Jeg syntes det var frustrerende uten det pedagogiske grunnlaget for det instrumentet, sier hun.

Porsanger kulturskole har en vakant 30 prosent-stilling for fiolinlærer i håp om at det dukker opp en til å undervise.

– I dag er det ikke mulig å lære fiolin på kulturskolen. Lakselv hadde et av Finnmarks største symfoniorkester på 70-tallet og har masse fioliner liggende, men ingen til å spille på dem. Det er utrolig leit, sier Persen.

Oppfordrer til kurs og dialog

Hans Ole Rian mener det må finnes systemer for etter- og videreutdanning av lærere og ledere, gjennom kurs, studiereiser og formelle utdanningsprogrammer. MFO-lederen oppfordrer utdanningsinstitusjonene til en kontinuerlig dialog med kulturskolene gjennom Norsk kulturskoleråd, om utforming av utdanninger som kvalifiserer til arbeid i kulturskolen.

– Dette for å sikre at utdanningsinstitusjonene leverer lærere med høy og relevant kunstfaglig og pedagogisk kompetanse, sier han.

Irene Persen i Porsanger kulturskole påpeker at de ansatte i kulturskolene stadig får tilbud om kurs, men at kommunebudsjettet ikke tillater deltakelse.

– Det koster en formue å komme til Oslo. Kommuneøkonomien er forferdelig dårlig, og egentlig er jeg bare glad kulturskolen henger sammen, sier hun.