Tar bestillingsverk for stor plass i norsk jazz?

– Helt siden 1600-tallet eksistert bestillingsverk i stort format som krever mye ressurser, sier professor og musikkhistoriker Erling E. Guldbrandsen ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo.

Italienske fyrster bestilte operaverk som kostet et halvt statsbudsjett, en representasjon av makt.

– Da gikk man til fagfolk. Komponister, scenografer, skuespillere, og så videre. Verkene ble vist frem til hele fyrstehuset, og var unntak fra hverdagslivet.

– Samtidig fantes det musikere som reiste rundt i små trupper og spilte på gata. De spilte datidens standardlåter og viser. Elementer fra svære verk ble også små melodier som levde på egen hånd i hverdagsmusikken.

Dette undersøkes nå i prosjektet Benedicamus Domino ved Universitetet i Oslo.

Borgerlig bransje

Frem til 1700-tallet levde deler av det offentlige musikklivet en beskyttet tilværelse, men tidlig på 1800-tallet ble det gradvis slutt på at komponistene var utøvere. De gikk fra å være tjenerskap til å rive seg løs fra mesenene, og ble kunstnere i et fritt marked.

Uheldig for noen.

Komponister som ikke fikk solgt musikken sin eller ikke ble forstått, som Schubert og Chopin, døde tidlig.

Bygging av konsert- og operahus tiltok, og borgerstanden fikk tilgang ved å kjøpe billetter. 

– Før dette måtte man ha fast plass som adel i en losje, sier Guldbrandsen.

Operahusene og orkestrene blir så de tyngste institusjonene i musikklivet, og ønsker seg svære verk.

Etter hvert innser statene i det vestlige samfunnet at de vil finansiere (les: eie) slike institusjoner. Scenekunstnere og arbeidere blir fast ansatt og har sikre stillinger.

– På 1970-tallet får man Kunstneraksjon-74. Samfunnet bruker musikken, men gir ikke ordentlig vederlag. Man får støtteordninger som sikrer drift av store aktører, ensembler og festivaler. Hele virksomheten til Kulturrådet [nå Kulturdirektoratet] blir etablert.

En rikdom som bare ligger der

Ad urfremføringssyken sier Guldbrandsen at ordningene har vært stylet sånn at komponister betales for å skrive ny musikk, i motsetning til å fremføre allerede eksisterende musikk

– Vi har utrolig masse flott musikk i Norge som ikke blir spilt nå. Det er en rikdom som bare ligger der. 

Han tror likevel gjennomkomponeringen bidrar til at musikken holder et visst nivå. Det kan påvirke det klingende resultatet i to retninger:

– Det kan binde deg til forestillingen om hva et bestillingsverk er, men du kan også få større frihet til å skrive hva du vil og prøve en annen retning enn det du ellers ville gjort.

Fra bestillingsverk til komposisjon og produksjon

Retningslinjene for ordningen «bestillingsverk- og produksjonsstøtte» ble justert i oktober 2022, og skiftet samtidig til navnet «tilskudd for komposisjon og produksjon av musikk».

Ordningsansvarlig Rannveig Sjøvaag i Kulturdirektoratet forteller det har gjort den relevant for en langt større del av musikklivet, inkludert jazz:

– Omfanget av søknader fra jazzfeltet vært stabilt i mange år, men antall søknader på alle felt har økt. Derfor har antallet fra jazzfeltet også økt.

Ordningen har fem sjangere søkerne kan huke av for. Pop og jazz er store sjangre, selv om klassisk og samtidsmusikk er desidert størst. 

– Hvem som plasserer seg selv innenfor disse sjangrene er ikke gitt. 

Fra 2015 innlemmet de produksjon og tydeliggjorde at det er en sjangerfri ordning – nettopp fordi flere ikke kjenner seg igjen i bestillingsverkbegrepet. 

– Er det et mål at musikken skal fremføres flere ganger?

– Utvalget vektlegger at søknaden skal gi en plan for konsertformidling og merbruk, og har blitt mer opptatt av at verkene skal bli tilgjengelig for et større publikum. 

Bakgrunnen for dette er nettopp urfremføringssyken. 

– Utvalget har sett over tid at verk fremføres en gang og deretter legges i skuffen, men det er også viktig for ensembler med urfremføring på plakaten.

