Det er mange rundt Mjøsbyene som hungrer etter et orkester på ordentlig nivå. Vi som er musikere skylder folk å gjøre noe med det, sier Aagot Stoltz Meyer.

Musikk-Norge er avhengig av ildsjeler. Kulturskolerektor på Gjøvik, Aagot Stoltz Meyer (65) er en av dem. Hun har brukt energi, engasjement og mange hundre ubetalte timer på å fronte Innlandet Filharmoniske Orkester. Drømmen er å bygge opp et regionalt orkester. Folk som har observert hennes idealisme og harde slit for å stable på bena et symfoniorkester med 20 stillinger, mener hun er et «vakkert eksempel på hva enkeltmennesker kan gjøre for kolleger og for musikklivet». Før jul stod orkesteret virkelig i fare for å avgå ved døden. Da vedtok fylkeskulturadministrasjonen i Oppland ikke å støtte etablering og finansiering av orkesterdrift. Den dagen i desember var tung for Aagot.

Det hadde tatt henne 25 år å blåse opp luftslottet og puff – skulle det så fordufte?

– Jeg skjønte tidligere på høsten at det gikk den veien med orkesterplanene, at stemningen var snudd, at pengene ikke ville komme, verken fra Hedmark eller Oppland fylke. Så vi planla gravøl over orkesteret. Vi snakket om at vi hadde penger igjen til én god konsert og solist, og så skulle vi seile avgårde med flagget til topps, bruke de aller siste pengene på en fest.

Slik skulle det likevel ikke gå. Det tok henne én natt å ombestemme seg. Hun skal kjempe videre for få etablert et fast profesjonelt ensemble i regionen, om enn i nedjustert størrelse. Kanskje blir det heller et kammerorkester enn et filharmonisk orkester.

Headhuntet til strykekvartett

Når man svinger inn til Gjøvik fra riksvei 4, er det som å kjøre inn i gamle dager. Kommunen salter ikke veiene, og i gatene går folk på ski og tar seg frem på sparkstøtting. På en bakketopp troner kunst- og kulturskolebygget. Det er et vernet og forfallende trehus fra tidlig 1900-tall, som tidligere var husmorskole. I hjørnerommet i annen etasje er rektorkontoret. Det er her Aagot holder til, fra morgen til kveld.

– Hjemme hos meg er det bare den grønne planten som maser på vann, og det får den på kvelden, humrer Aagot.

Hun har holdt til i huset i snart 36 år. Etter 15 år som bratsjist og lærer ved musikkskolen, ble hun inspektør, og i 1999 overtok hun som rektor, etter at Alf Richard Kraggerud hadde hatt stillingen noen år. Han mener musikklivet i byen hadde vært annerledes uten henne og at mange steder i landet, hvor det er ganske dødt, hadde trengt én som henne.

Bergenseren Aagot kom som musiker til Gjøvik i 1980, da Rolf Bækkelund var rektor ved musikkskolen. Han hadde fått tak i midler til å starte opp en strykekvartett, og de som ble ansatt skulle ha 60 prosent utøvende stilling og undervise i 40 prosent. Aagot var student i Oslo og fikk beskjed av fiolinpedagog Leif Jørgensen: «Du skal til Gjøvik. Jeg har snakka med Rolf. Han har opprettet en kvartett, og han trenger en bratsjist».

– Strykekvartett! Det var jo drømmejobben. Toppen av lykke! Vi var fire som hadde studert sammen, som fikk jobb, og vi kom til å spille sammen i 20 år på Gjøvik, sier hun.

Har avlyst gravølet

Og på Gjøvik har hun blitt. Noe av det hun har jobbet mest iherdig med, er å få etablert et profesjonelt symfoniorkester for regionen. Derfor var det en stor skuffelse, da alt så ut til å gå i grus før jul.

– Hadde du bestemt deg for å gi opp arbeidet?

– Hver gang vi snakket om gravøl for orkestret, merket jeg at jeg har jo ikke lyst å legge det dødt. Det har vært så mye gøy med det, for å si det enkelt. Samtidig har jeg kjent at jeg ikke orker å drive på fra hånd til munn lenger. Vi har tigget penger, spilt, tigget penger, spilt. Om nettene har jeg ligget våken og lurt på om jeg måtte pantsette huset.

