Sten Ove Toft: Offerrollen begynner å bli en vane

Kontekst vil de neste ukene vise hvordan folk i kulturlivet rammes likt og ulikt av koronatiltakene. Vi kaller intervjuserien: Koronarutinen.

Mens de aller fleste scener stenger ned for året er Blå et av få steder som skal avholde konserter før jul. Akkurat hvor mange det blir er fortsatt uklart, men i hvert fall frem til lørdag blir det sittekonserter ved Akerselvas bredder i Oslo.

Bookingansvarlig Sten Ove Toft har til og med skrevet åpent på Facebook at permitterte kulturarbeidere som ikke har råd til egen konsertbillett, kan ta kontakt. Men hvordan går det med ham selv i denne mørkere førjulstiden.

Kontekst ba ham beskrive en vanlig arbeidsdag, før – og nå?

– Tja, vanskelig å huske hva som var normalen egentlig. Begynner å bli en stund siden sist. Det var vel kanskje ganske rutine: Høre på musikk og mase på agenter om å få artistene deres til å spille. Da handlet det mer om å trekke til seg, nå føles det ut som om vi alltid skubber artistene fra oss. Dytter dem videre i kalenderen som kasteballer.

Hva betyr tiltakene økonomisk, for deg personlig og Blå? Og for øvrig?

– Nå er vi fremdeles noen dager fra å vite noe mer om lønnskompensasjon som blir ganske utslagsgivende for hvordan vi drifter BLÅ i nært forestående fremtid. Uten den kompensasjonen så blir det nødbluss på samtlige ansatte her, altså permittering. Det et av flere grep BLÅ må gjøre for å kunne overleve nedstengingen. Slik som alle andre kulturarrangører.

Toft legger til at det for BLÅ sin del handler om er å tråle støtteordningene og satse på at de får gjennomslag.

– Treffer ordningene rett så kan vi arrangere konserter med begrenset kapasitet slik vi gjorde gjennom sommeren. Vi ønsker heller å gjøre litt enn å ikke gjøre noe som helst.

Skiller denne gangen seg fra tidligere runder med tiltak?

– I grunn ikke, men man merker at dette dugnadsbegrepet begynner å ha en besk ettersmak. Vi var kanskje mer i villrede i fjor da det ikke var noen ordninger på plass. Så det føles muligens noen fnugg mer løsningsorientert en den rene apatien rundt samme tidspunkt i fjor. Offerrollen begynner å bli en vane.

Hvordan holder du på motivasjonen?

– Ironisk nok med mer musikk. Musikk for meg har alltid vært utforskende og lekent, så jeg er glad for at det ikke har gått tapt. Det å lage musikk selv og la seg inspirere litt av ny musikk, eller bare grave i den tidvis forsømte platesamlingen hjemme betyr mye. Ved forrige nedstengning gikk mye tid til selvsentrerte dypdykk i eget gammelt arkivmateriale. Det er noe hjernedødt og fint med det å bare rydde i arkivet.

Har det også være noe som har endt opp på plussiden?

– Jeg har tenkt mye på dette med sittekonserter. Jeg har alltid vært skeptisk til sittende publikum for det skaper ikke samme engasjementet, men under pandemien har den oppfatningen blitt gjort til skamme. Snarere tvert imot så har publikum gitt enda mer av seg selv og stemningen på BLÅ har tidvis vært helt magisk, selv med bare 45 personer. Og så har vi denne evinnelige evnen artister og arrangører har til å få ting til å skje.

– Under årets VM i kaste-seg-rundt så snakker vi tabelltopp selv om man rent faktisk ligger nede for telling. Det viser at for veldig mange der ute, så er det ikke pengene som er den tellende faktor, det handler om å skape noe. Det har en ubeskrivelig verdi.

– Hvordan ser du på fremtidsutsiktene for jobben din?

– Ingen grunn til å gi opp halvveis. Har man sagt Alpha så må man si Omega. Men om alt går til helvete så kan man jo alltids slutte i jobben og gå tilbake til den trygge rollen som slitende støymusiker.