– Vi trenger ulike formater

Komponist og tubaist Heiða K.J. Mobeck har ulike erfaringer med bestillingsverk som komponist og utøver i andres verk. Blant disse bestillingsverkene er Antropocen med duoen Skrap og Trondheim Jazzorkester, fremført på Moldejazz 2017 (Jazzstipendiat) og Vesen – Skyen, bestilt av Tøyen Fil og Klafferi til Only Connect i år.

Men hun kjenner også til følelsen av å være litt utenfor det etablerte. 

– Opplever du at det er en murring om bestillingsverksyke i miljøet?

– Jeg har diskutert det med folk, men det er mer at man stiller spørsmål ved ting. Det er veldig mye bra med bestillingsverk også. Noen ganger kan det bli en fasilitering av et produkt, man kjøper en form for identitet. Vi trenger formater med forskjellige innfallsvinkler. Hvis man skal bestille, så må ideen komme fra et sted.

– Tror du det er reelt at folks spillejobber fortrenges?

– Ja, jeg tror det er delvis reelt. 

– Hvorfor tror du enkelte musikere opplever motstand på å få ordinære spillejobber?

– Det er mange band som finnes og vil spille. Bestillingsverk er sosiale prosjekt.

Det er mye opp til støtteordningene og arrangørene å bestemme hvordan musikken formidles, sier hun.

Mobeck foreslår at konsertarrangører godt kan ha ett band på plakaten i en hel uke. 

– Da får man musikk for samme beløp som et bestillingsverk i form av at eksisterende musikk får bli mer levende og utvikle seg i samspillsrommet. Vi samarbeide om å stille spørsmål og gjøre ting vi ikke vet hvordan kommer til å ende.

Arrangøren i døra

Øyvind Larsen er nyslått direktør ved Nasjonal Jazzscene Victoria og tidligere festivalsjef for Oslojazz. Han peker på motsetningen mellom «working bands» og nye konstellasjoner, og nevner Moldejazz’ Artist in Residence-tradisjon. 

– Festivaler kan be om at noen kan spille med den eller den, men så har egentlig artisten lyst å spille med sitt «working band». Slikt kan det jo bli murring av, men for festivalene er det viktig for å skille seg fra klubbene. 

Bestillingsverk kan utvikle seg til å bli «working bands». Oslojazz har eksempelvis gjort en hyllest til Joni Mitchell som fortsatt turnerer. 

– Festivalene ønsker gjerne at prosjektene lever videre.

– Det er en berikelse for jazzfeltet at det finnes gode «working bands» med samme besetning over tid og større orkestre eller bestilling. Man trenger alle de tre elementene for å få et musikkliv som fungerer. 

Nasjonal Jazzscene har også gått inn med midler slik at prosjektene kan dra på turné. Han presiserer at det er viktig å inngå gode intensjonsavtaler om å få spilt prosjektene flere ganger.

– Det er en måte Nasjonal Jazzscene kan gi tilbake til klubbene, men det kan virke kjipt for de som er «working bands» som ikke får disse jobbene.

– Hva tror du er grunnen til at folk ikke får jobb eller føler de ikke får det?

– Kanskje fordi man føler at ting stagnerer, og forventningene til musikere. Flesteparten av musikere i jazzfeltet føler nok dessverre at de har for lite jobb.

Men Larsen påpeker at det er enormt stor aktivitet i feltet. Ifølge tall Broadcast har samlet inn, har jazzfeltet vært dominerende med 1098 av 9939 arrangementer i Oslo det siste året.

Kontekst forteller om musikerne som opplever det strevsomt å samkjøre turnéruter, og Larsen knytter det til klubber som driftes på dugnad.

– Hva kan man gjøre for å gi musikere mer forutsigbarhet i arbeidshverdagen?

– Musikerne kan være veldig tydelig på når turnéperioden er, slik at man som arrangør kan ta stilling til forespørslene. Hvis det er åpent, blir man liggende i en bunke, og det oversvømmes av andre forespørsler. 

– Har musikerne innflytelse?

– Dersom et band blir veldig populært er man som arrangør prisgitt at man får det prosjektet. 

Han skyter også inn at arrangørene sjeldent blir så nysgjerrige som når musikere sender anbefalinger om andre band som burde bookes. 

Avslutningsvis har Larsen har en oppfordring til musikerne: 

– Bli med i programråd! 

Karoline Ruderaas Jerve er utdannet musikkviter, og arbeider som både musiker og journalist, blant annet i Jazznytt. Hun har i ti år vært utøver i Østnorsk jazzsenters regionale vokalensemble Oslo 14. Det siste året har hun også vært medlem i programrådet til Moldejazz.