Sjugurd Garmo levde fra 1896 til 1991. Han var bonde på en storgård i fjellkommunen Lom, han spilte fele og laget særpregede og fengende melodier. Melodiene hans ljomet nord i Gudbrandsdalen, særlig på 1950-tallet, og slåttearven etter ham består av 50 komposisjoner. Han hadde ikke mye tid til å spille, for han var gårdbruker på sin hals, men da han ga fra seg gården på odel i 50-årsalderen, kunne produksjonen blomstre. Han og kona tok på seg å være budeier på setra i Kleppdalen øst i Jotunheimen. Det ble en rolig og fin tid for ham, og der laget han sannsynligvis de fleste av komposisjonene. Navnene på låtene tyder på det, de er etter steder rundt setra, som Bjønnalien, Liaranden, Kvitbergjen.

Hvorfor har du valgt å dokumentere

I et hardtarbeidende liv som bonde ble han aldri en god spellemann, men han laget tonestykker som ikke lignet noe annet. Musikken hans ble tatt inn i repertoaret hos samtidige musikere i dalen. Melodiene var originale, drivende og melodiøse. Han var virkelig en god melodimaker, og ingen andre spellemenn i Lom har dette store volumet av slåtter. I dag er 20 til 30 av dem i bruk. Jeg ville dokumentere alle 50 komposisjonene og har brukt deler av arbeidsstipendet fra staten til dette. Låtene er også blitt utgitt i noteheftet Atterljomen, og et utvalg er spilt inn sammen med Bjørn Kåre Odde og Astrid Sulheim.

Hva vet dere om slåttene?

Titlene på slåttene gir hjelp til å tolke. Bufårvalsen er for eksempel en mollstemt vemodig vals, som markerer buferd-dagen (bufårdagen) da buskapen skulle fraktes ned fra setra på høsten. Fra intervjuer med familien vet vi at det var vemodig for Sjugurd å reise ned fra fjellet, den dagen likte han ikke!

Hva gjør melodiene så gode?

De passer inn i slåttetradisjonen. Det er reinbarka tradisjonsmateriale. Han skapte ikke en ny stil, men skrev noe som passer inn i det store puslespillet. Noen av slåttene er utrolig gode, fordi han klarer å skape en original melodi på fire til åtte takter.

Hvordan har du jobbet med komposisjonene?

Sjugurd selv tok opp alt han laget. Han kjøpte seg opptaksspiller, trykket på record og satt ved kjøkkenbordet og spilte dem inn. Sammen med Bjørn Kåre Odde, leder i Lom spelemannslag, har jeg lyttet nøye og transkribert etter opptakene. 19 av låtene har vi arrangert til forskjellige format, noe for to feler og andre for større ensembler. Jeg har også gjort intervjuer med seks spellemenn som lærte av Sjugurd Garmo og som spilte med ham. Alle som har lært av ham sier at han spilte rart og ulikt mange andre. Ettersom han ikke var noen god spellemann, har det ikke hatt noen hensikt å skrive ned slåttene akkurat slik han spilte dem. Vi har hatt som hovedprinsipp å skrive dem slik vi ville ha spilt dem. Springleiken, som er en danseslått, må for eksempel spilles slik at man får god takt og tone. Slikt var ikke Sjugurd så nøye på.

Hvilke utfordringer møter man når man skal skrive ned folkemusikk?

Man vil aldri klare å skrive ned folkemusikk perfekt, sammenlignet med den originale slåtten. Utfordringene handler for eksempel om rytme, tonalitet, ornamentikk og bruk av bue. Det holder derfor ikke bare å lese notene. Den som skal spille etter bladet må ha en forståelse for hva springleik og asymmetrisk rytme er. Han må vite at slagene ikke kommer der slagene teoretisk skulle komme, det er en forskyvning.

Hvilke musikalske valg har dere tatt i transkripsjonsarbeidet?

Vi har valgt ikke å bruke skordatur i transkripsjonsarbeidet, for å gjøre notene mer brukervennlige for andre instrumentalister. Vi har også valgt å ikke markere halvhøye trinn, for å unngå å være bastante. Svevende tonalitet er jo noe som forekommer i slåtter, men dette er avhengig av hvordan spellemannen spiller og tolker slåtten. Tonalitet er individuelt.

Er det riktig å feste folkemusikken til noter?

Ja, selv om man ikke klarer å få ned takt, rytme og tonalitet perfekt, så er det viktig å gjøre musikken tilgjengelig. Målet er at flest mulig får mulighet til å bruke musikken, det er jo en imponerende mengde av slåttene hans som ikke er i bruk. Noe av repertoaret til Sjugurd har havna rett inn i repertoaret til dagens spellemenn, er i tradisjonen og trenger for så vidt ikke transkripsjon, men vi ser på det som viktig dokumentasjon.

Hva er den mest kjente komposisjonen hans?

Det må være Hestleitar’n. Slåtten brukes i Gudbrandsdalen i bryllup, begravelser, og 50-årslag og kan sidestilles i popularitet med Myllarguttens slåtter. Hestleitar’n er utrolig vakker, den ble til en gang noen hester var kommet bort for Sjugurd i fjellet. Gleden og lettelsen var nok stor da han fant hestene, og Sjugurd laget denne vakre oppbygde lyarslåtten, en type slått som ikke er ment å danses til.