Scenekunstner-karrierer er uforutsigbare

En gang, på videregående skole, utbasunerte jeg (litt for) selvsikkert og megalomant til kompisene mine: «Jeg skal bli verdens beste bassist!». Guttedrømmen var jo å kunne leve av musikken – da var det vel like greit å sette seg et digert mål, først som sist?

Målsettinger har i det hele tatt vært viktige; de har hjulpet meg til å vite sånn noenlunde hvor jeg skal i kunstnergjerningen. Jeg snakker både om store, langsiktige (og kanskje urealistiske) drømmer, men også om konkrete, mer kortsiktige mål underveis: å lære seg «Donna Lee» på elbass i Jaco Pastorius-tempo (et annet tenåringsmål), få en akseptabel intonasjon på kontrabassen, eller utgi et debutalbum med egen musikk en gang i tyveårene.

Fra forskningshold har det å sette seg mål blitt forbundet med følelsen av autonomi, høyere motivasjon og mestringstro.

I idrettspsykologien skiller man ofte mellom resultatmål, prestasjonsmål og prosessmål. Denne inndelingen kan også være relevant for scenekunstnere.

Resultatmål i en uforutsigbar bransje

Det vi ønsker at arbeidet vårt skal munne ut i – de «ytre» resultatene – kan betegnes som resultatmål. For idrettsutøvere handler dette som regel om å vinne konkurranser – rett og slett å slå motstanderen.

Kulturbransjen fortoner seg ikke som en konkurranse på samme måte (riktignok med noen unntak). Likevel har den mange kompetitive elementer – noen får unektelig flere jobber, mer midler og oppmerksomhet enn andre.

Resultatmål scenekunstnere setter seg for karrieren, kan for eksempel handle om:

• å få fast jobb
• oppmerksomhet, omtale og gode anmeldelser
• å bli assosiert med, eller samarbeide med de hippeste artistene eller regissørene
• å spille på de riktige festivalene, eller utgi musikk på det riktige plateselskapet
• publikumstilstrømning til opptredener, eller antall streams
• respekt fra kollegaer
• inntekt
• antall utenlandsturneer eller prisnominasjoner

Uforutsigbarheten er imidlertid blant resultatmålenes slagsider. Ting skjer.

En fagottist kan ha gjort et strålende jobbprøvespill uten å vinne jobben; det var en annen kandidat som tilfeldigvis hadde sitt livs prestasjon den aktuelle dagen (vår kandidat må derfor vente fem år, til neste jobbutlysning).

En artist kan ha sluppet et alle tiders album og lagt ned en betydelig booking- og PR-jobb for å få spillejobber uten at festivalene bet på; det var en annen artist med lignende profil i omløp denne sommeren som var mer uimotståelig for konsertarrangørene

Prestasjons- og prosessmål har vi kontroll over

Mer innenfor vår egen kontroll, derimot, er prestasjons- og prosessmålene.

Prestasjonsmål handler om personlig utvikling, uavhengig av ytre omstendigheter: Å lære seg et stykke musikk eller mestre en spesielt vanskelig passasje; å kunne improvisere uanstrengt over 9/8-takt; å komponere musikk man selv virkelig liker (eller ribbe komposisjonene sine for alle elementer man misliker, som den tyske musikeren/komponisten Nils Frahm uttrykte som et eksplisitt prestasjonsmål i et Morgenbladet-intervju nylig).

Så har vi prosessmålene, som fortoner seg som detaljert oppskrifter på hvordan du skal gå frem for å nå prestasjonsmålet ditt – selve arbeidsoppgavene.

Typiske prosessmål kan være å bestemme seg for å jobbe effektivt og godt på øverommet hver dag; å systematisk spille den vanskelige passasjen i stadig økende tempo; å sitte med metronomen til 9/8-takten, klappe og trampe, til rytmen er «kroppsliggjort»; eller å gi seg selv en liten og spesifikk komposisjonsoppgaver med «deadline» hver fredag.

Det er prosessmålene og ikke minst utførelsen av disse som legger grunnlaget for oppnåelsen av både prestasjons- og forhåpentligvis også resultatmålene.

Det finnes flere forskningsbelagte anbefalinger knyttet til kunsten å sette seg prestasjons- og prosessmål. Den såkalte SMART-modellen, for eksempel, bedyrer at gode mål er:

• S – spesifikke. Du skal kunne svare ja eller nei på om du har nådd målet.
• M – målbare (å «spille bra» er ikke så lett å måle …)
• A – attraktive. Du må virkelig ville det!
• R – realistiske (men gjerne vanskelige, det høyner innsatsen!)
• T – tidsavgrensede, angir når målet bør være nådd

Å akseptere mangelen på kontroll

Kulturbransjen kan være lunefull og uberegnelig. Hvordan kan vi akseptere mangelen på kontroll, og samtidig være tilfreds med livet, i medgang og i motgang?

I boken Stoisk ro (2020) forklarer filosof Jens Oscar Jenssen hvordan de gamle stoikernes mantra handlet om å akseptere mangelen på kontroll i livet, og heller konsentrere energien sin i det man faktisk kan påvirke.

Det er ingen tvil om at «hårete», langsiktige resultatmål og drømmer ofte gir bøttevis med motivasjon; jeg tenker for eksempel på mitt eget store mål fra oppveksten. Det kan heller ikke være noen tvil om at resultatene er viktige for oss.

Samtidig, og paradoksalt nok: Blir vi for oppslukt i de ytre «resultatene», havner vi i en sårbar situasjon. Vi baserer da følelsen av suksess og å ha lykkes, på innfrielsen av mål som strengt tatt som oftest er utenfor vår kontroll. Å bli slave av ytre og ukontrollerbare forhold, kan generere mye uro og skuffelse.

I tillegg gir overopptatthet av resultater ofte prestasjonsangst i seg selv.

Gode prestasjons- og prosessmål (som fortløpende evalueres og revideres) gjør at vi retter fokus mot arbeidsoppgavene som vi tenker skal få oss dit vi vil. Resultatene kommer da ofte som en konsekvens.

Det kan være lettere sagt enn gjort, men livet blir gjerne litt lettere når vi klarer å akseptere at det er mye i livet vi ikke har kontroll på.