– Herdes du av motstand?

– Over tid gjør jeg det, men midt i motgangen blir jeg trist. En følelse av ensomhet gjør at jeg vil gi opp. Den dagen Oppland fylke vedtok nei til Innlandet Filharmoniske Orkester, tøt jeg til alle mine kollegaer. På kvelden vurderte jeg å gå på byen og drikke rødvin, men lot være, og neste dag hadde jeg det et hakk bedre. Da kom det så mange støttemeldinger, sier Aagot.

Da ble hun også innkalt til rådmannen og ordføreren i kommunen. Personer som tidligere hadde holdt festtaler og gitt noen småkroner til orkesterprosjektet, ble tydeligere og sterkere.

– De sa: Kom an, nå må vi reise oss, stå sammen. Hele Gjøvik-regionen kom på banen, og stortingspolitiker Tore Hagebakken fra Ap, som har vært en støttespiller for orkesteret, kom til Gjøvik og inviterte til møte to dager før jul. Han ville legge ny strategi. Det har gjort at jeg er i full fres igjen, sier hun.

Les også: Orkester lagt på is

Aagot ser et smutthull. Ved nye finansieringskilder er fylket villig til å vurdere saken på nytt.

– Vi må skaffe mer penger, så de ser at vi virkelig vil dette, sier hun resolutt.

I løpet av romjula hadde hun flere møter med nye næringslivsaktører. En ny halv million kroner ligger allerede på bordet. En liten sponsor varslet at de ville høyne beløpet i tre år fremover, «for langsiktighet er vel også viktig».

– Det var symbolsk en utrolig trivelig mail å få! Da er det lett å reise seg igjen.

Ville bygge opp noe

Aagot er etterfølger av en tidligere ildsjel – Rolf Bækkelund. Da Aagot flyttet til Gjøvik, sa han til henne: «Gjøvik er en fin by, men du kan ikke gå på skrå over gaten uten at alle vet det».

– Han selv hadde kjent Liv Glaser i barndommen og inviterte henne som solist til byen. Da han fikk øye på henne, krysset han Storgaten på skrå og omfavnet henne. Da han kom hjem, hadde allerede konen fått telefon om at han hadde kysset en dame i byen.

Aagot ler og sier at hun gjennom årenes løp har lært å verdsette småbyen Gjøvik.

– Da jeg havnet på sykehus for noen år siden, ble jeg liggende i seks uker, og det var ikke én dag uten besøk. Elever, og foreldre til elever kom innom, all verdens mennesker, sier hun.

Rektorkontoret bærer på ingen måte preg av at skolen har god økonomi. Kontorstolen er hullete, og de fleste møblene er fra Bækkelunds tid. Rommet er todelt, med pult og papirer i den ene enden, og notestativ og piano i den andre, hvor hun for tiden tar i mot syv elever.

– Du var bratsjist i Kringkastingsorkesteret ett år før du kom til Gjøvik. Var det en drøm som brast?

– Nei. I et orkester er du bare med. Det setter ikke spor mer enn at «dette ble en flott konsert», og hvis man har gjort mange nok gode konserter, så får orkesteret et visst ry. Men jeg betød ikke noe. De kunne jo bare få inn en annen bratsjist. Jeg hadde lyst til å se om jeg kunne bygge opp noe. Musikkskole, det var det jeg hadde lyst på hele tiden. Da jeg kom til Gjøvik, kjente jeg ganske raskt at det var riktig, sier Aagot.

Noen barn har hun fulgt fra første klasse og ut gymnaset. Og noen ganger har hun opplevd å være med å bygge noe inn i barna, noe som er avgjørende.

– En morgen kom en tidligere elev forbi kulturskolen. Han var på vei hjem fra sykehuset, etter å ha blitt far. Sønnen var 12 timer, da faren meldte ham inn, sier Aagot.

Hun peker på et innrammet foto på veggen. Det er bilde av far, baby og en 32-dels fiolin.

– Her har jeg fått bety noe for noen, hvilket du ikke gjør i et orkester på samme måten, sier hun.

