Progressive lydmalerier: Bresk hyller Balke

Den ferske trioen fra Toten debuterer i dag på plate. Det gjør de med en hyllest til Peder Balke, som regnes som en av de beste landskapmalerne i Norge på 1800-tallet. Han var født i en fattig husmannsfamilie på Helgøya i Mjøsa, men endte opp med å selge bilder og skisser til kong Ludvig Filip av Frankrike.

Selv består Bresk av Peder Narum (trommer), Lars Christian Narum (tangenter) og Jon Anders Narum (bass). Lars Christian og Jon Anders er brødre, som også bør være kjent fra den Spellemannpris-vinnende trioen Narum. Peder er dessuten sønn av Lars Christian.

Og det er Lars Christian vi i Kontekst har tatt en prat med i forbindelse med utgivelsen «A Journey Through The Life Of Peder Balke 1804-1887». Fra før har norske musikere som Lars Lillo Stenberg, Ketil Bjørnstad, Kari Bremnes og DePress lagd plater med utgangspunkt i kunstnere som Edvard Munch og Lars Hertervig.

Bresk er jo et generasjonsband. Du har også tidligere spilt med nær familie – hva tenker du at det gjør med musikken og prosessen?

– Godt spørsmål. Jeg har jo spilt med Jon Anders så lenge jeg kan huske. Og vi har band med søsteren vår, Benedikte. Under lock down-perioden ble sønnen min, Peder, plutselig den eneste jeg kunne spille med. Det har ikke vært en plan at det skulle bli så mange familieband, men det har vært naturlig å jobbe sammen. Det viktige har vært å gi hverandre roller vi trives i.

Fra progrockens gullalder

På «A Journey Through The Life …» skinner det raskt gjennom at trioen har latt seg inspirere av den klassiske progrocken fra 70-tallet, slik som «The Six Wives of Henry VIII» av Rick Wakeman og Bo Hanssons «Lord of the Rings». På denne måten skaper de sine egne lydmalerier, som skildrer både livet og verkene til Balke.

Progrock, særlig fra den opprinnelige gullalderen på 70-tallet, er gjerne nokså kompleks musikk. Hvordan er det å jobbe med dette lydbildet med utgangspunkt i en trio-besetning, synes du?

– Trioformatet uten vokalist gir enorme rom til Hammond, Moog og clavinet, men det er også god plass for bass og trommer her. Vi kan alle kan spille ut det vi har på hjertet uten å holde igjen. Jeg har gjort mange pålegg med keys i studio, og tenkte at det ville trenges åtte utgaver av meg for å spille det live, eller to Rick Wakeman. Vi har heldigvis funnet ut at det går fint med oss tre.

Hva er det ved den klassiske progrocken som fascinerer deg som musiker? Og hvilke forbilder har du og de andre i bandet til felles?

– Det er noe med viljen til å gå nye veier, blande sjangre og skape musikk som ikke på noen måte passet inn i kommersielle rammer, men som likevel ble superpopulær. Låter som strekker seg over en hel plateside. Etter hvert ble kompleksiteten hovedveien for utvikling, og man kan vel si at det kom i veien for det musikalske. Vi i Bresk er jevnt over enige om at Yes, Genesis, Emerson Lake & Palmer og Jethro Tull lagde fabelaktige album på denne tida.

Musikken til Bresk kan sies å ha noe episk og dramatisk ved seg, akkurat som maleriene til Balke. Vi spør om trioen bevisst valgte denne formen for å skildre livet og kunsten hans.

– Vi visste at vi ville lage en progskive, og så at Balke ville være perfekt for et instrumentalt konseptalbum – med det dramatiske livsløpet og de episke bildene. Vi har virkelig prøvd å fange opp tidsånden og stemningen som preget 1800-tallet, og formidle det på vår måte.

Lys og drama

Det er mye lys og natur i mange av Balkes bilder, med motiver fra Norge og Norden. Føler du at dette gjør ham til en spesifikt skandinavisk kunstner?

– 1800-tallet og romantikken hadde en søken mot naturen, store følelser og det fantastiske. Balkes reise til Nord-Norge i 1832 var et genialt trekk i så måte. Særegen teknikk og koloritt gjør at han er noe for seg sjøl. Det er ikke uten grunn at Munch og Balke er de eneste norske kunstnerne med utstilling på National Gallery i London, mener Narum.

