Det slår meg derfor at det er passende at vi møtes her, i Jazzarkivets svale lokaler på Solli plass. Ikke for at Karin har en underliggende agenda om å framstille seg som en levende manifestasjon av norsk jazzhistorie, men for at det er treffende, uten at hun er klar over det selv. Når jeg seinere blar gjennom konvolutter med avisutklipp og sirlig innsamlede utklippsbøker med Karin sitt navn på framsiden, dukker det opp en gammel anmeldelse av Knut Borge i Dagens Næringsliv:

«Når den endelige historien om norsk jazzmusikks internasjonale gjennombrudd en gang skal føres i pennen kan forfatteren med god grunn formulere seg slik: Først kom Karin Krog. Så kom alle de andre.»

Portrettet ble opprinnelig publisert i Musikkultur på papir i 2010.

Å være modig

– Er du modig?

– Ja, jeg opplever vel meg selv som modig. Jeg har stupt uti ting som man må være ganske modig for å gjøre. Jeg ser det nå. Er blitt litt mer forsiktig med årene, ler hun, tenker seg om, føyer til:

– Det er mye som har tatt ganske mye mot altså.

Karin var den første norske jazzmusikeren som ga ut soloplate, By Myself kom i 1964. Hun var med på å etablere Norsk Jazzforum i 1965, og var også organisasjonens første leder. Hun var den første norske jazzartist som turte å dra lenger enn til Sverige for å skape seg en internasjonal karriere. På slutten av 60-tallet hadde hun en rekke utenlandsengasjementer i Europa, hun ble hentet til Los Angeles for å spille inn plate med storbandlederen Don Ellis og gjorde konserter med ham og pianisten Clare Fischer. Seinere ble også Japan et av hennes viktige markeder.

Karin har aldri lagt opp, tatt pause, eller gjort comeback, hun har bare holdt det gående. I år har 73-åringen tilbakelagt et bestillingsverk til Vossajazz sammen med samboer John Surman, avslutningskonsert under Moldejazz, vært solist i Duke Ellingtons «Sacred Concert» på Varangerfestivalen, og gjort en rekke andre opptredener i inn- og utland.

Husmorskole

Skal historien skrives, så får den skrives fra begynnelsen: I arkivets utklippsbøker gjemmer det seg også en velformulert skolestil fra 1950, der høydepunkt­ene er beskrevet nøyaktig og nøkternt. Stilen heter «Min hobby», og forteller hvordan Karin går famlende fram til scenen for sin første virkelige opptred­en, under en basar på Uranienborg skole:

«Jeg hadde aldri sunget i høyttaler før. Jeg vet ikke hvordan det gikk til, men det gikk bra. Frøken sa hun aldri hadde hørt meg synge så godt før.»

– Vi hadde en lærerinne som var veldig oppmuntrende. Når håndarbeidstimene ble litt kjedelige, og hun skulle roe oss, måtte Karin opp og ta en sang.

Oppmuntringen fra lærerinnen på Uranienborg førte riktignok aldri Karin videre på en utdanningsvei innen musikk.

– Jeg tok realskoleeksamen på Hartvig Nissen, var ett år for tidlig for den nystartede musikklinjen, så jeg gikk et år på Treiders handelsskole, og det har også vært nyttig, for som musiker er man jo selvstendig næringsdrivende. Så gikk jeg ti måneder på noe som het Oslo kommunale husmorskole, med henblikk på å få meg et yrke, det var en skikkelig ting å studere, musikk var jo ikke noe man gjorde. Det var en meget streng skole, men jeg lærte mye nyttig som jeg har fått bruk for i livet.

Karin bestemte seg aldri for å satse på musikken. Den ble bare langsomt en karriere, og den karrieren startet for alvor da hun som 19-åring var på jam på jazzklubben The Penguin Club i Oslo.

– Fra seks til åtte på søndagene var det jam for ungdommene, og etterpå var det dans for de voksne. Da var det disse profesjonelle, gode musikerne, som Rowland Greenberg, Einar Iversen og Mikkel Flagstad som spilte, og innimellom fikk jeg komme opp og ta en sang med dem.

