– Jeg ble opplært til å stå for noe, «tenke sjæl og mene»
Et helt liv har sangeren og komponisten levd som sin egen sjef. Nå bestemte myndighetene generelt, og kulturministeren spesielt hva hun og alle andre kunstnere kunne, eller ikke kunne utøve av sitt virke, under hvilke betingelser.
For å toppe hjemmesituasjonen arbeider hennes mann i reiselivet, på nordisk nivå. En bransje som heller ikke ble akkurat uberørt av koronatiltakene.
Men i motsetning til mange andre ble hun ikke lammet av redselen. Hun fant kraft. Og tok initiativ til en tankesmie for hele kulturfeltet.
Fortjener mer
Over kafébordet på Pust på Majorstua, en parkeringsplass unna Norges musikkhøgskole (NMH), hvor hun i sin tid var student, og siden har vært både ansatt og nå er timelærer i sang, skynder hun seg å understreke hun at familien aldri var i fare for å bukke under av tiltakstrykket. Samtidig er det selvsagt slik at dugnaden ikke var helt jevnt fordelt. Et av virkemidlene paret brukte for å holde hodet over vannet var informasjonssanking. Alt som kunne ligne på ting av interesse – fra medier i alle de nordiske landene – ble lest.
Solveig vil nemlig ikke ta kredit for å ha kommet på ideen med den planlagte tankesmien Kraft helt selv. Den kan hun takke kulturredaktøren i danske Berlingske Tidende for. I en kommentar, 2. oktober 2020 var siste linje: «feltet fortjener en tenketank».
Det var denne linjen hun tok på ordet. Hun begynte stille spørsmål som: Hva om kulturfeltet selv reiste seg og bidro til språket om kunsten og kulturens plass og funksjon i samfunnet? Hva om et bredt kulturfelt samlet sine ressurser, samlet, utviklet og formidlet kunnskap om et bredt felt og lagde en tankesmie i den hensikt å bidra til faglig forankret legitimering av kunsten og kulturens plass i samfunnet?
Noen uker senere var hun i Haugesund for et konsert-foredrag om Leonard Cohen, sammen med professor i musikkpedagogikk og musikkvitenskap Øyvind Varkøy. Flyrutene var pandemitilpasset, så de fikk 36 timer i Haugesund for én times forestilling – «da lakk det ut det som var inni», som hun sier, og hun begynte å fortelle om ideen.
«Vår ambisjon er å bli en sterk stemme, som har tillit i feltet og i offentligheten.»
Varkøy har blant annet arbeidet med musikkfilosofi, musikk og mening. Han tok med seg ideen til sin kollega, professor i kultursosiologi Sigrid Røiseng. 2. februar hadde de tre sitt første spaserende kaffemøte som arbeidsgruppe i Frognerparken. I vår ble gruppa utvidet med Tone Østerdal, leder i Norske konsertarrangører. Fritt Ord-leder Knut Olav Åmås ble også kontaktet. Åmås kommenterte at han syntes det var bra at initiativet kom innenfra; altså at ideen kom fra en kunstner.
– Jeg skjønte at jeg ikke kunne være den kunstneren alene. Jeg måtte snakke med flere. Alle de som nå står bak kunstnerinitiativet har jeg hatt lange møter med. Alle har gitt sine innspill og kommet med ideer til hva dette kan være, og hvilke behov Kraft kan dekke.
– Det har vært utrolig inspirerende. Det er så mye godt der ute. Disse kunstnerne tenker så mye lenger enn sin egen rigg og forutsetning for eget arbeid, som jo er viktig nok. Folk evner å se ut, sier Slettahjell med oppriktig beundring for sine bransjekollegaer.
Høye ambisjoner
Troen på at en tankesmie kan gjøre en forskjell har derfor blitt styrket under arbeidet. Arbeidet med å formulere målsetting, meisle ut arbeidsmåter, fokusområder og organisering er også kommet godt i gang. Kraft skal ikke utforme politikken, men bidra til å utvikle språk, samle, utvikle og formidle kunnskap. Tankesmien skal delta i den offentlige samtalen, melde seg opp i debattene, arrangere seminarer og symposium hvor de adresserer større og mer overordnet problemstillinger. Et sekretariat skal tilrettelegge og lede arbeidet, tankesmiens råd skal være bredt sammensatt.