Et ressurssenter i kommunen

Denne formiddagen er det en lærertrio som øver ved kunst- og kulturskolen. Det er 27 lærere ved skolen i tilsammen 15 årsverk, og syv av dem har kombinasjonsstillinger. Aagot skulle gjerne tilbudt flere slike stillinger. Det er noe av drivkraften hennes i arbeidet for et fast proft orkester i regionen.

– Kjernevirksomheten til kunst- og kulturskolen er å undervise barn. Men hvis vi med noen utøverprosent i lærerstillingene kan være til glede og nytte ellers i samfunnet, blir kulturskolen det ressurssenteret som stortingsmelding «Skapende læring» sier vi skal være. Vi har 530 elever ved skolen. Det er bare 16 prosent av alle barna i grunnskolealder på Gjøvik. Jeg vil nå flere, også voksne, gamle, og syke.

Da hun selv hadde kombinasjonsstilling i strykekvartetten på Gjøvik, så og kjente hun på kroppen hvordan musikere kan nå ut i samfunnet og bety noe for andre.

Hun forteller flere historier. På et sykehjem på Biri spilte de for noen av de dårligste pasientene. En dame, som ble trillet inn i sengen sin, var spesielt urolig. Dagen etter ringte lederen fra sykehjemmet. Hun ville fortelle at den urolige damen hadde vært stille og avslappet et helt døgn og at hun hadde sovet hele natten etter å ha hørt musikken.

– Vi ble også invitert til å spille på en døveinstitusjon. Det var jo litt sært. Ja, hvordan gjør vi det? Det eneste lederen på institusjonen ba om, var at barna kunne få være litt tett innpå instrumentene. At de kunne få holde på klangbunnen, kjenne vibrasjonene og svingningene. De opplevde noe. Jeg vet ikke hva, men noe, det så vi! Det var en stor opplevelse, sier hun.

Kloke hoder og edderkoppspinn

De som kjenner Aagot sier at hun kan være et rivjern. Og at det glipper noen ganger. Da Innlandet Filharmoniske Orkester skulle ha konsert i Ringsaker kirke i Hedmark var det annonsert med flere tidspunkt. To timer etter at konserten med Bjarte Eike som solist var over, kom det publikum. Organisten i kirken tilbød seg å spille litt barokkmusikk på orgelet.

– Uff. Jeg tror ikke jeg er et rotehue, men jeg kan påta meg skylden for rot. Det er lettere å snakke om pinligheter enn om skryt. At det glipper, bunner nok i at jeg ikke klarer å la være å kaste opp en ball hvis det er noe jeg tror kan bli gøy, sier Aagot.

Da hun kom til Gjøvik i 1980, var Rolf Bækkelund i gang med å bygge opp Gjøvik symfoniorkester til å bli et godt amatørorkester og et rekrutteringsorkester for elever på musikkskolen. I tillegg ville han ha på plass et proft orkester. I 1990 etablerte han Gjøvik Sinfonietta, som i 2013 endret navn til Innlandet Filharmoniske Orkester.

– Et proft orkester i regionen var opprinnelig Rolfs drøm, som ble min, sier hun.

Fra det ene vinduet på kontoret sitt ser hun ut på det historiske bygget der Eidsvoll-mennene fra Oppland ble utpekt, men hun savner utsikt over Mjøsa. Kanskje like greit å slippe å se over til den andre siden og bli påminnet Hedmarks manglende vilje til å satse på et profesjonelt og turnerende orkester i regionen. Det var da Hedmark fylkeskommune stemte nei til et fireårig prøveprosjekt, at Oppland, som først var positiv, ombestemte seg.

– Har orkesterplanene vært et luftslott?

– Utover på 2000-tallet var de det. Jeg drømte litt, men var usikker på om vi ville få det til, selv med gode medspillere. Men så fikk vi store sponsorer på plass og Gjøvik kommune viste velvilje. Da begynte jeg å tro på det nok til at det var vits å bruke enda litt mer krefter.

– Hvordan har dere jobbet for å realisere orkesteret?