Ryktet om den unge jazzvokalisten spredte seg raskt fra klubblokalene til hovedstadspressen som kom med gledessukk av typen: «endelig har vi fått en virkelig jazzvokalist her hjemme på berget også», «en sjelden «feeling» for jazz», «hennes søte naturlighet». Karin svarte med:

– Jeg er bare 19 år, men har interessert meg for jazz i mange år alt.

Musikken er den samme

Karin har egentlig ikke forandret seg så mye. Stemmen er den samme, og det er også synet på, og tilnærmingen til, musikken.

– Jeg har jo vært innom mange stilarter, men jeg tror jeg tenker noenlunde likt, nå som tidlig i karrieren, om hvilke ingredienser som må være med, hvordan man fraserer innenfor den musikkstilen man holder på med. Med sang er det stemmebruk, klang, lyd, sound, som er sentralt. I dagens popsang er det for eksempel veldig mye rene, pene, lyse klanger. Men i jazzmusikk er det mer det negroide, det tykke, mørke, som man er ute etter, og som jeg liker best. Så er det andre helt grunnleggende ting, som for eksempel uttale av ord, diksjon. Det finner jeg veldig irriterende med en del musikk i dag, du hører ikke hva de synger, de bare mumler. I hvert fall hvis du har ord som er verdt å synge og som har mening, så er det fint hvis du hører teksten. Og hvis teksten er veldig banal må du prøve å finne en mening med den. Eller så… ja, eller så kan du heller synge uten ord. Og det mente jeg vel egentlig for tretti år siden også.

Da jazzen inntok Norge

Opptredenene på The Penguin Club fører Karin til større scener. Hun får en måneds engasjement på Humlen Restaurant sammen med blant andre Mikkel Flagstad og Einar Iversen, der publikum slipper inn gratis og ifølge annonsen kun er «forpliktet til å innta et spesialsmørbrød til kr. 5,00. (Ifølge Mikkel Flagstad er dette smørbrødet et helt lite måltid, med varmt pålegg med mye fint, til og med erter.)»

Karin nyter stor respekt i det norske jazzmiljøet, noe som gjør mer eller mindre jazzkyndige journalister interessert. Her fra en avis på slutten av 50-tallet:

«– Hvorfor er De så interessert i jazz?  

– Fordi det gir bedre anledning enn annen musikk til å skape noe selv.

– Slutter dere alltid på samme takt?

Fru Karin svarer ikke på et så dumt spørsmål.»

I 1965 starter Karin Norsk Jazzforum sammen med blant andre Jan Garbarek og Egil Kapstad, for å øke anseelsen til norsk jazz og for å bedre forholdene for musikerne.

– Alt var mye mindre da. Det var ingen statlige penger. Vi måtte ofte spille for døren. Vi hadde klubben Metropol i en del år, der var det spilling hver dag, men alle sto jo i kø for å få spille der, så det var ikke sånne muligheter som det er nå. Og noen av oss lærte av svenskene og begynte å holde konserter på museer. Vi gikk ut av klubbene, der folk pratet, gjorde noen konserter på Munch-museet. Det ble godt mottatt, så vi holdt på i noen år, så lenge vi orket. Jeg var den første formann, forkvinne. Hva heter det for noe? Leder! Vi søkte vel om å få noe stønad, men det var veldig lite vi fikk.

Debatten om Karin

Noen år etter opprettelsen av Norsk Jazzforum opplever Karin å bli sentrum for en debatt om jazzens stilling i norsk musikkliv. Året er 1969, og hun har nådd helt til topps i Down Beats avstemning om «Talents deserving of wider recognition» – foran Janis Joplin. Samtidig forteller Dagbladet at hun «for fjerde eller femte året på rad fikk avslag på søknad til Kirke- og undervisningsdepartementet om arbeidsstipend». Dette får Kjell Bække­lund til å komme med denne uttalelsen i samme avis: «Hvis vi i 1969 fortsatt har slike bestemmelser i offentlig kulturarbeid at jazz ikke er tilstrekkelig «akseptert», forteller det alene at en eventuell forandring må til.»

