I forslaget til statsbudsjett for 2019, som ble lagt fram i oktober, kutter regjeringen fire millioner kroner av potten som skal gå til kultur i utlandet. Nedskjæringene har pågått over flere år: Allerede i 2012, under den rødgrønne regjeringen, reagerer et trettitall kulturinstitusjoner, utdanninger og festivaler på at Fredskorpset legger ned sin kulturaktivitet. Begrunnelsen er at midlene fra Utenriksdepartementet (UD) er begrenset. Det er riktignok i 2013, når den blå regjeringen tiltrer, at kuttene i utenlandsstøtten skyter fart. Fra 2013 til 2015 reduserer UD støtten til kultur med 34 prosent. Samtidig blir kulturattacheene i London og Moskva borte. Og Rikskonsertenes utenlandsavdeling, som var en betydelig aktør innafor kulturbistand og -utveksling, legges ned sammen med resten av Rikskonsertene i 2016. (Se faktaboks.)

• Les også: Kraftige kutt til kultur i utlandet

– Det er ganske ille å se på fra utsiden

Hvilke konsekvenser har kuttene fått? Én konsekvens er at en rekke prosjekter er avslutta.

Tom Gravlie var sjef for Rikskonsertens utenlandsavdeling. Institusjonen var involvert i ni land, blant andre Sri Lanka, Bangladesh, India, Kina og Palestina. 

I dag er Gravlie pensjonist, og følger Norges kultursatsing i utlandet fra sidelinja. 

– Det er ganske ille å se på fra utsiden. Mesteparten av spisskompetansen som ble opparbeidet gjennom 25 år i Rikskonsertene er nå borte. I tillegg trapper UD ned midlene til kultur. Det vi oppnådde var ikke lett å få til. Det er vanskelig å operere meningsfullt i disse landene, sier Tom Gravlie om arbeidet som ble gjort under Rikskonsertene.

De økonomiske rammene for institusjonens langsiktige musikksamarbeid med bistandsland lå på mellom 15 og 17 millioner kroner. Prosjektene er nå i all hovedsak avslutta. Gravlie kjenner til at aktiviteten i Sør-Afrika er videreført. Det var også her Rikskonsertene i sin tid starta sin utenlandske virksomhet, rundt årtusenskiftet. 

– Det er vanskelig å opprettholde en aktivitet når man ikke har penger. Dette er litt av den norske bistandens utfordring, mener Gravlie:

– Den skal bidra til en bærekraftig utvikling. Det er i prinsippet en riktig tankegang, men hvor mange norske kulturinstitusjoner klarer seg uten statsstøtte? Det er et urimelig krav til prosjekter i land der de fleste lever på fattigdomsgrensa. 

Nesten alle land Rikskonsertene samarbeidet med, starta med skolekonsertvirksomhet.

– Til og med Kina. Jeg husker at jeg måtte bevise for myndighetene hva dette var for noe, før de aksepterte konserter i skolen, forteller Gravlie.

• Les også: Kutter i Rikskonsertenes utenlandsprogram

Kulturutvekslingen som forsvant

Kulturutveksling var en viktig del av bistandsarbeidet på kulturfeltet under den rødgrønne regjeringen. Dette førte blant annet til at Rikskonsertene kunne invitere ikke-vestlige musikere til Norge og sende dem på skolekonsertturné. Da Rikskonsertene ble nedlagt var 15 prosent av skolekonsertene med ikke-vestlige musikere. Dette utgjorde en liten utgift for UD, som betalte reisen for musikerne tur-retur. Rikskonsertene dekka øvrige utgifter.

• Les også: Norge er for lite til å bli stor

Gravlie synes det er spesielt trist at denne formen for kulturutveksling ikke lenger eksisterer.

– Målsettingen var å skape respekt og toleranse for hverandre og hverandres kultur. Alle barn i Norge fikk møte topp musikere fra ikke-vestlige land. Og musikerne fikk lære om formidling til barn og unge, forklarer Gravlie.

Han mener politikerne ikke ser kulturens potensial i inkluderingsarbeidet.

– I disse tider bør man iallfall satse på kulturutveksling, nå som det er så mye snakk om integrering. Det er rart at man ikke bruker den kapasiteten som ligger i kulturfeltet, sier Gravlie.