– Vi har utrolig mange flotte aktører, mange organisasjoner og mange som gjør en fantastisk jobb. Men de har veldig smale mandater. Vi tror at dette er noe av utfordringen når det gjelder den offentlige samtalen om kulturfeltet. Vår ambisjon er å bli en sterk stemme, som har tillit i feltet og i offentligheten. Ambisjonen er å bli en høringsinstans – og en naturlig kilde til kunnskap og debatt.
– Men vi er jo ikke etablert ennå. Foreløpig er dette et dugnadsprosjekt som jobber med å feste ideen i et bredt kulturfelt. Men arbeidet som gjøres nå er grundig, så det vil ligge noen klare føringer for dem som vil bli ansatt i et sekretariat.
Tankesmien mottar i høst noe støtte fra Fritt Ord til debatter og samtaler om tankesmie-initiativet rundt i landet. Slettahjell jobber med å finne finansiering for en oppstart i januar 2022.
Hva det er i fjorårets vinner av Norsk Jazzforbunds høyeste utmerkelse – Buddy-prisen – sitt eget liv som har ledet frem til at hun tar på seg en slik pådriverrolle mener hun er sammensatt. Lederrollen er derimot ikke ny. Bandleder har hun vært lenge. Hun ikke bare liker, men trenger å ha den definisjonsmakten over det kunstneriske uttrykket.
Fra firstemte salmesang til musikkanalyse
Årsaken til at det ble musiker av henne er å finne allerede i barndommen. Hun ble, som hun formulerer det tidlig utsatt for kunst og kultur, og særlig musikk. Morfaren var organist, begge bestemødrene var forsangere i kirken og sang solo på bedehuset. Faren sang i kor, og foreldre hadde duetter sammen i diverse kristelige sammenhenger. Selv begynte hun også i kor, ble kordirigent og vikarierte på orgel i kirken som 12-åring.
– Det var firstemt salmesang i barnebursdager. Det høres jo ut som en spøk, men det er ikke tull. Det er sant. Og det blir jo fort musikanter av sånt. Begge mine brødre er også habile musikere og jobber i musikkfeltet begge to. I tillegg ble jeg opplært til å stå for noe, tenke sjæl og mene. Det er jeg glad for å ha med meg.
– Samtidig er det jo litt tilfeldigheter. Jeg var nok heldig på et tidspunkt. Jeg møtte folk som så meg, ga meg utfordringer og løftet meg i mange sammenhenger.
En slik sammenheng var Ungdommens kulturmønstring i 1987. Hun kom til landsfinalen i Larvik. Ros gir hun også til musikklinja på videregående på Heimdal utenfor Trondheim. Senere ble det studier på NMH. Der falt det meste på plass.
– Jeg er ganske staut type. Men jeg har også en følsomhet og en eksistensialistisk innretning som faller til ro når jeg får lov til å synge. Det er ellers en nokså ubrukelig innretning å holde seg med, men jeg har alltid hatt den. Som 17-åring diskuterte jeg for eksempel det ondes problem. Hva er det liksom?!, sier hun humrende, før hun legger til:
– På et eller annet underlig vis har jeg endelig fått brukt den innretning på noe fornuftig med denne tankesmien …
Men det ligger selvfølgelig også elementer av den tenkningen og følsomheten i den kunstneriske jakten. Et jag som ofte gjør henne selvkritisk. Sin egen verste kritiker, kaller hun seg. Ofte vurderes prosjektene før de har fått hode og hale.
– Akkurat det er en utfordring, og en forutsetning for arbeidet mitt. Ting kan bli så veldig store, fordi jeg analyserer alt før jeg begynner. Det har jeg forresten sluttet med, eller skal slutte med, har jeg tenkt, hehe.
Tolke som sitt eget
Det å ytre seg i offentligheten på annet vis enn det musikalske, slik hun har gjort i forbindelse med Kraft er ikke noe hun har hatt for vane. Samtidig er det forbausende lave antallet intervjuer man finner med Solveig Slettahjell slett ikke fordi hun har vært tilbakeholden. Hun er ganske kontant når hun sier at det er et spørsmål om mediedekning. Hun skulle gjerne ha snakket mer om arbeidet sitt, med flere, hun.
