Sidiki Camara: Vi må hjelpe hverandre. Det er hardt å være frilansmusiker nå

Kontekst vil de neste ukene vise hvordan folk i kulturlivet rammes likt og ulikt av koronatiltakene. Vi kaller intervjuserien: Koronarutinen.

Onsdag skulle perkusjonist Sidiki Camara spilt på Cosmopolite med orgelklubben. I likhet med alle andre konserter på scenen de neste ukene ble konserten avlyst.

Da vi snakket sammen var det fortsatt uklart om spillejobbene med Norwegian World Orchestra på Nordic Black Theatre & Cafeteatret også ville avlyses. Siste meldingen fra arrangørene er at disse vil gå som planlagt, med redusert kapasitet.

Men hvordan forbereder Camara seg til konserter som bare kanskje vil skje?

– Jeg gjør som jeg pleier. Jeg ber om å få tilsendt musikk så jeg kan øve. Det er alltid en risiko for avlysning. Utfordringen er betaling for avlyste oppdrag.

Tøft for alle

Sidiki Camara er frilansmusiker, og spiller i en rekke ulike konstellasjoner. Spørsmålet om betaling er derfor nært knyttet opp til hvilken kontrakt han har gjort med band- eller prosjektleder. I enkelte tilfeller er han også selv ansvarlig for å søke støtte, for eksempel fra Kulturrådet.

– Hvordan er det å være musiker i disse dager?

– Det er tøft for alle. De siste månedene har imidlertid vært bra. Fra sommeren og til nå har jeg fått gjort mye. Men fremover tror jeg det blir hardt.

– Hvordan er en vanlig arbeidsdag?

– Når det ikke er pandemi jobber jeg hver dag. Jeg pleier å ha mye å gjøre. Siden pandemien kom har alt vært annerledes. Jeg har følt på sorg. Det har vært vanskelig å skape noe sammen med andre, bli inspirert i møte med andre. Det vi har drevet med har dødd litt, og det gjør meg veldig trist.

– Hva gjør du for å klare deg gjennom det her?

– Jeg er heldig. Jeg har gode venner. Vi tester oss, holder oss friske, og så får vi til å spille sammen. For å overleve må vi improviser. Under denne pandemien er det jo så lite vi egentlig kan gjøre.

Til sammenlikning heldig

Det betyr ikke at han gir opp. Sidiki Camara har brukt mye tid på å finne nye måter å promotere musikken sin. Nye tilnærminger til trommene. Men han vedgår igjen at det ikke er lett.

– For en frilansmusiker som meg er det alltid utfordringer. Det går opp og ned. Noen måneder er veldig gode, og så kommer det et par dårligere etterpå. Men denne nedturen har vært verre. Ille. Og det gjelder ikke bare meg.

– Egentlig har jeg vært heldig sammenliknet med mange andre. Det er mange som ikke har de mulighetene jeg har til å skaffe meg jobb her, og det er skikkelig leit. Jeg er veldig bekymret for alle dem, både her, og utenfor Norge, som sliter.

Han forsøker å holde kontakten med medmusikanter rundt om i verden. Om han har muligheten, går han i gang med samarbeidsprosjekter som kanskje kan bidra til at de andre får det litt lettere.

– Vi må hjelpe hverandre. Det er hardt å være frilansmusiker nå.

– Har det kommet noe godt ut av pandemien for deg også?

– Ja, det har jo det. Jeg har vært så heldig at jeg har fått jobbe i prosjekt som har mottatt offentlig støtte. Det er et godt system vi har her. Riktignok kan vi få avslag også, men sånn er livet.

Samtidig synes han det er vanskelig å møte kollegaer som kanskje ikke har fått støtte for sine prosjekt.

– Det er jo kjipt at det er så ulikt fordelt. Dessuten liker jeg ikke søke for ofte. Jeg er jo fra Mali, Afrika. Vi kjemper for å få det vi vil ha. Så jeg søker bare når det er strengt nødvendig. Jeg vil ikke gjøre det til noen vane å søke om alt mulig, for å kunne gjøre det jeg vil.

– For noen som ikke har mitt nettverk, en familie som min, eller venner så er det skikkelig vanskelig. Mange av de som kommer hit fra et annet land har det tøft nå.

Svak solidaritet

Sidiki Camara brukte selv mange år på å få innpass i det norske musikermiljøet. I fem år var de aller fleste av hans konserter utenlands. Det var der han hadde sitt publikum – og sine kollegaer. Nå har han omsider flere mer eller mindre faste prosjekt her. Et av dem er diskorockbandet Sex Judas, som har laget et av høstens heiteste album.

Dette er et band han har tro på at har en fremtid. Ikke minst fordi det som holder dem sammen er spillegleden og utforsking av ulike uttrykk.

– Solidariteten mellom musikere i Norge er ikke særlig sterk. Jeg har bodd mange år i Belgia. Der er det vanlig at musikere er nysgjerrige på hverandre, de kommer og hører hverandre spille. Det skjer knapt her.

– Det er ikke det at det dårlig, eller et spørsmål om god eller dårlig oppførsel. Men det er sånn. Og jeg liker det ikke. Jeg mener at norske musikere burde være mye mer åpne.

Som fuglene

For egen del opplever han at han omsider har kommet til et punkt i karrieren der han blir gjenkjent – og anerkjent. Det har tatt tid.

– Har pandemien påvirket dette?

– Ja. Men mange verre enn meg. For meg handler det aller mest om avlyste konserter, og tapte muligheter til å spille med flere mennesker. Dette er det sørgeligste med pandemien. Selv om det går greit med meg, så er det så mange andre som sliter.

– Jeg planlegger å skape mer fremover. Jeg planlegger for en alderdom som musiker. Om det ikke skulle gå kan jeg forsøke å hjelpe andre. Men den nære fremtiden er kjip. Jeg vil spille. Vi musikere er som fuglene. Flyr og flyr. Så det er utfordrende å tenke fremover. Men det er alltid noen nye prosjekt å gå i gang med, et skritt av gangen. Det er sånn vi kan komme oss igjennom det her. Et skritt, et prosjekt av gangen.

Helt til slutt legger han til at det er viktig at folk som ikke er musikere eller kulturarbeidere forstår hvordan nedstengningen ikke bare er et økonomisk spørsmål, men at det handler om hvordan han og andre utøvere lever sine liv.

– Vi kan fortelle historier fra scenen. Det gjør vi. Men det må mer til. Vi trenger at flere forstår hvordan vi føler det når jobben vår forsvinner.