Problemet med kulturberedskapen er at det ikke er nok snakk om Astrid S

Annethvert år arrangeres Kulturytring, «Norges største nasjonale arena for kunst- og kulturpolitikk», i Drammen.  

Årets utgave, den tredje, avholdes som de foregående i slutten av juni, altså i det merkverdige tidsrommet hvor ikke alle har tatt ferie, men alle har det likevel. 

Det er en hyggelig affære.

Temaet for året – Kunst og kultur i krisetid – er ikke overraskende, men en utfordrende kombinasjon med et publikum som tenker mer på reker og hvitvin enn beredskap.  

Dette temaet følger opp debatten rundt kulturens plass i den dystopisk titulerte Totalberedskapsmeldingen: Forberedt på krise og krig, som ble lansert tidligere denne måneden. 

Kulturen glimret først med sitt fravær i denne meldingen, men etter mye debatt og lobbyisme fra kulturorganisasjonene ble kultur og kulturarv beæret med 706 ord (av veldig mange flere). 

Min personlige favorittformulering er bruken av ‘kan’ her: 

Tilgang til uavhengige medier, kunst- og kulturuttrykk, idrett- og fritidsaktiviteter kan gi mening i vanskelige tider og en følelse av tilhørighet, identitet og håp. 

Kampmoral 

Jeg prøver å være optimist. Det er utfordrende når man jobber i mediene og må forholde seg til hva som skjer i verden.  

Men det balanseres heldigvis med ting som gir meg ro (leke med barna, høre på Getz/Gilberto, lese noe annet enn nyheter).  

En annen setning fra Totalberedskapsmeldingen prøvde å rokke ved denne balansen, men klarte det heldigvis ikke:  

En kultursektor som fungerer så normalt som mulig i krisetid vil være et viktig ledd i nasjonens totalberedskap og befolkningens evne til utholdenhet, opprettholdelse av mental helse og kampmoral. 

Spesielt ‘kampmoral’ drar meg rett til et scenario hvor bombene faller, og en gjeng motstandsfolk vandrer bortover en landevei og plystrer på Astrid S’ «Emotion». Kanskje til og med Jonas Benyoubs versjon. 

Musikk for en ny tid 

Musikkreferansen over er ikke helt tatt ut av det blå. Som mange andre småbarnsforeldre har jeg (etter mange års intens motstand) henfalt til Hver gang vi møtes. 

Det er lett underholdning. Jeg vet hva jeg får. Og jeg liker både Astrid S, Dybdahl og Bjella. 

Og det er fortsatt mange som bruker programmet som kilde for sin musikklytting: For øyeblikket er det fire HGVM-låter inne på topp 10, deriblant tre av Astrid S. 

Kjapt tilbake til politikken: 

Under lanseringen til Totalberedskapsmeldingen sa justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl at «vi legger bak oss tidsperioden vi har levd i siden 1990-tallet og murens fall, med en beredskap basert på dyp fred. Fremover må vi planlegge for å en ny tid». 

Det er så tungt! Skal jeg kvitte meg tankegodset fra hele min skoletid og alle årene etter?  

Og må man virkelig forholde seg til dette i slutten av juni under Kulturytring? Er det reke-og-hvitvinspublikummet som skal legge grunnlaget for hvordan kunst og kultur skal eksistere i denne nye tiden? 

Et forslag, for å gjøre denne overgangen til den nye tid litt mer behagelig, er en paneldebatt om hvorvidt det er Astrid S og Stein Torleif Bjellas oppgave – nei, plikt! – å skrive sanger som er lette å plystre på når man trenger å holde moralen oppe. 

For det er jo sangene av de mest populære artistene som kan gi mening og håp.