– I mange år hadde vi ingen strategi. Vi bare spilte, mellom fem og ti konserter i året og lagde så gode konserter som mulig. Men omtrent samtidig som vi begynte å profilere oss litt strammere kunstnerisk, så ville organisasjonen Musikkregion Gjøvik ha en utredning om et proft orkester. Det har vært mange kloke hoder med i arbeidet for orkesteret, som har vært som et edderkoppspinn. Det var kjempegøy da vi kunne debutere i 2013 og kunne legge frem rapport om hvordan vi så for oss et fireårig forsøksprosjekt.

Stammer fra hansaslekt

Aagot har vært kommunepolitiker for Arbeiderpartiet, og har sittet i kommunestyret, i helse og sosialkomiteen. Det ga nettverk og erfaring, og hun lærte mye om hvor mye papir som ikke blir lest.

– Du er en Ap-kvinne som må jobbe mye for å få sponsorer, hvordan er det?

– Sponsorer er dessverre blitt et varemerke i samfunnet. Jeg liker det ikke. Men hver sponsor jeg treffer, er samtidig en person eller et firma som jeg kan like. Det burde riktignok være samfunnets oppgave å ta vare på menneskets ånd.

Aagot har latinlinjen fra katedralskolen i Bergen og stammer fra hansaslekt. Stoltz kom fra Bremen til Bergen i 1695, og den første Meyer i slekten hennes pendlet mellom Bremen og Bergen på 1700-tallet og fant en Stoltz på Bryggen.

– Har det preget deg på noen måte at du er av hansaslekt?

– Nei, virkelig ikke. Da jeg begynte å lære om hanseatene på skolen, sa far at «de stammer vi fra». Det var morsomt, men ikke noe enestående for en bergenser. Men at det er akademikere i slekten, det kan jeg ikke fri meg fra. Far var filolog, og jeg ble preget av mye kultur, bøker, høytlesning, konserter. Det var mange konserter med Harmonien i Bergen. Det som var mest stas, det var å få være alene på konsert med far, som én av fem søsken.

Gror der hun er

Aagot forteller at hun var i et strålende miljø i barndommen, ledet av Gunnar Sævig.

– Han døde dessverre da han var 45 år, men hva han fikk gjort før det er helt rått. Han var en fiolinpedagog av Guds nåde, og drev nærmest sitt private konservatorium i Bergen AS.

– Hva er livsgjerningen din?

– Gleden over kunsten, og nødvendigheten av den, har jeg prøvd å dele med så mange som mulig og på så mange måter som mulig. Hvis jeg har fått det til å gro bitte litt hos noen som ikke sitter i smørøyet til borgerskapet, så blir jeg glad. Noen av elevene slutter fort, noen blir glade amatørmusikere, andre profesjonelle. Uansett, alle skal gå ut av døren hos oss siste gang med en god følelse, om at de ble sett, hørt, tatt vare på.

– Føler du selv at det gror der du er?

– Det var store ord.

Aagot tenker seg om før hun svarer:

– Jeg håper det gror litt rundt elevene mine, og rundt skolen. Jeg skulle ønske jeg kunne si «ja, det gror så det fosser der jeg er». Men det gjør jo ikke det, aldri nok. I en rektorstilling kan man også være med å drepe noe uten at man vil det. Det er alltid en kamp om oppmerksomhet og penger, og av og til må man inn i den kjipe rollen og stoppe noe, et initiativ. Av og til tror jeg dessverre at jeg har gjort det.

– Hva er det mest krevende ved å være rektor?

– Det er alltid menneskene. Det å ha en ordentlig personalpolitikk som både tar vare på elevene og medarbeiderne. Med 27 ansatte er det alltid noen som har det vanskelig i perioder. Da skal man ta vare på mennesket, samtidig som man skal skaffe trygghet for elevene.

– Er du fryktet og beundret?

– Ingen av delene, håper jeg. Å være beundret er ikke bra, da er man ikke seg selv, og frykt er aldri et gode. Men jeg håper at jeg har en tydelighet.

– Du har vært på huset i snart 36 år. Når skal du gi deg?

– Jeg blir sikkert i stillingen til jeg er 80 år for å få orkestersatsningen på plass. Hahaha!