– Kona, Annette, er billedkunstner og har stilt ut på Peder Balke-senteret. Det var med på å gjøre oss kjent med historien hans. Det var noe med at han var fra våre trakter. Og selv om han fortsatt har arbeider i den faste utstillingen i Louvre, og for noen år siden ble stilt ut på Metropolitan Art Centre i New York, er han ikke så kjent i Norge.

Balke var ellers sosialt engasjert, og etablerte i sin tid Balkeby i Kristiania som en småby med trehus og parseller for arbeidere og håndverkere. Dette området, som lå mellom Majorstuen og Hegdehaugen, ble i 1879 herjet av en voldsom brann. Samme år ble Balke rammet av slag, og måtte legge ned penselen.

Flere av titlene på platen – som «Sailing the Northern Coast»», «Napoleonic Wartime Overture» og «The Fire» spiller direkte på begivenheter i Balkes liv. Hvor egnet er musikk til å brukes i et biografisk øyemed, tenker du? Og har du selv noen favoritter som lykkes med dette?

– Jeg synes det var en interessant utfordring. Musikken som en såpass abstrakt uttrykksform er fantastisk når det kommer til å sette stemninger som gir assosiasjoner. Personlig liker jeg mer hentydninger enn det overtydelige. Men det er jo et vell av måter å gjøre det på.

Internasjonal berømmelse

Balke døde i 1887, åtte år etter den ødeleggende brannen. Da var han 83 år gammel, og hadde opplevd både revolusjoner, anerkjennelse og politisk motstand. Han ble glemt av sin samtid, men er i etterkant altså en av få norske malere som har vært stilt ut i National Gallery i London.

Bresk håper at musikken om Balkes liv kanskje også kan nå ut til et publikum utenlands, der norsk progrock de siste årene har hatt en svært godt klang, med spydspisser som bandene Wobbler og Airbag.

– Det hadde vært enormt kult om noe slikt hadde skjedd. Prog er jo en liten sjanger i Norge, men internasjonalt har den jo et publikum. Men det er mye som må klaffe, med omtale i toneangivende internasjonale bransjeblader, turneer utenlands og listing på strømmetjenester. Her hjemme har jeg har lagt merke til at også folk innafor jazzen har tatt i bruk prog-elementer – som med de kule tingene med Elephant 9 og Steamdome.

Tar dere dette prosjektet videre, eller avsluttes det i og med utgivelsen?

– Målet var først og fremst å gi ut skiva, men da vi begynte å øve til vår debutkonsert i fjor høst begynte moroa for alvor. Planen er å få gjort konserter det kommende året, samt gå løs på neste album.

Grenseløst og særegent

Albumet til Bresk kommer ut på Drabant Music. Selskapets slagord er et sitat av Ole Paus: «Jeg tror ikke på sjangere, jeg tror på musikk som har et punkt hvor du treffer et annet menneske.»

Er det noe du kan skrive under på, både med dette prosjektet og Narum?

– Ja, for meg er det essensen av å drive med musikk. Og Drabant tar jo dette på alvor. Mange vil nok oppleve at Bresk ligger et stykke unna Narum – eller Hellbillies, for å ta et annet band jeg spiller med. For meg er det bare musikk. Jeg synes ikke spranget fra Jimi Hendrix til Stravinskij er så stort. Det dreier seg om sterke uttrykk med egen signatur.

Balke arbeidet i sin tid både for kunstner- og arbeiderrettigheter. Er det en del av historien som du ønsker å formidle musikalsk? Du fikk jo selv arbeidsstipend fra Tono til å skrive musikken, så sånn sett har han vært med å berede grunnen for historien om ham selv?

– Balkes arbeid for sosiale rettigheter gir enda en dimensjon til hans mangefasetterte livsløp. Og det var ingen spøk å bli assosiert med Thrane og arbeiderbevegelsen på den tida. Noe av målet med plata er å få folk interesserte i det som ligger bortenfor musikken vår og den sparsommelige informasjonen som ligger i låttitlene. I så måte skal låta «Balkeby» forhåpentlig være en vei inn til hans virke på den politiske arenaen. Det er litt sprøtt å tenke på at han kjempet fram ordningen med kunstnerstipender. Takk, Balke!