Terje Tranaas: Det er for dårlig forståelse av kultur som næring

Terje Tranaas har mange roller i det trønderske musikkliv. Han er styreleder i Festivalnettverket Trøndelag, arrangementssjef i Hilmarfestivalen, keyboardist i Sambandet og frilansmusiker. Han har dermed opplevd pandemien og tiltakene fra flere hold.

Hvordan har det sett ut fra de forskjellige rollene?

– Er det noe som er fellesnevneren så er det behovet for å se på oss som næring. Det at vi profesjonelle blir blandet sammen med slikt folk gjør på fritiden sin har vært en hemsko, sier Tranaas.

Selv er han opprinnelig utdannet tannlege. Det har han imidlertid aldri virket som.

– Jeg kunne sikkert ha tjent mye penger på å jobbe som tannlege. Men jeg har valgt å være musiker, og har sett på det som en like seriøs jobb. Det blir bare ikke behandlet sånn, sukker han.

Denne nedvurderingen fra det han kaller statlig hold har han opplevd både i festivalnettverket, og i Sambandet, Åge Aleksandersens backingband. I Hilmarfestivalen opplever han derimot at situasjonen er en annen. Folkemusikk og folkedansfestivalen i Steinkjer mottar tilskudd fra både Kulturrådet, kommune og fylkeskommune, samt Saemien Sijte.

– Jeg synes selvfølgelig det er kjempebra at det er politisk bestemt at folkemusikk og andre uttrykk som ikke er økonomisk bærekraftige får støtte. Vi sender rundt på turné samisk musikk, folkemusikk og jazz, som ikke trekker like mange folk som Åge, for å si det sånn. Det er bra.

– Men ellers synes jeg næringsperspektivet dårlig, både i bransjen og hos politikerne. Det er trist å lese at kollegaer skjeller hverandre ut fordi de får støtte til sine foretak. Dette har også vært en oppvåkning for meg. For det er overraskende hvor lavt nivået rundt det å tenke på kultur som næring har vært, hvor svak kompetansen har vært. Jeg håpet det var bedre enn det her.

Manglende perspektiv og forståelse

Innretningene på de ulike kompensasjons- og stimuleringsordningene som har vært under pandemien vil Tranaas imidlertid ikke klage på. Kritikken er rettet mot det han altså mener er manglende perspektiv og forståelse fra politisk hold.

– Det er jo ikke riktig at kulturen skal stenges ned hver gang intensivplassene på sykehus skal reddes. Vi er blitt så enkle å ta. Vi har ikke talsmenn og – damer som kan slå på stortromma.

– I festivalnettverket har jeg satt i gang en ringvirkningsanalyse som blir ganske omfattende. Målet er at vi kan få noen konkrete tall fra regionen. Det holder ikke at vi sier det er stor omsetning i kulturnæringen, så og så mange ansatte, og eventuelle ringvirkninger. Vi må kunne si hva det for eksempel betyr for Reitan på Britannia når det arrangeres en festival i byen. Vi må være profesjonelle på samme måte som andre industrier er det. Med tall!

Om du skulle beskrive en vanlig arbeidsdag, hvordan er det nå sammenliknet med før?

– Det er mye mindre Sambandet. Vi spiller bare på sommeren, og det var jo ikke særlig mange festivaler. Men jeg har spilt i mye mindre sammenhenger. Blant annet laget jeg forestillingen «Skjærp Dæ», der jeg reiste rundt på bibliotek med forfatteren Astri Hansen Juvik. Det har vært en fin opplevelse.

– Og så har jeg vært med å bygge opp turnékonseptet Hilmar året rundt. Det synes jeg er artig. I tillegg har styrelederjobben bygd seg kraftig opp. Jeg har blitt med i mange utvalg, og det vil jeg gjerne være. Det er viktig at vi har en plass rundt bordet, med byråkrater og fylkeskommune. Og jeg synes jeg har noe der å gjøre. Jeg har jo ganske mye erfaring med å leve av dette her.

Stigmatisert

Har pandemien påvirket økonomien din?

– Ja, det har jo det. Jeg har gått ned i inntekt. Sambandet har jeg tapt mye penger på. Men jeg har kastet meg rundt og funnet andre inntektskilder. I fjor var det nok 30 prosent mindre inntekt, men i år ser det bedre ut.

– 30 prosent er likevel altfor mye. Jeg har sett at bedrifter ber om 100 prosent i lønnstilskudd. Som underleverandør får du 50 prosent. Dette også i motsetning til vanlige lønnsmottakere som får 62 prosent når de permitteres. Jeg føler at vi som har mottatt litt støtte har blitt ganske stigmatisert. Mediedekningen har vært tendensiøs.

Har denne siste runden med nedstengning skilt seg fra de forrige rundene?

– Ja, på den måten at vi ikke får noen beskjed om hva som skjer. Det er sagt at noe skal skje, men det er ingen ny forskrift. Muligens handler dette om å få luket ut de luringene som tusket til seg penger. Men det er jo sjelden at vi som ikke har gjort så mye galt, blir straffet for det andre har gjort.

– Og så tror jeg at tiltroen til systemet fikk seg en solid knekk etter at Abid Raja sendte oss ut for å spille. Vi reiste ut, og satt igjen uten en eneste krone. Den mistroen sitter igjen. Kanskje er det urettferdig for Trettebergstuen, men hun må likevel forholde seg til at tilliten ikke er hundre prosent. Jeg tror det mange som føler at dette her er vanskelig.

Beintøft for andre

Tranaas påpeker at det også har blitt tydeligere hvordan fordeler og ulemper med ulike ansettelsesforhold fordeler seg. For ham selv er det altså stor forskjell på den prosentdelen han er ansatt i Hilmarfestivalen, hvor det er fast finansiering fra Kulturrådet, og det han opplever som frilansmusiker. Samtidig understreker han at han er heldig. Han er veletablert.

– Jeg skal ikke klage. Og det gjør jeg ikke heller. Men for mange andre har det vært beintøft. Du ser det jo også på hvem som slutter i bransjen. En jeg kjenner har blitt snekker, en annen har blitt lastebilsjåfør. Det er jo ikke akkurat rakettforskning at du må finne deg annen jobb når det ikke er inntekt i den du har. Men det synd.

– Som nevnt synes jeg det er glitrende at Norge har så god råd at man kan stå seg med det jeg gjør for Hilmarfestivalen. Jeg skulle imidlertid ønske meg at kompetansen var tilsvarende hos politikerne og byråkratiet når det kommer til arbeidet i Sambandet. Her må det gjøres en ordentlig jobb.

Hvordan har du holdt på motivasjonen underveis?

– De sier at artister er ganske like gründere, sånn i psyken. Jeg tror det er gründergenet og omstillingsevnen hos meg som har kommet frem. Jeg har vært med å starte så mange bedrifter at det er det som slår til. Vi er som de dukkene du smekker ned, som spretter rett opp igjen. Jeg gir ikke opp så lett.

Hvordan ser du på fremtidsutsiktene for de ulike jobbene dine?

– Jeg tror den styrelederjobben vil fortsette ganske tungt. Det vil være nødvendig å sitte i disse komiteene og foraene. Og musikerjobben? Den ser jeg egentlig ganske lyst på.

– Det jeg derimot frykter er publikumsfrafallet. Hvordan skal vi få tilbake publikum? Hvordan skal vi opprette tilliten igjen? For det eksploderte ikke akkurat med billettsalg i september. Jeg tror vi må jobbe med omdømmet vårt. Og så er jeg skikkelig bekymret for støtteapparatet, lyd, lys og crew. Både folka og kompetansen.