Stress er prisen for ambisjoner

Det er mange som ønsker å la jobben ta litt mindre plass i tilværelsen. Nylig portretterte Aftenposten Johanne Refseth, bedre kjent som «Psykolog med sovepose». Hun kunne fortelle at «folk er lei av å levere på topp». Refseths mest leste Instagram-innlegg gjennom fjoråret handlet om viktigheten av å øve seg på grensesetting, å si «nei» – ikke minst i arbeidssituasjonen.

Parallelt har emneknaggen «quiet quitting» vært populær på sosiale medier det siste året. Denne oppfordrer folk til å gjøre minst mulig på jobb; akkurat det som står i stillingsbeskrivelsen, men ikke mer. Målet er mindre stress i arbeidshverdagen og å frigjøre energi til andre ting.

Likevel, for kulturlivets utøvere – og da kanskje spesielt frilanserne – kan fenomener som «quiet quitting» fremstå nokså fjernt.

Vi har ofte ingen stillingsbeskrivelse å forholde oss til, og for mange er jobben mer som en livsstil å regne. Jeg vil hevde at det typiske for denne gruppen er å prøve så hardt man kan.

«Det ligger i blodet til frilansere å si ja til interessante prosjekter – selv om man egentlig ikke har tid.»

Ambisjoner og høye egenforventninger gir drivkraft og retning, men er ikke så lett å fire på. Refseth, psykologen med soveposen, er selv tidligere musikkstudent. Hun forteller i Aftenposten-intervjuet hvordan det å jobbe for å skulle bli best, ga henne både fysiske og psykiske plager som gjorde at hun til slutt hoppet av karusellen.

Det er også eksterne, strukturelle forhold ved kulturbransjen som i seg selv kan skape og opprettholde stress hos den enkelte – noe jeg har belyst i tidligere tekster om psykisk helse hos musikere, og om post-pandemisk utmattelse i kulturbransjen. Det er mye konkurranse, press og uforutsigbarhet. Mange lever fra oppdrag til oppdrag i et system som skaper vinnere og tapere – det er i alle fall lett å føle det slik.

Problemfokusert stressmestring

Med andre ord er vi nok nødt til å både leve med og håndtere stress på annet vis enn å quietly quit jobben vår. For egen del er den foretrukne type stressmestring den problemfokuserte: Å jobbe med kravene i situasjonen, slik at situasjonen ikke lenger er stressende.

For eksempel: Jeg har en tendens til å være tidsoptimist. Når det kommer tilbud om oppdrag, ligger de som regel et stykke frem i tid. Det er fort gjort å overvurdere hva mitt «fremtidige jeg» kan rekke innenfor et gitt tidsrom og lett å glemme at man faktisk også trenger tid til for eksempel forberedelse.

Johanne Refseths råd om å si «jeg må dessverre takke nei, det er litt mye akkurat den perioden», er én type problemfokusert stressmestring. Som antydet ovenfor, er ikke det så enkelt for frilansere; det ligger i blodet å si ja til interessante prosjekter – selv om man egentlig ikke har tid.

I praksis, og i likhet med mange andre, mobiliserer jeg ressurser, setter meg ned og forsøker å gjennomføre, så bra som mulig, selv når jeg går på «reservetanken». Det kan være lettere sagt enn gjort. Problemfokusert stressmestring i form av effektivitet, boosting av produktivitet og time management er sågar big business, med flere kurstilbydere à la det amerikanske «Getting Things Done»-programmet.

Emosjonsfokusert stressmestring

I perioder hvor jeg har for mye å gjøre, hender det også jeg ligger og ikke får sove; hodet spinner rundt alt som ennå ikke er gjort. Jeg kan kjenne på kroppslig uro og bekymring. Emosjonsfokusert stressmestring innebærer å forsøke og håndtere eller kontrollere slike stressresponser. Denne strategien tas gjerne i bruk når selve situasjonen ikke kan endres på her og nå – for eksempel når man har lagt seg.

«Eksempler på emosjonsfokusert stressmestring er pusteøvelser eller å prøve og utfordre irrasjonelle forestillinger.»

Avhengig av situasjon og tid på døgnet er eksempler på emosjonsfokusert stressmestring pusteøvelser eller å prøve og utfordre irrasjonelle forestillinger («OK, jeg kjenner meg stresset nå, men jeg vet jeg har veldig bra arbeidskapasitet, og det er ingen grunn til at jeg ikke skal få det til denne gangen også»).

En personlig favoritt er joggetur i skogen – en lavterskel og effektiv aktivitet (i alle fall for meg).

I VG ga stress-ekspert Henrik Børsting Jacobsen ved The Mind Body Lab på Universitetet i Oslo forleden noen andre stress-råd. Felles for disse er at de typisk roer ned og gjør kroppen mer robust for stressorer, blant annet å stå opp til samme tid hver dag, starte dagen med å gå en kort tur eller ikke drikke kaffe etter klokken 14.

Alkohol? For enkelte er det en glitrende avslapningsstrategi – på kort sikt. Det kommer vel ikke som noen overraskelse at jeg absolutt ikke vil anbefale det i lengden.

Søke sosial støtte

Når folk er stresset, er en vanlig reaksjon å isolere seg, være i sin egen boble. Men det å være sammen med og oppleve støtte fra andre kan i seg selv være en kjempeeffektiv stressmestringsstrategi.

Jeg får selv mye ut av å ringe en venn når det røyner på. Da kan jeg si: «ah, nå er jeg stresset – det er mye for tiden». Kanskje sier vedkommende: «OK, ja, det er slitsomt». Fascinerende nok kjennes da stresset umiddelbart mye mer håndterlig.

Faktisk er det slik at når man går til en partner, venn, kollega eller andre med det man har på hjertet, utskilles hormonet oksytocin (både hos den som søker støtte, og den som hjelper) som gjør stressresponsen sunnere, både fysiologisk og psykologisk.

Som utøvende kulturutøvere må vi altså forholde oss til en hverdag der vi tidvis vil være stresset, og forsøke å håndtere dette så godt vi kan, med strategiene vi har. Det er prisen å betale for ambisjonene.