Det er Statens Musikkråd som deler ut stipendene, og rådets formann, Klaus Egge, forsvarer vedtaket med at «vi har for få stipendier», at «ikke alle kan få» og at rådet hadde gjort sine vedtak før nyheten fra Down Beat kom; «denne plasseringen ville kunne telle neste gang rådet har en søknad fra henne til vurdering».

– En bevilgende myndighet i Norge burde ikke være nødt til å lese amerikanske jazztidsskrifter for å finne ut at Karin Krog er et verdenstalent, repliserer presidenten i Norsk Jazzforbund, Poul Henrik Poulsson.

Dermed er debatten om jazzens stilling i norsk musikkliv i full gang.

– Jeg ble en slags brekkstang. Det var ikke så morsomt for meg. Nei, det var ugreit. Men det endte jo med at jeg fikk et reisestipend, ja det var vel i -72 det. Det tok noen år. Allting har tatt tid.

For mye kontorarbeid

– Hvordan opplever du jazzmiljøet i Norge i dag?

– Min generasjon måtte jobbe for døren og det slipper man jo i dag. Vi har ikke hatt noen lønnskrav, det viktigste var å få synge og spille.

– Er det vanskelig å få støtte og stipender?

– Ja! Jeg kan gi deg et eksempel: Jeg gjorde nylig et bestillingsverk til Vossajazz sammen med John Surman, mitt første bestillingsverk. Kjempeartig å få gjøre det! Og suksessfullt. Jeg sendte en søknad om støtte til utgivelse av dette verket på CD, men fikk avslag.

– Hvorfor det, tror du?

– Jeg vet ikke, sier Karin og rister lett på hodet.

– Det må være litt…

– Det er litt frustrerende, avbryter hun.

– Jeg opplever at jeg har gått i bresjen og kjempet for rettigheter og muligheter. Jeg blir jo ofte kalt «jazzdronning» og så videre, men det kan synes som om det er gått inflasjon i det begrepet og at det egentlig ikke er verdt noe når det kommer til stykket. Mange tror kanskje jeg kan velge og vrake blant jobber, men det er ikke sånn, for det er begrenset hvor mye du kan jobbe i Norge, som er et lite land. Jeg har vært så heldig å ha fått jobbe mye i utlandet.

Så tar Karin en av sine mange pauser, tenker seg om, ler lett.

Det er umulig å gjengi en stemme på trykk, men om man skal gjøre et forsøk på å karakterisere Karins stemme, gir den ordene vekt uten utropstegn. Alle årene i norsk musikkliv har ikke dempet engasjementet.

– Du mister aldri lysten, nysgjerrigheten på musikk?

– Jo. Jeg kan bli lei. Ja. Tenke at «nå orker jeg ikke mer.»

– Hva blir man lei av da?

– Alt utenom musikken. Fra å skaffe jobber, til å organisere alt det praktiske rundt jobber, og ikke minst blir man lei av å skrive søknader. Det er nesten sånn at for å gjøre en jobb i dag skal du helst skrive en søknad eller to. Det oppleves som et ork og en bremsekloss opp mot musikken og det kreative. Det er vel en konsekvens av hvordan pengene brukes. Etter min mening burde mer av midlene distribueres til arbeidsgiverne – de som driver kulturhus og klubber. Det bygges mange nye kulturhus i landet vårt, men det skorter på midler til gjennomføring av konserter. Artistene har ikke råd til å gå inn der.

– Hvilke utfordringer ser du for norsk jazz i framtiden?

– Det har aldri vært så mye offentlige penger som nå, men jeg har ikke følelsen av at musikere har noe særlig mer jobb. Det hadde vært interessant å se et regnestykke som viser hvor mye av midlene som benyttes til administrasjon og hvor mye som går til musikken.

Venner på Herr Nilsen

Det er gått noen uker siden vi møttes i stillheten mellom hyllene på Jazzarkivet. Det står øl på bordene utenfor Herr Nilsen, folk myser sløvt mot sola, og inne er det varmt, fuktig og tomt. Foreløpig. Karin kommer smilende inn i lokalet i rød jakke og solbriller, med en CD-bunke under armen, musikk utgitt på hennes eget plateselskap Meantime Records.

