– Scenekunstmedisin er et begrep nå. Jeg lagde det begrepet

– Hei hei.

– Hei!

– Du har vært i Creo i ti år …

– Ja, nesten.

– Skal vi starte med oppturer?

– Det har vært så innholdsrikt at jeg nå blir ganske overveldet over den reisen det har vært. Det privilegiet å både bidra til, og være del av dette de siste ti årene, så da j …

– Jeg liker å tenke tabloid. Den største oppturen?

– Altså, det det tre ting som er vidt forskjellige. Det ene er å få lov til å legge frem og få vedtatt navneendringen på landsmøtet, for den tror jeg var helt avgjørende for Creos utvikling. Det andre var pensjonsseieren etter 52 dager lang streik. For det var en fæl situasjon … det var en vanskelig, vanskelig situasjon.

– Det var da du våknet om natten og skrek «hybridpensjon»?

– Det var ikke langt unna. Og det siste var å få lov til å være med å lose medlemmene gjennom to år med pandemi.

– Nedtur?

– Når man arbeider med store prosjekter over lang tid kan man tenke over et resultat som ikke ble som vi håpet, at man ikke fikk inn det kommaet i tariffavtalen, eller at det var noe vi ikke ble ferdig med. Men summen av alt vi har oppnådd er mye større enn det negative.

– Var det et spesifikt komma i en tariffavtale du tenkte på nå?

– Haha, nei. Det er bare at ting tar tid. Det er lange prosesser i en såpass stor organisasjon. Tariffarbeid er møysommelig arbeid, ikke sant?

– Så ingenting spesifikt negativt. Du er en positivt innstilt person?

– Ja, i utgangspunktet er jeg veldig positivt innstilt, samtidig som jeg er veldig realistisk orientert. Men at Creo har vært i stor utvikling på kort tid, har naturlig nok ført til litt turbulens til tider. Og da har det vært krevende for organisasjonen, inkludert ledelsen.

– Noe spesielt?

– Nei, ikke som jeg ønsker å gå inn i nå. Det er ikke der mitt fokus er. Jeg er bare så stolt og glad over alt vi har fått til, både på grunn av og til tross for alt kunst og kulturfeltet har gått gjennom de siste årene.

Ingen laurbær, men helt fint likevel

– Da du forlot Operaen for ti år siden var det en storslått avskjedsforestilling med film av din egen karriere. Mens nå får du blomster og taler i blokka ved siden av Stargate. Blir det fint å komme tilbake til det litt mer luksuriøse?

– For å si det sånn, det er veldig lett å se på Operaen som luksuriøst når man får avskjedsforestilling med fanfarer og laurbærkrans som solister i Nasjonalballetten faktisk får. Men hverdagen som danser er jo noe ganske annet. Uansett har luksus aldri vært min drivkraft. Det er å det å gjøre en forskjell. Det er å skape og få til ting både for meg selv og for andre kunstnere.

– Og jeg har fått massevis av fine avskjeder her også!

– Hva er det første du vil fokusere på som leder av Ballettskolen?

– Mitt primære ansvar, som er å utdanne fremtidens dansere på best mulig måte. Jeg har jo et begrenset ansvar i Operaen, men har naturlig nok også vært over gjennomsnittet engasjert i Operaen som virksomhet hele min karriere. Jeg er dypt bekymret for institusjonsøkonomien for tiden, og ikke bare på vegne av de som er ansatt i Operaen, men alle frilanserne også. Jeg kommer nok også vider til å bidra det jeg kan for å styrke kunst- og kulturfeltet og ballettkunsten i Norge.

– Men mest av alt skal jeg bidra til å bygge sunne, friske og kompetente unge dansere. Det er et ansvar jeg ikke tar lett på.

Foreldresamtale

– Siden jeg er småbarnsfar, begynner jeg å tenke på foreldrepress rundt hva barna skal gjøre. Når du nå skal være leder av en ballettskole med relativt små barn …

– De begynner når de er i 6–7 årsalderen, ja.

– … hva tenker du da om det presset som foreldre legger på barna kontra hva barna selv vil?

– Jeg tror at med en kunstform som stiller såpass høye krav til fysiske forutsetninger, til talent, til selvdisiplin og til hardt arbeid fra veldig tidlig alder, så vil man veldig raskt se om det er barnets indre motivasjon eller foreldrenes ambisjoner som gjør at de er der.

– Så blir det sikkert noen samtaler som må tas. Men det tror jeg det tror jeg vi skal klare å håndtere. Det henger jo litt dårlig sammen med den norske kulturen – det at man begynner å sile allerede når barna er 8–9 år. Det er veldig unorsk. Så der tenker jeg at å forventningsavklare og sikre god kommunikasjon med foreldrene helt fra starten er utrolig viktig.

Det fysiske og mentale presset med scenekunst

– Vi må snakke litt om scenekunstmedisin også, hvor du vært den sterkeste pådriveren. Hvordan anser du status nå?

– Scenekunstmedisin er et begrep nå. Jeg lagde det begrepet. Creo trengte en oversettelse for «performing arts medicine», så da ble det slik. Og det det har jo blitt et betydelig større fokus på kunstneres yrkeshelse siden vi for seks år siden la det frem for landsmøtet som nytt satsingsområde.

– Samtidig har vi langt igjen før vi når det som er mitt og Creos mål: Å få på plass et nasjonalt nettverk og kompetansesenter for scenekunstmedisin. Jeg kommer til å jobbe mye med dette temaet på Ballettskolen også.

– Hvor optimistisk er du for scenekunstnernes fremtid rent helsemessig?

– Det virker som det begynner å bli en forståelse for at om du spiller fiolin med instrumentet på den ene siden av kroppen i førti år, så er det en spesialisert, fysisk jobb som medfører særskilte behov for forebygging, behandling og prestasjonsfremmende tiltak. For dansere er det jo veldig åpenlyst, men skuespiller også: Det mentale presset av å stå på scenen hele tiden. Det er helt like paralleller til toppidretten.

Og til slutt …

– Det ansvaret som Creo har tatt over mange år har resultert i at mange nye grupper har kommet inn i organisasjonen, og at mange begynner å se verdien av at kunst- og kulturfeltet virkelig står sammen. Det gjør meg vanvittig glad. Og jeg håper virkelig at feltet og Creo fortsetter å bygge på det. For jeg tror ikke det kommer til å bli noe mindre tøft i årene fremover. Klimakrise, krig, pandemi, KI … Nei, vi kommer til å få nye kokosnøtter som dette i hodet på oss hele tiden.

– Hva er ditt beste råd til etterfølgeren?

– Vær modig og visjonær på vegne av medlemmene. Vær tålmodig og utholdende. Og bruk hjertet og engasjementet.