Det siste året har det naturlig nok vært færre konserter. Men det betyr ikke at det ikke har vært konsertarbeid. Hun har et stort repertoar og noen faste konstellasjoner med musikere hun jobber med. Repertoaret må imidlertid tilpasses og utvikles avhengig av musikere og kontekst. Det må spisses til hvert enkelt oppdrag. Akkurat nå holder hun også på å arbeide med nytt materiale til sin faste kvartett bestående av Andreas Ulvo (piano), Trygve Waldemar Fiske (bass) og trommis Pål Hausken. Dette arbeidet innebærer jakt; jakten på de sangene eller verkene som hun kan tolke, og gjøre til sine egne.
– Jeg velger meg materiale som på et eller annet vis har en eller annen kunstnerisk resonans i meg. Jeg er jobber jo helst med allerede kjent materiale eller ting som kanskje ikke er så kjent, men kommer fra et annet sted enn meg. Jeg liker ikke å skrive. Eller egentlig er det ikke det. Jeg liker ikke synge mine egne låter. Da mister jeg den distansen hvor mitt kunstneriske arbeid foregår.
– Denne måten å jobbe på har jeg holdt på med i mange år. Det er jo også den tradisjonen jeg kommer fra. I kirken og på bedehuset var det jo det vi gjorde. Vi tok ting ut av salmeboken og flyttet det til et annet sted.
Tvunget til å lytte
Arbeidsmetoden er – selvsagt – ikke en søken på lykke og fromme. Det begynner gjerne med et rammeverk, som kan være en tematisk idé eller en eller to låter som hun ønsker å bygge videre på. Hun lytter etter det hun kaller «magisk». Det vil si, ‘magisk’ er det jo egentlig ikke, men hun har aldri greid å finne et godt språk for å forklare hva det er som treffer henne. Kanskje handler det om undring, og om musikk som vekker et ønske om å finne ut hvordan noe vil låte om hun forvalter komposisjonen.
– Etter at jeg har gjort utvalget handler det om hvordan jeg kan forvalte låtene på min måte. Jeg må finne tempo, tonearter, besetning.
Som oftest jobber hun alene, enten med piano, bare stemme, eller noe rytmisk. Etter hvert som dette forarbeidet blir klart kommer en av musikerne med. En slags duoprosess før det til slutt blir det et bandarbeid.
– Det er der bandets kreative prosesser inngår, sånn at de kan eie stoffet frem til det som blir vårt felles ferdige prosjekt. Jeg er utøverorientert. Egentlig så vil jeg ikke at folk skal tenke at den eller den plata handler om kjærlighet, eller lengsel eller noe. Tema for meg er til enhver tid hvordan det spilles.
Publikum skal, om Solveig får det som hun vil, bli tvunget til å lytte etter hvordan noe synges eller spilles. Hun liker å peke på musikken. Håpet at på hennes konserter er det musikken som er i sentrum, og ikke henne som artist.
– Sånn sett passer jeg ikke helt inn i artisteriet. Hele rigget rundt artisters arbeid glir lettere om slike som jeg har et visst eksponeringsbehov og er opptatt av å fremstille seg selv på en stilig måte. Det hadde vært lettere om jeg var en lykkelig ekshibisjonist, hehe.
Pedagogiske verktøy
Det eneste hun faktisk kan bli stresset for er da også tanken på å bli sett på, i halvannen time, som jo er standard konserttid. Beskjedenheten er like dønn ekte, som latteren er rungende usjenert når hun forteller hvor mye tid som går med til å finne antrekk som ikke gjør henne selvbevisst på feil måte. Som det å frykte for strømpebuksenes passform og levetid.
Men idet hun begynner å synge, så er det meste på plass, for jazzsangeren som tok jazzutdanning før sjangeren hadde egen linje. Det er mest derfor hun er sangpedagog.
– Jeg føler ikke at jeg valgte pedagogikk. Men jeg er veldig takknemlig for den ballasten ped-klassen ga. Det ga meg verktøy som jeg har tatt med meg inn i arbeidet som bandleder og som kommunikator. Det handler om både musikksyn og menneskesyn. Og så har det jo vært helt grunnleggende siden jeg har jobbet en del som lærer. Rett nok bare i høyere utdanning. Jeg har aldri jobbet med barn, selv om jeg altså strengt tatt er utdannet til det.