Hun setter seg ned i sofaen, nesten litt sjenert, med et barnlig, avvæpnende glimt bak solbrilleglassene. Hun skal fotograferes før den årlige sommerkonserten på Herr Nilsen. Fotografen uttrykker en dårlig skjult beundring over bandleder Karins orden. Kveldens noter er sortert i mapper og utleveres musikerne en time før konsertstart.

– Som bandleder er det viktig med en viss skikkelighet. Ordentlighet. Ha ting på plass. Først da kan man konsentrere seg om musikken, sier Karin.

Å ha kjemi

Snart er alle musikerne på plass. Hjerte­lige gjensyn og så en kjapp lydprøve, Karins myke, smilende stemme over anlegget. Hun spøker med kollegaene, peker i notene, kommenterer en frasering, klapper lett på en skulder. De øldrikkende folka ute på gata har kommet inn i mørket.

I kveld vet Karin hva hun kan forvente seg av sine medspillere. De er gamle venner som har lyttet seg inn i hverandre gjennom mange år. Det er ikke alle spillejobber som er sånn.

– Jeg har ofte fått invitasjon til å være med på ting i utlandet, og har sjelden hatt råd og anledning til å ha med mine egne musikere. Det kan jo være både-òg å skulle spille med nye kolleger man ikke kjenner. Det er nervepirrende; hvem er disse musikerne, hvor gode er de? Da er det liksom «stup og skyt» og håpe på det beste og forberede seg så godt som mulig. Ofte har det vært veldig trivelige musikere å jobbe med, så jeg er takknemlig og glad for at jeg har kastet meg uti! Men noen ganger kan det også bli mindre vellykket. Selvfølgelig.

– Det må være vanskelig hvis kjemien ikke stemmer?

– Da har det vært vanskelig ja. Du kan jo dumpe borti noen som er riktig macho for eksempel, og arrogante. Absolutt, det har hendt. Men de fleste musikere er greie mennesker. Jeg mener personlig at det er veldig nyttig for en musiker å ha spilt et ballspill. Du skal kunne vite hvor medspilleren er, går det bra hvis jeg sender den ballen dit nå? Jeg tror det er veldig viktig å ikke bare være ute på en egotripp. Og selvfølgelig være så flink som mulig, å forstå andres vanskeligheter, og håpe at andre forstår dine vanskeligheter, smiler hun.

En liten pause.

– Livsvisdom… ha ha.

Åreforkalkingen

Mellom settene smetter Karin så vidt ned i sofaen før hun unnskylder seg og farer opp med CD-bunken under armen. Å drive enkeltpersonforetak krever at man smir mens bandet er varmt, selv om pausen er kort.

Musikerne tar plass bak instrumentene igjen, spiller seg inn før hun entrer. Hun alle har ventet på, kveldens hovedrolle. Publikum lener seg lettet mot stolene, bøyer seg ivrig over bordene når dialogen går varm der oppe på scenen. Det er standardlåter på programmet i kveld, men i CD-bunken til Karin ligger mange musikalske eksperimenter, nye ideer – mot. Som noen har elsket og andre ikke har forstått seg på.

– For mange er det sånn at det som treffer dem i løpet av en kort fase i tjueårene er det som sitter igjen resten av livet. Spesielt når det gjelder musikk, jeg tror ikke det er sånn med litteratur. Andre er nysgjerrige livet ut. Det fant jeg ut for tretti år siden og det står jeg fast ved ennå. At det er sånn det er. Etter 25 begynner ofte «åreforkalkingen». Mens for enkelte mennesker kan utviklingen fortsette livet ut. Ikke sant?

Tusen takk til Norsk Jazzarkiv ved daglig leder Finn J. Kramer-Johansen og Bjørn Stendahl for utdrag fra boka «Freebag? – Jazz i Norge 1960-1970» som kommer i september, for hjelp til research.