Myter om tap
Hovedfaget hennes var i det som den gang het utøvende musiker med fordypning. Hun valgte det fordi hun ville drive med sang på fulltid. Men det hadde også en annen foranledning. Hennes første band: duoen Slettahjell / Hartberg. Dette er også prosjektet hun trekker frem som det som har betydd aller mest for henne. Håkon Hartberg gikk året over henne på NMH. Duoen debuterte på bursdagen hennes 21. april 1993, på Oslo Jazzhus.
– Det var så strålende. Det var første gang jeg følte at jeg kom hjem til noen musikalsk og fant feste i et uttrykk. Mitt startpunkt var den duoen. Vi var i gang i studio, vi hadde planlagt turné gjennom Jazzforum høsten 96. Han hadde startet på hovedfag og jeg skulle følge etter, og så skulle vi være duo gjennom hovedfaget. Men så ble Håkon syk. Han hadde nok vært syk en periode. I januar 1996 tok han livet sitt.
– Uskylden ble litt borte med ham. Jeg ble så taus.
– Hver gang jeg skulle synge noe som angikk meg slik det gjorde i duoen med Håkon, gråt jeg …
… det var en ren fysisk reaksjon. Jeg kunne ikke bruke den sorgen til noe som helst musikalsk. Det er en myte at når livet kaster noe slikt på deg så skal du kunne bruke det kunstnerisk. For meg er det reinspikka tøv. For eksempel er det jeg hører hos Billie Holiday ikke at hun ble voldtatt som 13 åring. Jeg hører livsgnist, tæl og vilje til å uttrykke seg.
Hun har vært tilbakeholden med å fortelle historien med Hartberg. Hun vil ikke at noen tror hun bruker den. For det hverken er – eller har vært – sånn. Men samtidig er Hartberg kanskje hennes viktigste samarbeidspartner. Hun vil derfor gi en hommage til ham.
– Det tok noen år før jeg fikk sunget det jeg skulle synge etterpå. Det som reddet meg var at jeg allerede var kommet så langt i studieløpet at jeg kjente folk. Jeg ble heldigvis spurt om å være med på ting, som jeg slapp å lede. I den perioden gjorde jeg veldig mye rart, og lærte masse.
Vilje og kraft
Lærdommen ble anvendt inn i hovedfaget. Hun visste når hun bare medvirket til fordel for noe annet, og når noe kom hjemmefra, fra henne selv. Hun fant ut hva hun likte, som sakte tempo, og hvile musikere hun likte. Så hun spurte de musikerne om å spille med henne. Det ble hennes første kjente egne prosjekt Slow Motion.
– Jeg har jo denne kraften i meg. Jeg vil noe med musikken. Men du må jo også huske på at jeg ikke var alene. Jeg hadde god støtte. Sidsel Endresen og Torgrim Sollied var mine lærere. De var så fantastiske ressurser for meg. Musikalsk først og fremst. Men også som samtalepartnere. De var så omtenksomme overfor meg, tok meg under vingen. De var helt avgjørende.
Og akkurat dette gjorde at det var ekstra stas at Sollied fikk Buddy-æresprisen i samme utdelingsrunde med at hun fikk sin Buddypris. En utmerkelse som hun setter høyt, uten at det betyr noe hvile. For det blir konsertturné med kvartetten, og de faste fire julekonsertene. Hun humrer litt over at alle tror hun liksom «gjør julen». Men det er bare fire konserter, og har vært slik i mange år. De gjør seg imidlertid bare bemerket, litt som henne selv.
– Jeg har det med å brenne litt for ting, å måtte gjøre min skjerv. Det er jo også sånn med ungene og deres aktiviteter. Det har blitt noen små verv her og der opp igjennom. Men jeg har aldri gått løs på noe sånn som Kraft før. Og det er klart det er skummelt. Tankesmien virker ikke hvis vi ikke mobiliserer hele feltet bak ideen. Det hender at jeg tenker at enten blir jeg innlagt, eller så blir dette etablert.
